Flere Fakta om magnolia

I boken «Magnolias – A Gardener’s Guide» av Jim Gardiner er det et fint sitat fra en av de store plantesamlere, E.H. Wilson (1876-1930):

“Aristocrats of ancient lineage, possessed of many superlative qualities are the magnolias. They have the largest flowers and largest individual leaves of any hardy group of trees. No other genus of hardy or half-hardy trees and shrubs can boast so many excellences. … Their free-flowering character and great beauty of blossom and foliage are equalled by the ease with which they may be cultivated.”

Jeg kan spesielt tilrå å plante magnolia på varme, solrike steder langs Oslofjorden og Drammensfjorden, – opp til ca. 250 m.o.h. Likeledes sydover til og med Agderfylkene, langs kysten og i lavlandet innenfor. På steder hvor snøen forsvinner tidlig om våren, slik at sesongen blir så lang og varm at trærne får en naturlig avmodning. Magnolia kan også plantes i andre deler av Sør-Norge, men man bør trø varsomt mht. sortsvalg i strøk med kjølige somre og mye nedbør.

Jeg vet at det nå plantes mye magnolia langs kysten fra Rogaland og nordover, i strøk hvor vinteren er mild men sommeren egentlig litt for kjølig. Vokseplass bør derfor velges med omhu. Best egnet er utvilsomt lune, solvarme steder innover i fjordene, mer presist områder langsetter det som kalles kristtorn-beltet, og litt innenfor (øst for) dette. Sorter som avmodner bra og setter rikt med knopper kan anbefales plantet til litt nord for Bergen. Langs kysten videre nord til Trondheimsfjorden er det såpass begrensede erfaringer at jeg kvier meg for å tilrå andre kultivarer enn de aller tryggeste, f.eks. navnesorter av M. kobus, og ‘Galaxy’, ‘Leonard Messel’, ‘Merrill’ og ‘Wada’s Memory’ (se sortsbeskrivelsene for info).

Siden det er en åpenbar mangel på referanser og registrerte forsøk med ulike typer magnolia i vårt land, setter jeg pris på om ivrige hagefolk med lokale erfaringer tar kontakt.

De magnolia vi kan bruke i norsk klima er primært navnesorter og kryssinger fra Magnolia kobus, M. stellata og M. salicifolia. Dette er tre nokså vinterherdige arter med opphav i skogene i Japan. Alt fra busker som blir et par meter høye, og opp til reale trær på 6-8 meter eller mer. De blomstrer tidlig, på bar kvist i april. Både artene og de fleste kultivarer har fin duft. Magnolia kobus var. borealis er i alle år fremholdt som en god magnolia for norske forhold. Dette stemmer dårlig med virkeligheten, da nesten alt som er solgt av denne magnolia er frøplanter som bruker fra 7 til 30 år før de blomstrer. Vegetativt formerte typer av M. kobus blomstrer imidlertid før de er meteren høye.

kobus har vært mye brukt i kryssingsarbeid med M. stellata og M. salicifolia. I gruppen M. x loebneri (M. kobus x M. stellata) er det en mengde svært verdifulle sorter som greier seg på gode steder i klimasone 3 og 4, og marginalt også i sone 5. Disse representerer nå noe av «konfekten» i vår produksjon. I den lille gruppen M. kewensis (M. kobus x M. salicifolia) finner vi den hardføre kultivaren ‘Wada’s Memory’, som er den naturlige majestet blant sortene i planteskolen.

Det folk flest forbinder med magnolia er slike som har det vi med et litt upresist uttrykk kaller «tulipan-blomster». Blomstringen starter litt utpå våren, rett før trærne begynner å vegetere. De imponerende blomstene er store, tykke og voksaktige, –  tulipanformede til koppformede. Noen er sågar nesten helt trill runde. Slike Magnolia er spektakulære og uten unntak svært vakre, og det er mest disse folk legger merke til på reiser nedover i Europa i mars-april. De er imidlertid ikke spesielt hardføre, og mange av sortene kan ha problemer med at vekstsesongen blir for kort her i vårt klima.

Sortimentet i denne gruppen domineres av M. x soulangeana og lignende typer. De beste kultivarene kan jeg tilrå å plante på noenlunde lune, svært solrike steder i kystnære områder; sone 1 og 2 pluss de aller beste steder i sone 3.

Det finnes mer enn 240 forskjellige arter av magnolia, hvorav de med interesse for oss har opprinnelse i Nord-Amerika og det fjerne østen.  Visse arter og hybrider har hatt særlig stor betydning for utvikling og bruk av magnolia i hager og parker i varmtemperert klima på grunn av vinterherdighet og andre relevante egenskaper. Her er de viktigste:

Magnolia acuminata

Magnolia acuminata har i hovedsak sin naturlige utbredelse i det østlige USA, i terreng opp til 1200 m.o.h. Naturlig habitat strekker seg fra Lake Erie og lake Ontario i nord til Georgia i sør, med de fineste bestander nær Allegheny Mountains. Arten finnes også spredt mange steder sørover til Alabama, og likedan vestover til Missouri, Arkansas og Louisiana. Det er dels et stort og majestetisk tre med stammetykkelse på inntil en meter. På gode lokaliteter vokser det trær med høyde på 20-30 meter, av og til enda større, men arten er variabel og det finnes også populasjoner med mangestammede busker og små trær. Blomstene sitter dels skjult mellom bladverket; de er nokså små og lite attraktive, – opprette og koppformede. Fargen er en blanding av blågrønn og gul. Barken er brun, på eldre stammer gråbrun og furet; ulik andre magnolia i  Nord-Amerika. Unge grener er tykke og rødbrune. Bladene er ovale og tilspissede, inntil 25 cm lange og 15 cm brede. Avhengig av voksestedenes natur er høstfargen alt fra en kjedelig brun til vakkert gyllen. Det finnes mange kloner utvalgt pga. vekstform, hardførhet, blomsterfarge og bladfarge.

Arten inndeles i to underarter, M. acuminata ssp. acuminata og den mindre og mer kompaktvoksende M. acuminata var. subcordata. Den siste har finere gule blomster, men mangler noe av hovedtypens robusthet.

Populærnavnet cucumber tree refererer til unge frukter. Disse er 2-7 cm lange og grønne, og endrer farge til rødt utover høsten.

Magnolia kobus

Magnolia kobus (jap. kobushi) har opprinnelse spredt i Japans skoger og på øya Jeju-no ved sydspissen av den koreanske halvøy. I naturlig habitat opptrer arten som alt fra flerstammede busker av ulik størrelse til trær på 10-12 meter eller mer. M. kobus ble introdusert på de britiske øyer ved frø fra en plantesamler i 1879, i USA noen år tidligere. Blomstene er ca. 10 cm store, hvite og duftende, og kommer på bar kvist i april. Vinterknoppene er pelskledde. Arten har bra hardførhet og er nokså tolerant med mht. pH, og er derfor mye brukt som grunnstamme ved poding. Mer variabel er vekstrate og ikke minst tiden det tar før trærne blomstrer. Frøplanter kan som tidligere nevnt bruke adskillige år før de kommer i rik og noenlunde stabil blomstring. Vegetativt formerte planter av utvalgte kloner kan imidlertid blomstre allerede som helt unge planter. Det er slike typer vi presenterer i sortsbeskrivelsene, – navnede kultivarer med spesielt høy prydverdi. Magnolia kobus er ellers brukt mye i kryssing med M. salicifolia og M. stellata.

Magnolia salicifolia

Magnolia salicifolia (jap. tamu-shiba) har også opprinnelse i de japanske skoger. Arten opptrer på øyene Honshu, Shikoku og Kyushu, i fjellområder mellom 500 og 1300 m.o.h. Her vokser den sammen med f.eks.  Chamaecyparis obtusa, Pinus parviflora og Sciadopitys verticillata, – bartrær vi kjenner og bruker i hagene våre. M. salicifolia er trær med slank kjegleform og høyde 10-15 meter i naturlig habitat. De duftende blomstene er hvite, 7,5-10 cm store. Bladene er lange og smale, med blålig skjær, og i likhet med skudd og tynne grener har disse en duft som minner om anis og sitronverbena. Arten ble først introdusert i vesten av professor Charles Sargent, direktør i Arnold Arboretum, Boston, Massachusetts.

Kryssinger av M. kobus og M. salicifolia bærer navnet M. x kewensis.

Magnolia sieboldii

En magnolia som gjennom flere tiår har vært spesielt anbefalt i Norge er Magnolia sieboldii. Det finnes flere former av denne arten med naturlig habitat i det fjerne østen, hvorav den som vokser i Korea og det sørlige Mandsjuria er den mest hardføre og således mest aktuell hos oss. Botanisk korrekt navn er egentlig M. sieboldii ssp. sieboldii. Det er en stor, bred busk; i naturlig habitat vokser den i skog og ved elvebredder i terreng opp til 1500-2000 m.o.h. Der blir den inntil 8-10 meter høy, – hos oss normalt bare 3-4 meter. Det store blågrønne bladverket er ovalt til elliptisk. Artens sjarme ligger i de vakre nikkende blomstene. De er velduftende, skålformede, rent hvite, med en attraktiv tett midte av dyp røde støvbærere. Blomstene har 9-12 tepaler. Juni-juli, med spredte blomster på sensommeren. Utpå høsten røde frukter med lengde 2-7 cm.

Mange vanlige hagefolk som har plantet M. sieboldii har blitt skuffet over at den mangler magien og den overdådige blomstringen man finner hos de tidlige sortene. Personlig tenker jeg at dette først og fremst er en magnolia for samlere og hagefolk som “har alt”. Krav til voksested er halvskygge og jord med noenlunde jevn fuktighet. Planting i selskap med Rhododendron og typiske woodland-vekster er det optimale, f.eks. på tomter med naturlig skog, hvor det er lett å finne plasser med spredt sol eller halvskygge.

Det finnes mange kultivarer med spesielt høy prydverdi, men disse er ikke vanlige i handelen.

Magnolia stellata

Magnolia stellata (jap. shide-kobushi) har sitt naturlige habitat på øya Honshu, i fjellområder 50-600 m.o.h. På fuktige steder vokser arten som tett forgrenede, mangestammede busker, – på tørrere steder og i høyden som små trær. I et høyereliggende område ved Gifu vokser den side om side med M. salicifolia, og krysser seg av og til med denne. Hybriden kalles M. x proctoriana. I naturen har arten 7,5-10 cm store blomster med 12-15 tepaler eller mer. Fargen varierer fra ren hvit til rosa nyanser. Blomstring på bar kvist i mars-april. Bladene er smale og elliptiske. – M. stellata ble innført til vesten på omlag sammen tid som M. kobus. Mange gode kloner av M. stellata har oppstått i kultur gjennom det 20. århundre. Arten har dessuten vært gjenstand for hyppig kryssing med M. kobus, noe som har gitt oss mange av de mest verdifulle kultivarene av magnolia som er i bruk i dag.

Kryssinger av M. kobus og M. stellata bærer navnet M. x loebneri.

Magnolia x loebneri

Gruppen med kultivarer har fått sitt navn etter den tyske foredler Max Hermann Löbner (1869-1917), som foretok den første kjente kryssing mellom M. kobus og M. stellata. Navnesortene har med seg gode egenskaper fra foreldrene, – herunder blomsterrikdom, hardførhet og stor toleranse for ulik pH og forskjellige jordtyper. De har særlig fått stor betydning i Nord- og Mellom-Europa, Canada og de nordlige statene i USA. Magnolia x loebneri ‘Merrill’ ble vanlig å se i handelen fra en gang utpå 70-tallet, og var lenge den mest kjente av kultivarene. Etter hvert ble andre sorter som ‘Ballerina’ og ‘Leonard Messel’ distribuert i bransjen. ‘Leonard Messel’ er en svært blomstrerrik og pålitelig sort, og har etter hvert oppnådd enda høyere staus enn ‘Merrill’. I senere år er mange nye kultivarer introdusert. Noen av disse er våre hovedsorter.

Magnolia x soulangeana

x soulangeana ble til ved den første kjente kryssing av Magnolia. Étienne Soulange-Bodin (1774-1846), fransk botaniker og kavallerioffiser under Napoleon, krysset de to øst-asiatiske artene Magnolia denudata og Magnolia liliiflora. Begge har stor kulturhistorisk betydning, men er forholdsvis lite plantet i vesten.

Magnolia denudata har sitt naturlige habitat i det sørøstlige og sentrale Kina, i skog og åpne områder på 500-1000 meters høyde. Det er et inntil 10-12 meter høyt tre eller en stor busk. Arten hører til de eldgamle kulturplanter i Kina, og er plantet ved templer og keisernes hager i mer enn 1000 år. Den er en av de vakreste kjente arter av magnolia, med opprette, sitronduftende, elfensbenshvite blomster. De er hyperelegante, slanke og begerformede før de etter hvert åpner seg til vase- og skålform. Blomstringen forgår på bar kvist og så tidlig at blomstene lett kan skades av frost. De tidligste kilder som antyder artens betydning for buddhistene daterer seg til Tang-dynastiet (618-907), hvor blomsten var regnet som et symbol på åpenhet og renhet.

Magnolia liliiflora har vært dyrket i Kina, Japan og Korea i århundrer, men eksakt opprinnelse i naturen er uklar og omstridt. Naturlig habitat menes å være begrenset til varmtempererte områder i det østlige og sentrale Kina, i skogkanter og skråninger 300-1600 m.o.h. Dette er en stor busk, 3-6 meter i høyde og om lag like bred. Blomstene har noe som kan beskrives som vaseform til litt vilter tulipanform, og fargen varierer fra dyp purppurrød til mørk rosa utvendig, og fra hvit til rødlig innvendig. Mai-juni.

De første plantene fra kryssingen mellom disse to artene blomstret i 1827. Hybridens blomster var varm rosa i knopp; utsprungne blomster hvite, utvendig sjattert rosa med en purpurrosa basis. I størrelse og farge var de alle andre magnolia fullstendig overlegne, og ellers alle andre blomstrende busker og trær som ble brukt i temperert klima på den tiden. Slike magnolia begynte man derfor å plante som representative solitærtrær i finere hager og parkanlegg. Etter hvert oppsto det typer av Magnolia x soulangeana med større blomster og andre og sterkere fargenyanser. Gruppen blir gjerne kalt tulipan-magnolia, men foruten de som har tulipanform finnes det også kultivarer med koppformede, begerformede og til og med nesten helt runde blomster. Det er altså stor variasjon i gruppen, fordi det også er variasjon innen hybridens foreldre. Kultivarer av M. x soulangeana har begrenset dyrkingsverdi her i vårt klima, siden de krever en svært lang vekstsesong for å avmodne og innvintre trygt. Vi anbefaler kun planting på varmt, solrikt voksested i de beste kystnære områder; sone 1 og 2 og svært gunstige steder i sone 3.

Kort oversikt over noen av de mest betydningsfulle foredlere av magnolia. Og litt om hvilke arter og hybrider de har arbeidet med:

Peter M. Veitch (1850-1929), Exeter, UK,  krysset Magnolia campbellii fra Himalaya med arten M. denudata fra sentrale og østlige China. Hybriden bærer navnet M. x veitchii.

Todd Gresham (1909-1969), Santa Cruz, California, krysset M. x veitchii med M. liliiflora og M. x soulangeana ‘Alba’. Resultatet var en gruppe sorter som kalles Gresham-hybrider.

Phil Savage (1917-2002), Bloomfield Hills, Michigan, var opptatt av å få frem kultivarer med bedre hardførhet enn noen av artene fra østen, og gjorde særlig mange kryssinger med typer av  M. acuminata som den ene av foreldrene.

Evamaria Sperber (1927-2005) ved Brooklyn Botanic Garden, New York, krysset begge underartene av M. acuminata med M. denudata og sorter av M x soulangeana. Sammen med Doris Stone og Lola Koerting krysset hun M. acuminata med M. liliiflora. Avkommet fra kryssingen har fått navnet M. x brooklynensis. Slik oppsto de første gule kultivarer med stor verdi for park og hage.

Kehr og Ledvina: De to største foredlerne i nyere tid er August Ernst Kehr (1914-2001), Hendersonville, North Carolina, og Dennis Ledvina (1939-2015), Green Bay, Wisconsin. Kehr hadde yrkesbakgrunn innen genetikk, og derfor de beste forutsetninger for å arbeide med å spleise gener da han som pensjonist begynte å krysse magnolia. Han navnga og registrerte 31 sorter, herav mesterverket ‘Daybreak’ og noen av de beste kultivarene innen gylne farger. Dennis Ledvina førte Kehr’s arbeid videre, med ambisjoner om å få frem gode sorter for amerikansk sone 4 og 5. Arven etter Ledvina er en hel rekke kultivarer med  imponerende bra hardførhet. Mange av disse har fått stor oppmerksomhet i fagmiljøer, særlig noen sorter i rosa og rødlige nyanser som enn så lenge er “hard to find”, men som i løpet av noen år vil bli vanlige i handelen.

Magnoliaskogen

I Skåne har det gjennom ca. 15 år foregått et stort anlagt prosjekt med kryssing, etablering og dyrking av magnolia. På Alnarp, campus for det svenske landbruksuniversitet, finner man den såkalte Magnoliaskogen. Magnoliaskogen er spredt på et område på 1,2 hektar (12000 m2). Plantingen har foregått i to etapper, våren 2007 og våren 2013. Det skal være mer enn 1000 magnolia på ulike alderstrinn plantet her. M. cylindrica og M. sprengeri er arter som har vært brukt i foredlingsarbeidet på Alnarp, men man kan tenke seg at blant tusentalls planter finnes det ellers et mangfoldig materiale av arter, hybrider og kultivarer man anser som genetisk interessante.

Initiativtager til Magnoliaskogen var Karl Evert Flinck (1915-2015), kjent som den første sjef og produktutvikler i Findus. Ved siden av å bygge opp virksomheten i Findus var han en entusiastisk dendrolog og plantesamler med stor kontaktflate internasjonalt. Og på sett og vis forut for sin tid. På sitt bosted i Selleberga i Bjuv, øst for Helsingborg, anla han en stor hage med mange ulike vekster. De første magnolia plantet han i 1952, og hans pionérarbeid har gitt svært nyttig erfaring for bruk av magnolia i Sverige, Danmark og Norge.

 

En eksotisk slektning

En eksotisk slektning av de magnolia som kan brukes i vårt klima er Magnolia grandiflora (am. southern magnolia, bull bay). Den har sin opprinnelse i sørøstlige USA, fra North Carolina sørover til sentrale Florida, og vestover til østlige Texas. Tyngdepunktet i naturlig habitat ligger i Louisiana og Missisippi, og M. grandiflora er da også “state flower” i begge disse statene. Arten trives kun på lokaliteter nær kysten og i lavlandet opp til 150 m.o.h. Magnolia grandiflora ble introdusert i Europa i årene etter 1720, og har siden blitt et av de mest populære plantede vintergrønne trær i verden, i varmtempererte og subtropiske strøk. I naturlig habitat finnes trær med høyde på inntil 30 meter, men i kultur er det sjelden å se eksemplarer større enn 10-12 meter. De ovale bladene er inntil 30 cm lange og 10 cm brede. De er glinsende mørkegrønne, læraktige, med underside som varierer fra blek grønn til å være dekket av tykk rødbrun og filtaktig indumentum. Store kremhvite blomster står så absolutt i stil med bladverket. De er sitronduftende og hele 15-30 cm brede. Utenom selve arten finnes en mengde utvalgte navnesorter.

Jeg syntes jeg måtte vie noen ord til Magnolia grandiflora her som et kuriosum. Dette fordi det er den udiskutable majestet i slekten Magnolia, og det mest staselige vintergrønne tre vi kjenner. Vi nordboere får nøye oss med å se treet når vi er på ferie, plantet som gatetre eller i parker i f.eks. Italia, Frankrike eller Spania. Jeg anbefaler da spesielt områdene rundt Lago Como og Lago Maggiore i Nord-Italia. Her finner man noen av verdens aller fineste hager og parker, begunstiget av et meget fruktbart middelhavsklima i le av alpene. Ellers har jeg tips til et sted som kanskje er mer tilgjengelig for folk flest: Parque San Telmo i Triana, Las Palmas. Her er det ca. 30 store magnoliatrær, og man har mulighet til å nyte en kopp kaffe under trekronene ved den blå modernista-kiosken.