I boken «Magnolias – A Gardener’s Guide» av Jim Gardiner er det et fint sitat fra en av de store plantesamlere, E.H. Wilson (1876-1930):
“Aristocrats of ancient lineage, possessed of many superlative qualities are the magnolias. They have the largest flowers and largest individual leaves of any hardy group of trees. No other genus of hardy or half-hardy trees and shrubs can boast so many excellences. … Their free-flowering character and great beauty of blossom and foliage are equalled by the ease with which they may be cultivated.”
Det finnes trolig ca. 330 arter av Magnolia i verden i dag hvis man regner etter nyere tids klassifisering. Bare 12-15 av disse har særlig betydning for park og hage i temperert klima. I Norge er Magnolia definitivt på yttergrensen av det idéelle dyrkingsområde, og folk flest ser på treet som en eksotisk majestet utenfor rekkevidde. Men utvalget i hardføre sorter er i stor utvikling, og potensialet for dyrking i vårt land er derfor ganske vesentlig. I dette kapitlet skal jeg berøre viktige emner som klima, voksested og planting. Dessuten er det beskrivelser av de viktigste arter og deres geografiske utbredelse, samt veien fra naturlig habitat til park og hage; herunder hybrider og foredlingsarbeid.
Fagterminologi
Noen lesere vil kanskje irritere seg over at jeg konsekvent bruker vitenskapelige navn. Botanisk nomenklatur (navnsetting ifølge fagterminologi) er faktisk det eneste som gir mening på et visst nivå. Eksempel: Magnolia kobus ‘White Swan’. Magnolia er slekt (lat. genus), kobus art (lat. species) og ‘White Swan’ sort (kultivar, cv.). Hybrider, i botanisk sammenheng kryssinger mellom to arter, skrives f.eks. slik: Magnolia x loebneri. Det finnes norske navn på de fleste vanlig brukte hageplanter, men dette gjelder kun slekt og av og til art. Ettersom det er mest kultivarer (navnesorter) vi faktisk bruker i park og hage, blir det ofte påtatt og på grensen til useriøst å bruke norske navn.
Blomstene på magnolia har ikke separate kronblad og begerblad (eng. petal og sepal) slik som de fleste andre blomster. Blomsterbladene har fått navnet «tepal» i botanisk terminologi. Betegnelsene blomsterblad og tepal er brukt om hverandre i beskrivelsene.
Klima og voksested
Jeg kan spesielt anbefale å plante magnolia på varme, solrike steder langs Oslofjorden og Drammensfjorden, – opp til ca. 250 m.o.h. Likeledes sydover til og med Agderfylkene, langs kysten og i lavlandet innenfor; på østsiden av Oslofjorden en stripe helt ned til svenskegrensen. Mer presist snakker vi om klimasoner 2, 3 og 4; marginalt har man langsetter skjærgården lune områder med lokalt mikroklima tilsvarende sone 1. Spesielt vinterherdige magnolia kan også forsøkes på gode vokseplasser i sone 5. Jeg tilrår å plante på steder hvor snøen forsvinner tidlig om våren, slik at sesongen blir så lang og varm at trærne får en naturlig avmodning.
Jeg vet at det nå plantes mye magnolia langs kysten av Vestlandet fra Jæren og nordover, i strøk hvor vinteren er mild men sommeren egentlig litt for kjølig. Vokseplass bør derfor velges med omhu for å få høy nok varmesum. Best egnet er utvilsomt lite vindutsatte, solvarme steder innover i fjordene, mer presist områder langsetter det som kalles «Kristtorn-beltet»; i tillegg gode lokaliteter litt innenfor (øst for) dette. Sorter som avmodner bra og setter rikt med knopper kan plantes på gode steder til litt nord for Bergen. Aktuelt område på Vestlandet dreier seg mest om klimasoner 1 og 2; marginalt sone 3. Hageselskapets klimasonekart tar ikke høyde for vind og ruskevær ytterst i skjærgården, og soneinndeling ifølge kart bør trolig vurderes med en god porsjon skepsis.
Magnolia kan også plantes i andre deler av Sør-Norge, men man bør trø varsomt i strøk med kjølige somre, vind og mye nedbør. Langs kysten fra Sognefjorden og videre nord til Trondheimsfjorden er det såpass begrensede erfaringer at jeg kvier meg for å tilrå andre magnolia-kultivarer enn de aller tryggeste, f.eks. navnesorter av M. kobus, og kjente referansesorter som ‘Galaxy’, ‘Leonard Messel’, ‘Merrill’ og ‘Wada’s Memory’ (se sortsbeskrivelsene). Sorter av M.x loebneri introdusert i senere år bør også prøves.
I alle mine år ca. 50 år som planteskolemann har jeg stusset over at hagebransjen har solgt de samme plantene på Østlandet og Vestlandet, og at klimaforskjell aldri har vært en snakkis. På skole og universitet har det vært like sløvt, og er det fortsatt. Vekster som syriner og magnolia er faktisk sterkt begunstiget av klimaet på Østlandet. Pluss andre vekster som liker tørt klima med varme somre, eksempelvis Hamamelis, Kolkwitzia og Philadelphus. I tillegg kommer Acer (japanske lønn), Eonymus alatus, Fothergilla og andre busker som har sin største prydverdi i sprakende høstfarger. En varm sommer med etterfølgende kjølige netter utover høsten er avgjørende for avmodning og det å lokke frem høstfargene.
Golfstrøm-klimaet med høy relativ luftfuktighet og milde vintre gjør at planteslag som Hedera, Ilex, Prunus laurocerasus, Rhododendron, Skimmia og andre vintergrønne bladplanter trives spesielt godt på Vestlandet. De ikke bare trives, – de ser veldig godt ut. Likedan mange koniferer. Eksempelsvis finner man i «Kristtorn-beltet» noen av de fineste eksemplarer av Auraucaria araucana (apeskrekk) i verden, med unntak av de britiske øyer og det naturlige habitat i Chile.
Men det er ikke så enkelt som dette. Det kommer andre forhold inn som er relevant for dyrking av magnolia, parametre som ikke henger sammen men lever sitt eget liv. Vi vet at de beste strøk på Østlandet har gode somre og vesentlig høyere varmesum enn kysten i vest, og på mange måter er det ideelle område for magnolia i Norge. Men så er det slik at sone 1 og 2 på Vestlandet byr på noen milde vintre som gjør det mulig å overvintre magnoliasorter og andre vekster som det ikke er fnugg av sjanse til å lose trygt gjennom en kald vinter her østpå.
For å forstå noe av sammenhengen kan det være interessant å merke seg:
Nesten alle Magnolia species som har interesse for oss har naturlig habitat i mer eller mindre tørt kontinentalt klima i østlige Nord-Amerika og i Det fjerne østen. Altså på steder med varme somre og relativt kalde vintre. Imidlertid finnes noen av de fineste etablerte beplantninger av magnolia i Europa f.eks. i Belgia og de svært milde sørlige deler av England og Wales, i typisk kystklima (oseanisk el. maritimt klima).
På begge sider av Den engelske kanal er våren mer lunefull enn her. Det frarådes gjerne planting av magnolia på varme steder nær vegg, fordi trærne kan lokkes i gang for tidlig på våren. Kommer det så kaldt vær med minusgrader kan det oppstå skader.
Det er ikke så vanlig hos oss at hagevekster starter for tidlig og blir skadet av frost. Våren kommer senere og gjerne mer langsomt og skrittvis, slik at et slikt scenario ikke er så aktuelt. Det forekommer i visse år at magnoliablomster skades bittelitt av nattefrost eller snø, men det er sjelden snakk om mye, og det går gjerne mange år mellom hver gang det skjer.
Vi er såpass i yttergrensen av det idéelle dyrkingsområde for magnolia at vi må ta imot med åpne armer all den sol og varme vi kan få; magnolia i vårt klima trenger så lang og varm vekstsesong som mulig for å avmodne og innvintre trygt. Med andre ord: En varm og svært solrik plass er det aller beste. Særlig små typer av magnolia kan profitere på en plassering nær vegg, eksempelvis stellata-sorter og de minste sortene av M. x loebneri. I tillegg sorter av M. x soulangeana.
Jeg får relativt ofte spørsmål om det er greit å plante magnolia i potte/krukke. Da må jeg først si: det finnes grunner til at jeg i november kjører alle mine flere hundre magniolia inn på vinterlager (kjøl). Magnolia tåler ikke rotfrost i det hele tatt, og for vanlige hageeiere kan det å plante i potte bli et dyrt eksperiment. Selv for folk som har et kjølelager eller annet lagelig kaldtlager med temperatur rett over frysepunktet vil jeg ikke anbefale å ha en magnolia i potte. Magnolia har røtter som ønsker å gå i overflaten og bredt utover i jorda på voksestedet, og det kan lønne seg å dekke bakken med løv om vinteren for å skjerme for frost. En potte er kun egnet som midlertidig bolig i produksjonsøyemed, for oss som lager planter.
I kapitlet Sortsbeskrivelser står det litt om klimasoner og hardførhet. Magnolia er veldig i vinden for tiden, og jeg observerer at bransjen setter hardførhetstall i hytt og pine. Det finner jeg litt lettvint og endatil frekt, da jeg er den eneste i norsk hagebransje med stor og omfattende innsikt. Med adskillig forsiktighet og ydmykhet har jeg valgt å bruke hardførhetstall i sortsbeskrivelsene, og noen av disse vil i ettertid bli justert når man har mer erfaring. Jeg er med i en gruppe som arbeider med å registrere etablerte magnolia i Norge, og vi forventer å skaffe oss mye kunnskap gjennom dette arbeidet i løpet av de nærmeste årene.
Planting av magnolia
Jeg ser at noen hagesentre anbefaler å kjøpe en sekk med Rhododendronjord, og deretter grave et plantehull som er litt større enn potta. Hver gang jeg ser noe sånt blir jeg litt lattermild; det blir omlag som om et voksent menneske liksom skulle leve på en enkelt brødskive et halvt års tid. Slike råd er hovedgrunnen til at bare en liten prosent av de magnolia som selges i hagesentrene etablerer seg og lever opp til flotte trær.
Det er ikke noe problem å få til en magnolia, men man må gå grundig til verks ved planting. Her er min foretrukne fremgangsmåte for opparbeiding av jorden på voksestedet:
Grav en plantegrop med form som et stort fat. Gjerne mer enn 150 cm i diameter, 30 cm dypt i ytterkant av ringen og minst 60 cm dypt i senter. Hvis kompakt masse under dette må det graves litt dypere, og stein og leire må da sorteres ut og fjernes; undergrunnen bør helst være gjennomtrengelig. Jorden man har gravd opp kan kan legges til side og senere blandes med tilført jordforbedring; hvis jorden er av dårlig kvalitet brukes bare det beste. Blir det da for lite jord kan man gjerne tilsette noe sand.
Det må tilføres mye humus for å gjøre jorden porøs og samtidig bringe pH ned på et lagelig nivå; det ideelle er i området 5,5-6,5. Visse typer magnolia kan tolerere pH opp mot 7; dette gjelder først og fremst M. kobus, M. stellata, og M. x loebneri. Andel humus bør i volum være større enn den mengde jord man anvender.
Jeg liker å bruke løvkompost eller masse vissent løv av f.eks. bøk eller eik, helst 2-4 trillebårlass. Det bør også brukes minst 100-150 liter av et sekkeprodukt som ikke bare innholder snustorv; her er det ideelle grov stikktorv av den typen vi planteskolefolk anvender i vår pottejord. I nøden kan man bruke såkalt Rhododendronjord. Hvis det plantes midt i sesongen, på et tidspunkt hvor løv er vrient å skaffe til veie, kan annen type humus dels erstatte dette. Noe av det aller beste er tørre furubarnåler, små kongler og lignende planterester fra skogbunn. Man kan også benytte kjøpejord i løs masse basert på kompostert hageavfall, men kun som et supplement. Når flere slag humus er på plass i plantegropen legges oppgravet jord (og evt. sand) sammen med dette, og det hele spavendes flere ganger til man har en svært luftig masse.
For de små magnolia-kultivarene, mao. sorter av M. stellata og de minste M. x loebneri, kan man lage en noe mindre plantegrop. Disse blir busker eller trær med høyde og bredde omlag som en syrin eller en stor buskrose, og vil selvsagt ikke behøve så mye plass til rotsystemet, selv over mange år. Anbefalt metode for planting er ellers den samme som beskrevet ovenfor.
Planter man i plen har jeg følgende råd:
Finn en snor og et par små bambuspinner til å lage en improvisert passer. Merk deretter opp en sirkel for plantegropen. Bruk en skarp spade (helst gartnerspade med rette kanter; slike er mer presis redskap enn en anleggsspade) til å skave av gress, i pene jevntykke kakestykker, og legg disse til side. Når plantingen er ferdig brukes noen av de peneste kakestykkene med gress, og man reparerer etter beste evne langs ytterkantene av plantegropen. Det er lurt å bruke litt løs jord til å rette av med, spesielt i skjøtene. Men husk å holde av et felt rundt stammen (minst 100-120 cm diameter) hvor det beholdes åpen jord, evt. legges tynt med prydbark; bruk pinne og snor ennå en gang, til å lage en fin sirkel.
Hvis noen lesere blir svette allerede vil jeg understreke: Med magnolia handler alt om å gjøre en god jobb med sortsvalg og planting. Senere kan man bare nyte, år etter år. Magnolia trenger lite vedlikehold, da bortsett fra at man bør vanne litt i tørre perioder, og ellers tilføre plantenæring, ihvertfall annethvert år. Beskjæring behøver kun være av beskjeden kosmetisk karakter; det kan lønne seg å passe litt på at treet får en fin vekstform.
Samplanting med andre vekster
Mange ting spiller inn for eventuelt valg av vekster å plante i selskap med magnolia. Her skal jeg gjøre det enkelt og kun nevne noen få.
Koniferer som Pinus cembra, div. typer Abies og andre med spesielt dyp grønn eller blågrønn farge kan danne en rolig og vakker bakgrunn for magnolia. Her snakker vi om nåletrær av en viss størrelse, så dette er naturlig nok mest aktuelt i parker samt mellomstore og store hager.
Underplanting er ikke veldig aktuelt, dette på grunn av at magnolia har fine røtter helt oppe i jordoverflaten. Imidlertid kan man plante store tepper med små løkvekster som ikke har dype og konfliktgivende røtter, – botaniske løk til naturalisering. Best er Crocus tommasinianus, Crocus chrysanthus, Eranthis og Galanthus (snøklokker). Bruk kun én eller eventuelt to sorter, og legg helst flere hundre løk. Hele poenget er masseeffekt, og et rolig inntrykk; det skal ikke se ut som hummer og kanari. Interesserte bes ta kontakt for råd om leggemønster og sorter; smakfulle masseplantinger av små løkvekster i Norge er det ingen tradisjon for, og jeg er trolig én av svært få som har stor erfaring med dette. Jeg kan også levere gode sorter på bestilling.
Typiske bunndekkestauder som Asarum europaeum (Hasselurt), Epimedium x rubrum (Bispelue) og Geranium macrorrhizum er også anvendelige. I grupper på minst 50-60 eller mer. Alle løkvekster og stauder nevnt her har ulike krev mht. lys/skygge, så man bør ta hensyn til lysforholdene rundt den aktuelle magnolia for riktig valg. I tillegg til den estetiske virkningen kan bunndekkestaudene ha en viss effekt i å kjøle ned jorden for magnoliarøttene og derved minske behovet for vanning i tørre perioder. Forut for planting anbefales å legge ut et 3-4 cm tykt lag med humusholdig jord iblandet sand, og for å unngå ugress i nyplantet område anbefales å dekke med et par cm med sand.
Vedlikehold, herunder næringstilførsel
Magnolia krever generelt lite vedlikehold, men beskjæring kan være aktuelt av og til; hovedsakelig forming eller det jeg kaller kosmetisk skjæring. Stort sett selges magnolia som busker eller mangestammede trær; i norske hagesentre selges nesten bare buskformede planter. I planteskolen hos oss former vi trærne som et smalt juletre, sånn at de skal oppnå en nokså jevn konisk form. En rett, gjennomgående stamme, men tett med sidegrener helt nedenfra. På sikt vil dette gi velformede trær med bred kjegleform til eggform. Det kan være en fordel å passe på at treet fortsetter med en spiss topp, og at man eventuelt kan fjerne konkurranseskudd og skjære inn lange sidegrener som forstyrrer den jevne veksten. Tidspunkt for slik skjæring er ikke kritisk, men sommer og tidlig høst er best.
Hagesentrene er i dag fulle av produkter som er av typen «quick fix», altså saker man ledes til å tro at man trenger for å lykkes. Herunder en sverm av jord- og gjødselprodukter av ymse kvalitet. Mye av dette gir lite mening for oss som har vært i faget lenge. Gjennom mange tiår har det eksempelvis vært solgt såkalt surjordsgjødsel. Dette er et produkt som er blitt så vanlig at selv litt enfoldige gartnere går rundt og tror at det er noe man trenger. For å si det sånn: Det er ikke surjordsgjødsel Rhododendronprodusenter i Nederland og Tyskland bruker, og da snakker vi om folk som lager tusener og titusener av planter.
Her gjelder det å tenke logisk. Næringsopptak i planter er ikke noe hokus-pokus, men ren kjemi, og alle planter kan faktisk spise eksakt samme maten så lenge de bor på rett sted. Det handler altså ikke om å gi forskjellige typer plantenæring, men å tilpasse jord til en god, porøs struktur og likedan rett pH. Til magnolia (og Rhododendron samt surjordsvekster forøvrig) påvirker man voksested som beskrevet tidligere, ved å blande inn humus av forskjellig type.
Jeg anbefaler alle hageeiere å lære seg å bruke to forskjellige typer plantenæring; én til breisåing på plen og hekker m.m., og én til punktgjødsling. Til punktgjødsling er det bare plantenæring med langtidseffekt som gjelder: depotgjødsel, eng. slow release fertilizer; dvs. gjødsel av den type vi bruker i pottene i planteskolen. Ingen annen plantenæring i verden gir slik kontroll med trivsel og tilvekst.
Vi selger en proffversjon med mikronæring til en bra pris, i løs vekt, og med en super bruksanvisning. Slik gjødsel kan man også få kjøpt i noen hagesentre og nettbutikker, men dels versjoner uten mikronæring og dels i tablettform som er uforholdsmessig kostbart. En grunn til å handle hos oss er av vi sitter på kunnskap og erfaring som ikke finnes i hagebransjen forøvrig.
Til breisåing er det ikke nødvendig å bruke annet enn vanlig NPK-gjødsel, det man alltid har kalt fullgjødsel. Den versjon som selges nå heter YaraMila 12-4-18 mikro; fåes bl.a. på Felleskjøpet til bra pris. Her er det lett å dosere; det vanlige er 30-50 gram pr. kvadratmeter, avhengig av hvor ofte man gjødsler. Slik gjødsling bør gjøres i forkant av real nedbør. Teknikk: Kast høyt. Foldet neve sprikes ut i en vifte i kastet; dette for å spre gjødselen fint istedenfor at det kommer klatter her og der. På den måten unngår man også å svi. – Hagesentrene selger så mange gjødselprodukter at det er svært forvirrende for forbruker uten nødvendig skepsis og kunnskap; styr unna og spar de pengene!
For alle som planter magnolia vil jeg anbefale punktgjødsling de første 3-5 år. På godt etablerte trær er det tilstrekkelig å tilføre næring i forbindelse med breisåing av NPK-gjødsel, og da i moderat mengde, for å sikre vitalitet samt god blad- og blomsterstørrelse.
Arter og hybrider
Det finnes som nevnt tidligere mer enn 300 forskjellige arter av magnolia, hvorav de med interesse for oss har opprinnelse i Nord-Amerika og Det fjerne østen. Visse arter og hybrider har hatt særlig stor betydning for utvikling og bruk av magnolia i gatemiljøer, parker og hager i temperert klima på grunn av vinterherdighet og andre relevante egenskaper. Her er de viktigste:
Magnolia acuminata
Magnolia acuminata har i hovedsak sin naturlige utbredelse i det østlige USA, i terreng opp til 1200 m.o.h. Naturlig habitat strekker seg fra Lake Erie og lake Ontario i nord til Georgia i sør, med de fineste bestander nær Allegheny Mountains. Arten finnes også spredt mange steder sørover til Alabama, og likedan vestover til Missouri, Arkansas og Louisiana. Det er dels et stort og majestetisk tre med stammetykkelse på inntil en meter. På gode lokaliteter vokser det trær med høyde på 20-30 meter, av og til enda større, men arten er variabel og det finnes også populasjoner med mangestammede busker og små trær. Blomstene sitter dels skjult mellom bladverket; de er nokså små og lite attraktive, – opprette og koppformede. Fargen er en blanding av blågrønn og gul. Barken er brun, på eldre stammer gråbrun og furet; ulik andre magnolia i Nord-Amerika. Unge grener er tykke og rødbrune. Bladene er ovale og tilspissede, 10-12 cm lange. Avhengig av voksestedenes natur er høstfargen alt fra en kjedelig brun til vakkert gyllen.
Det finnes mange kloner utvalgt pga. vekstform, hardførhet, blomsterfarge og bladfarge.
Arten inndeles i to underarter, M. acuminata ssp. acuminata og den mindre og mer kompaktvoksende M. acuminata var. subcordata. Den siste har litt mer attraktive gule blomster, men mangler noe av hovedtypens robusthet. Populærnavnet cucumber tree refererer til unge frukter. Disse er 2-7 cm lange og grønne, og endrer farge til rødt utover høsten.
acuminata er et svært vinterherdig tre, og den mest hardføre magnolia-arten vi kjenner. Spesielt gjelder dette nordlige provinienser i statene New York og Ohio, og små forekomster over i Ontario. Dette er en av flere grunner til at arten har fått stor betydning i kryssingsarbeid. Alle gule magnolia stammer fra M. acuminata ssp. acuminata eller M. acuminata var. subcordata. Men også nyere sorter i rosa og rødlige nyanser har gener fra M. acuminata, f.eks. August Kehr’s ‘Daybreak’, og mange av sortene til Dennis Ledvina.
Magnolia cylindrica
Magnolia cylindrica er et 5-10 meter høyt tre med gråhvit til gyllenbrun, glatt bark. Unge grener og skudd er brunlige, med korkporer. Naturlig habitat finnes i de kinesiske provinsene Anhui, Fujian, Henan, Hubei, Jiangxi og Zheijiang. Her vokser den i skoger og skyggefulle daler på 700 til 1600 metes høyde. Arten ble oppdaget relativt sent, og nådde ikke vestlige hager før i 1936. Den fikk sitt navn av E.H. Wilson i 1927, og “cylindrica” refererer til de svært dekorative røde sylindriske fruktene som kommer utpå høsten. Unge blader med bronseaktig skjær. Fullt utviklede blader store, mørkegrønne, 8-13 cm lange; elliptiske til ovale og omvendt eggrunde, tilspissede, læraktige. På undersiden med silkeaktig behåring.
Blomstene minner om de man finner hos M. denudata, men de kommer noen dager senere og tåler vesentlig mer frost enn disse. De er først svært elegante, opprette og slanke som stearinlys, inntil 10 cm lange; etter hvert antar de en mellomting av kjegle- og pæreform. Variasjon innen arten gjør at det finnes rent hvite blomster med kun en svak rosa base, og blomster med en markert purpurrød stripe som springer ut fra basis av de seks tepalene. April.
Magnolia cylindrica har hittil vært lite dyrket, og også lite brukt i kryssing, selv om den har vist seg å være svært vinterherdig. Arten krysser f.eks. lett med M. denudata, og noe av det materiale som er distribuert har vist seg å være hybrider. Dette er tilfelle med den formen som lenge var kjent i England under navnet Hillier cylindrica. Den kjente engelske hagemann Roy Lancaster ga den navnet ‘Pegasus’.
Magnolia denudata
Magnolia denudata har sitt naturlige habitat i det sørøstlige og sentrale Kina, i skog og åpne områder på 500-1000 meters høyde. Det er et inntil 10-12 meter høyt tre eller en stor busk. Arten hører til de eldgamle kulturplanter i Kina, og er plantet ved templer og keisernes hager i mer enn 1000 år. Den er en av de vakreste kjente arter av magnolia, med opprette, 8-10 cm lange sitronduftende blomster med 9 tepaler. Lekkert elfenbenshvite, med en smule variasjon i nyanse. De er hyperelegante, slanke og begerformede før de etter hvert åpner seg til vase- og skålform. Blomstringen forgår på bar kvist og så tidlig at blomstene lett kan skades av nattefrost. De tidligste kilder som antyder artens betydning for buddhistene daterer seg til Tang-dynastiet (618-907), hvor blomsten var regnet som et symbol på åpenhet og renhet. I England og på kontinentet kan blomstringen i visse år starte allerede i februar-mars, hos oss i mars-april. Det finnes mange kjente navnesorter, også noen som blomstrer noen dager senere slik at de ikke er så utsatt for frost. Magnolia denudata krysset med M. liliiflora har gitt opphav til hybriden M. x soulangeana.
Magnolia kobus
Magnolia kobus (jap. Kobushi) har opprinnelse spredt i Japans skoger, på alle de større øyene, – og på øya Jeju-no ved sydspissen av den koreanske halvøy. I naturlig habitat opptrer arten som alt fra flerstammede busker av ulik størrelse til trær på 10-12 meter eller mer, i forskjellig type skog fra havnivå og opp til 1500 m.o.h. Forøvrig er arten mye plantet i Japan, særlig langs veier, da det ser ut til at den tåler forurensning godt.
Man har hevdet at M. kobus ble introdusert i Europa, nærmere bestemt på de britiske øyer, – ved frø fra plantesamleren Charles Maries i 1879. Nyere informasjon tyder på at arten har kommet til grev Wodzickis arboret i Niedzwiedz i Polen så tidlig som 1820.
Barken er sølvgrå til gråbrun, på grener og unge trær glatt; på gamle stammer ru og furet. Unge grener med korkporer; nye smågrener og skudd nokså spinkle, gyllent lysegrønne, – avmodnede grener rødbrune. Unge blader er bronseaktig grønne; fullt utviklede blader ovale til omvendt eggrunde, sjeldnere elliptiske, kort tilspisset, med svakt bølget rand. 5-15 cm lange og 4-9 cm brede; oversiden er læraktig mørk grønn med struktur, undersiden blek grønn. Blomstene er inntil 10-12 cm store, hvite og duftende, skålformede, vanligvis med 6 store blomsterblad, sjeldnere 5 eller 7. Blomstringen skjer på bar kvist i april. Vinterknoppene er sølvaktig pelskledde. Magnolia kobus er en art med stor variasjon. Den har bra hardførhet, og er nokså tolerant med med hensyn til pH, og er derfor mye brukt som grunnstamme ved poding. Både selve arten og utvalgte navnesorter kan oppnå nokså fin høstfarge i gylne nyanser.
Fremtidig nøyaktige undersøkelser i felt vil trolig bringe mer klarhet i variasjon og morfologi innen arten. Vitale, robuste trær fra østre del av Hokkaido og nord på Honshu har gjennom lang tid vært kalt Magnolia kobus var. borealis, og materiale med opphav herfra var regnet som en særlig hardfør proveniens av M. kobus. Nyere kunnskap fra Japan viser at det ikke er hold i dette. Av fagmiljøet på Ås har den alltid vært anbefalt som en svært god magnolia for norske forhold, men dette stemmer dårlig med hva vi vet i dag. Litt tragisk er det at nesten alt som er solgt av denne magnolia er frøplanter som bruker fra 7 til 30 år før de kommer i rik og noenlunde stabil blomstring. Jeg vet om mange eksempler på trær som kun blomstrer annethvert år, og noen som har blitt ødelagt av barksplitt.
Magnolia kobus er forholdsvis lite plantet i vesten, unntatt i parker og botaniske hager. Det er utvalgte kloner som har stor verdi i park og hage. Slike blomstrer svært rikt og årvisst, og kan gi blomster allerede som helt unge planter på under meteren. Det er disse vi presenterer i sortsbeskrivelsene, – navnede kultivarer med spesielt høy prydverdi. Men artens egenskaper mht. hardførhet og toleranse for ulike jordtyper og pH har gjort at den er attraktiv som forelder innen foredlingsarbeid, ikke minst i kryssing med M. stellata; hybriden heter M. x loebneri og sortene herunder er noen av de viktigste i sortimentet i planteskolen hos oss.
Magnolia liliiflora
Magnolia liliiflora kom trolig til vesten fra Japan i 1790. Den har vært dyrket tempelhager i Kina, Japan og Korea i århundrer, men eksakt opprinnelse i naturen er uklar og omstridt. Naturlig habitat menes å være begrenset til varmtempererte områder i det østlige og sentrale Kina, i skogkanter og skråninger 300-1600 m.o.h. Dette er en stor og litt uregjerlig busk, vanligvis inntil 3,5 meter i høyde og om lag like bred; kan sette rotskudd. Blomstene har noe som kan beskrives som vaseform til litt vilter tulipanform, og fargen varierer fra dyp purppurrød til mørk rosa utvendig, og fra rødlig til hvit innvendig. Mai. Magnolia denudata krysset med M. liliiflora har gitt opphav til hybriden M. x soulangeana. Magnolia liliiflora har svært dårlig hardførhet sammenlignet med alle andre arter som er beskrevet her, dessuten ubetydelig duft. Den har imidlertid gitt et vesentlig bidrag til foredlingsarbeid med sine livlige farger. Formen på blomstene kan spores i sorter som f.eks. serien «Little Girls» med sine karakteristiske «flamingo-nebb». Mer oppsiktsvekkende er det at den finnes i genene til den hardføre sorten ‘Galaxy’.
Magnolia salicifolia
Magnolia salicifolia (jap. Nioikobushi eller Tamushiba) har også opprinnelse i de japanske skoger. Arten opptrer på øyene Honshu, Shikoku og Kyushu, i fjellområder mellom 500 og 1300 m.o.h. Her vokser den sammen med f.eks. Chamaecyparis obtusa, Pinus parviflora og Sciadopitys verticillata, – bartrær vi kjenner og bruker i hagene våre. M. salicifolia vokser som store busker og ofte trær med alt fra slank kjegleform til mer bredkronet vekst; høyden er inntil 10-12 meter i naturlig habitat. De duftende blomstene er hvite, 7,5-10 cm store, for det meste med 6 tepaler, – av og til 7-8. Bladene er lange og smale, 6-12 cm lange og 2-5 cm brede, elliptisk-eggrunde til lansettformede, tilspissede; dels med lett bølget rand. Unge blader påfallende bronseaktig grønne, fullt utviklet bladverk med blålig skjær. I likhet med skudd og tynne grener har bladene en duft som minner om anis og sitronverbena. Arten ble først introdusert i vesten på slutten av 1800-tallet av professor Charles Sargent, direktør i Arnold Arboretum, Boston, Massachusetts.
Magnolia sieboldii
En magnolia som gjennom flere tiår har vært spesielt anbefalt i Norge er Magnolia sieboldii. Det finnes flere arter med nokså lik karakter som har naturlig habitat i det fjerne østen, hvorav den som vokser i Korea og det sørlige Mandsjuria er den mest hardføre og således mest aktuell hos oss. M. sieboldii ble introdusert i Europa på slutten av 1800-tallet. Det er en stor, bred busk; i naturlig habitat vokser den i skog og ved elvebredder i terreng opp til 1500-2000 m.o.h. Der blir den inntil 8-10 meter høy, – hos oss normalt bare 3-4 meter; arten setter lettere rotskudd enn andre magnolia. De store blågrønne bladene er bredt ovale til til omvendt eggrunde, kort tilspisset; 9-12 cm lange og 5-9 cm brede. Blomstene er nikkende, 7-10 cm brede, med 9-12 tepaler. De er eiendommelig vakre, velduftende, først koppformede; fullt utviklet skålformede, rent hvite, med en attraktiv tett midte av dyp røde støvbærere. Juni-juli, med spredte blomster på sensommeren. Utpå høsten røde frukter med lengde 2-7 cm.
Mange vanlige hagefolk som har plantet M. sieboldii har blitt skuffet over at den mangler magien og den overdådige blomstringen man finner hos de tidlige sortene. Personlig tenker jeg at den har en noe stillferdig sjarm, og først og fremst er en magnolia for samlere og hagefolk som “har alt”. Krav til voksested er halvskygge og jord med noenlunde jevn fuktighet. Planting i selskap med Rhododendron og typiske woodland-vekster er det optimale, f.eks. på tomter med naturlig skog, hvor det er lett å finne plasser med spredt sol eller halvskygge. Mange ting tyder på at denne arten fungerer vesentlig bedre på Vestlandet enn her østpå. Det finnes mange kultivarer med spesielt høy prydverdi; disse er ikke vanlige i handelen men det er de vi helst vil selge. Et par av dem er omtalt i sortsbeskrivelsene.
Magnolia sprengeri
Denne arten vokser i provinsene Chongqing, Gansu, Guizhou, Henan, Hubei, Hunan, Jiangxi, Shaanxi, Sichuan og Yunnan, på lokaliteter 1000-1800 m.o.h. Arten oppviser så stor variasjon i naturen at man på tidligere tidspunkt har lurt på om det var snakk om to forskjellige species. Det forekommer alt fra hvite blomster med kun en anelse rødt ved basis, til rosa og rødlige former; de hvite formene er funnet i hovedsak nord for Yangtse-elven (Chang Jiang) og de rosa for det meste sør for denne. Grundige undersøkelser i naturlig habitat har først skjedd i årene 2008-2010. Resultatene herfra har ført til at M. sprengeri nå inndeles i to underarter, hvorav M. sprengeri var. sprengeri er de hvite på nordsiden av Yangze-elven. Den andre underarten kalles M. sprengeri var. diva. Denne har lenge vært kjent fra Caerhays Castle i Cornwall, og har nærmest vært en legende i det internasjonale magnolia-miljøet. Den ble innført fra provinsen Hubei i 1901 gjennom plantesamleren E.H. Wilson, og ble beskrevet fra 1927 som M. sprengeri var. diva. Flere typer av denne finnes i omløp, da det er spredd både frøplanter og vegtativt formerte planter fra morplanten i Caerhays Castle. Den opprinnelige klon bærer kultivarnavn på vanlig måte, ‘Diva’ med stor D. Den er dessverre ikke hardfør nok her hos oss, men både den og andre M. sprengeri er mye brukt i kryssingsarbeid. Den opprinnelige betydning av ordet diva er guddommelig, og forteller litt om plantefolks fascinasjon for denne praktfulle magnolia.
Magnolia stellata
Magnolia stellata (jap. Shidekobushi) er en endemisk art med sitt naturlige habitat på den japanske øya Honshu, i et begrenset område rundt Isebukta, med de vesentligste populasjoner i prefekturatet Gifu, ved byene Taijimi, Toki og Mizunami. Det er også forekomster nord i Mie og på halvøya Atsumi; disse er isolert fra hovedområdet i Gifu. Man finner arten på lokaliteter fra havnivå og opp til noe over 600 m.o.h. M. stellata har tett, fingrenet vekst, men det er ellers svært stor variasjon når det gjelder andre egenskaper. Den svenske magnoliaekspert Erland Ejder har foretatt undersøkelser i området for å kartlegge populasjoner og varasjon. I naturen virker den såkalte Shidekobushi å tåle mye fuktighet, og man ser særlig mange bestander ved relativt fuktige steder nær bekker, elver og tjern. Her vokser arten som tett forgrenede busker, – på tørrere steder og i høyden som større busker eller små og mellomstore trær. I høyereliggende områder øst for Mizunami er det tilstøtende populasjoner av M. salicifolia, og artene krysser seg slik at det finnes overgangsformer. Hybriden kalles M. x proctoriana.
Blomstene hos M. stellata i naturen er vanligvis 5-8 cm brede og har 12-18 tepaler eller mer; disse er båndformede til smalt omvendt lansettformede. Fargen varierer fra ren hvit til rosa nyanser; hvitt er mest vanlig. Blomstring på bar kvist i april. Bladene er smale, elliptiske til smalt ovale eller bredt omvendt lansettformede; 5-13 cm lange, mørk grønne.
M. stellata ble innført til den vestlige verden på omlag samme tid som M. kobus. Mange gode kloner av M. stellata har oppstått i kultur gjennom det 20. århundre; de har gjennomgående en yndig, feminin sjarm, med de lette, elegante blomstene som kan ha så mange som 30-35 smale tepaler. I og med at vi snakker om busker eller små trær er det enkelt å finne en plass til en slik i hagen, f.eks. ved en terrasse eller et inngangsparti. – M. stellata har vært gjenstand for hyppig kryssing med M. kobus, noe som har gitt arvestoff til mange av de mest verdifulle kultivarene av magnolia som er i bruk i dag. Hybridnavnet er M. x loebneri.
Veien fra naturlig habitat til park og hage
Hybrider mellom arter av magnolia har opp igjennom tiden oppstått både spontant og ved programmert kryssing. Svært mange botanikere, gartnere og planteskolefolk har arbeidet med foredling av magnolia, for det meste uten at det har vært programmerte kryssingsprosjekter men heller en naturlig eller kanskje også tilfeldig del av deres daglige virke. Mange av disse er nevnt i sortsbeskrivelsene, – her skal jeg kun gjøre rede for to svært viktige hybrider, foruten å berette litt om noen av de som har gjort store gjennombrudd, produsert mange gode kultivarer eller på annen måte satt spor etter seg i magnolia-miljøet.
Magnolia x loebneri
Gruppen med kultivarer har fått sitt navn etter den tyske foredler Max Hermann Löbner (1869-1917), som foretok den første kjente kryssing mellom M. kobus og M. stellata. Navnesortene har med seg gode egenskaper fra foreldrene, – herunder blomsterrikdom, hardførhet og stor toleranse for ulik pH og forskjellige jordtyper. De har særlig fått stor betydning i Nord- og Mellom-Europa, Canada og de nordlige statene i USA. Magnolia x loebneri ‘Merrill’ ble vanlig å se i handelen fra en gang utpå 70-tallet, og var lenge den mest kjente av kultivarene. Etter hvert ble andre sorter som ‘Ballerina’ og ‘Leonard Messel’ distribuert i planteskolebransjen. ‘Leonard Messel’ er en svært blomstrerrik og pålitelig sort, og har etter hvert oppnådd enda høyere staus enn ‘Merrill’. I senere år er mange nye kultivarer introdusert. Noen av disse har oppsiktsvekkende kvaliteter, og er blant våre favoritter i planteskolen.
Magnolia x soulangeana
M. x soulangeana ble til ved den første kjente kryssing av Magnolia. Étienne Soulange-Bodin (1774-1846), fransk botaniker og kavallerioffiser under Napoleon, krysset de to øst-asiatiske artene Magnolia denudata og Magnolia liliiflora. Begge har stor kulturhistorisk betydning, men er forholdsvis lite plantet i vesten. Spleisingen av disse to artene foregikk ca. 1820, men det har trolig forkommet spontane tilsvarende hybrider i japanske hager eller planteskoler lenge før den tid.
De første plantene fra kryssingen blomstret i 1827. Hybridens blomster var varm rosa i knopp; utsprungne blomster hvite, utvendig sjattert rosa med en purpurrosa basis. I størrelse og farge var de alle andre magnolia fullstendig overlegne, og ellers alle andre blomstrende busker og trær som ble brukt i temperert klima på den tiden. Slike magnolia begynte man derfor å plante som representative solitærtrær i finere hager og parkanlegg. Etter hvert oppsto det typer av Magnolia x soulangeana med større blomster og andre og sterkere fargenyanser.
Gruppen blir gjerne kalt tulipan-magnolia, men foruten de som har tulipanform finnes det også kultivarer med koppformede, begerformede og til og med nesten helt runde blomster. Blomstringen starter litt utpå våren, rett før trærne begynner å vegetere. Kultivarer av M. x soulangeana har begrenset dyrkingsverdi her i vårt klima. De er ikke spesielt hardføre, og har gjerne problemer med at vekstsesongen blir for kort; de krever med andre ord en høy varmesum for å avmodne og innvintre trygt. Slike Magnolia er spektakulære og uten unntak svært vakre, og det er mest disse folk legger merke til på reiser på kontinentet eller i USA i mars-april. Vi anbefaler kun planting på varmt, solrikt voksested i de beste kystnære områder; sone 1 og 2 og bare unntaksvis svært gunstige steder i sone 3.
Todd Gresham (1909-1969), Santa Cruz, California, var med å grunnlegge American Magnolia Society, og iverksatte et kryssingsprogram som nok er det største noensinne av en enkeltperson. Han krysset først M. x veitchii med M. liliiflora og M. x soulangeana ‘Alba’. Resultatet var en gruppe sorter som kalles Gresham-hybrider etter opphavsmannen. I perioden 1955-1970 gjorde han nesten 600 kryssinger med en imponerende serie arter og kultivarer som foreldre. Avkommet ble sendt til Gloster Arboretum i Missisippi og senere også til en planteskole i Semmes, Alabama, for utplanting og evaluering. Da dette dreide seg om mangfoldige tusen frøplanter deltok en rekke folk fra magnolia-miljøet i arbeidet med å selektere, velge ut og introdusere dyrkingsverdige sorter; de meste kjente er Joe C. McDaniel, Ken Durio, John Giordano og John Allen Smith.
Phil Savage (1917-2002), Bloomfield Hills, Michigan, en pensjonert pilot fra forsvaret, var også med fra starten i American Magnolia Society. Han var opptatt av å få frem kultivarer med bedre hardførhet enn noen av artene fra østen, og gjorde særlig mange kryssinger med typer av M. acuminata som den ene av foreldrene. Han skapte bl.a. sorter som ‘Big Dude’, ‘Butterflies’, ‘Maxine Merrill’ og ‘Yellow Lantern’.
Joseph C. McDaniel (1912-1982) var professor ved University of Illinois, Urbana IL. Han var en av grunnleggerne av American Magnolia Society, og leder i foreningen i perioden 1968-1982. McDaniel var en produktiv skribent og inspirator med stor kontaktflate og omfattende korrespondanse i inn-og utland; og arbeidet også med andre hagevekster som frukt, nøtter og div. prydbusker. Han var spesielt opptatt av magnolia med naturlig habitat i USA, og fremfor alt svært aktiv innen kryssing og evaluering av magnolia. Han introduserte bl.a. ‘Ballerina’, en betydningsfull loebneri-kultivar, og ‘Woodsman’, sorten med den mest spesielle farge i hele sortimentet (M. acuminata ‘Klaassen’ x M. liliiflora ‘O’Neill’).
Francis de Vos og William F. Kosar (1912-1985) drev på 50- og 60-tallet foredlingsarbeid i US National Arboretum, Washington DC. Først kom den kjente serien “Eight Little Girls”, svært riktblomstrende sorter med tett, kompakt vekst og karakteristiske blomster. Dette var et resultat av kryssing mellom typer av M. liliiflora og M. stellata. I 1963 kom den oppsiktsvekkende hardføre ‘Galaxy’ og søstersorten ‘Spectrum’; disse ble til ved å krysse M. liliiflora ‘Nigra’ med M. sprengeri ‘Diva’.
Evamaria Sperber (1927-2005) drev foredlingsarbeid ved Brooklyn Botanic Garden, New York. Sammen med Doris Stone og Lola Koerting krysset hun i 1954 M. acuminata med M. liliiflora. Avkommet fra kryssingen har fått navnet M. x brooklynensis; dette var den første kryssing mellom en amerikansk magnolia og en med asiatisk opphav. Den første navnesorten, oppkalt etter Evamaria Sperber, ble introdusert i 1968. I 1956 krysset Evamaria Sperber begge underartene av M. acuminata med M. denudata og sorter av M. x soulangeana. Herfra stammer sorten ‘Elizabeth’. Senere produserte Doris Stone sorten ’Yellow Bird’, ved tilbakekryssing av M. brooklynensis ‘Evamaria’ med M. acuminata. Slik oppsto de første gule kultivarer med stor prydverdi.
Kehr og Ledvina
De to største foredlerne i nyere tid er August Ernst Kehr (1914-2001), Hendersonville, North Carolina, og Dennis Ledvina (1939-2015), Green Bay, Wisconsin. Kehr hadde yrkesbakgrunn innen genetikk, og derfor de beste forutsetninger for å arbeide med å spleise gener da han som pensjonist begynte å krysse magnolia. Han navnga og registrerte 31 sorter, herav mesterverket ‘Daybreak’ og loebneri-kultivarer som ‘Encore’ og ‘Powder Puff’.
Dennis Ledvina brukte Kehr’s erfaringer og idéer i sitt arbeid, med ambisjoner om å få frem gode sorter for amerikansk sone 4 og 5. Arven etter Ledvina er en hel rekke kultivarer med imponerende bra hardførhet. Mange av disse har fått stor oppmerksomhet i fagmiljøer, ikke minst noen sorter i attraktive rosa og rødlige nyanser. Disse er enn så lenge “hard to find” på grunn av begrenset mormateriale, men mange av dem spås en stor fremtid i park og hage.
Magnoliaskogen og Karl Evert Flinck
På Alnarp, campus for det svenske landbruksuniversitet, finner man den såkalte Magnoliaskogen. Her har det siden 2007 foregått et stort anlagt prosjekt med kryssing og seleksjon av magnolia. Virksomheten har inntil nylig vært ledet av Erland Ejder; blant annet kjent for omfattende feltarbeid i Kina og verdifull oppklaring i morfologi og nomenklatur angående M. sprengeri. M. cylindrica, M. sprengeri og M. stellata er eksempel på arter som har vært brukt i foredlingsarbeidet på Alnarp.
Initiativtager til Magnoliaskogen var Karl Evert Flinck (1915-2015), ellers kjent som den første sjef og produktutvikler i Findus. Ved siden av å bygge opp virksomheten i Findus var han en entusiastisk dendrolog og plantesamler med stor kontaktflate internasjonalt. Og på sett og vis forut for sin tid. På sitt bosted i Selleberga i Bjuv, øst for Helsingborg, anla han en stor hage med mange ulike vekster. De første magnolia plantet han i 1952, og hans pionérarbeid har gitt svært nyttig erfaring for bruk av magnolia i Sverige, Danmark og Norge.
En fornem slektning: Magnolia grandiflora
En fornem slektning av de magnolia som kan brukes i vårt klima er Magnolia grandiflora (am. southern magnolia, bull bay). Den har sin opprinnelse i sørøstlige USA, fra North Carolina sørover til sentrale Florida, og vestover til østlige Texas. Tyngdepunktet i naturlig habitat ligger i Louisiana og Missisippi, og M. grandiflora er da også “state flower” i begge disse statene. Arten trives kun på lokaliteter nær kysten og i lavlandet opp til 150 m.o.h. Magnolia grandiflora ble introdusert i Europa tidlig på 1700-tallet, med sikkerhet før 1728, og har siden blitt et av de mest populære plantede vintergrønne trær i verden, i varmtempererte og subtropiske strøk. I naturlig habitat finnes trær med høyde på inntil 30 meter, men i kultur er det sjelden å se eksemplarer større enn 10-12 meter. De ovale bladene er vanligvis 13-20 cm lange og 6-10 cm brede. De er glinsende mørkegrønne, tykke og læraktige, med underside som varierer fra blek grønn til å være dekket av tett rødbrun og filtaktig indumentum. Store kremhvite blomster står så absolutt i stil med bladverket. De er sitronduftende og hele 15-30 cm brede. Utenom selve arten finnes en mengde utvalgte navnesorter.
Det var fristende å vie noen ord til Magnolia grandiflora som et kuriosum. Dette fordi det er den udiskutable majestet i slekten Magnolia, og det mest staselige vintergrønne tre vi kjenner. Jeg vet at det finnes plantet M. grandiflora f.eks. i Stavanger, men jeg er prinsipielt imot å trosse naturen. Vi nordboere får nøye oss med å se treet når vi er på ferie, plantet som gatetre eller i parker i f.eks. Italia, Frankrike eller Spania. Jeg anbefaler da spesielt områdene rundt Lago Como og Lago Maggiore i Nord-Italia. Her finner man noen av verdens aller fineste hager og parker, begunstiget av et meget fruktbart middelhavsklima i le av alpene. Ellers har jeg tips til et sted som kanskje er mer tilgjengelig for folk flest: Parque San Telmo i Triana, Las Palmas. Her er det ca. 30 store magnoliatrær, og man har mulighet til å nyte en kopp kaffe under trekronene ved den blå modernista-kiosken. Man ser også trær av M. grandiflora i andre parker i området. Botanikere på Gran Canaria hevder at den også finnes naturalisert (forvillet) på øya.
