DET SOM ER VERDT Å VITE OM EDELSYRINER (duft-syriner, storblomstrede syriner), og litt til …

I norsk klima er syrinen en av de mest virkningsfulle prydbuskene vi kjenner. I tillegg til hardførhet, nøysomhet og visuell skjønnhet har den en duft som er betagende og annerledes. Stilmessig er den svært nøytral, og derfor lett å kombinere med andre prydbusker, nåletrær og stauder. Man ser nok flest syriner ved eldre bygninger og gårdstun, men de er effektive busker i all slags sammenheng: Små og store grupper, hekker og syrinlysthus (fr. berceau, sv. berså). Mange av kultivarene blomstrer fra topp til tå, og er prektige solitærbusker.

Syringa vulgaris og Syringa x hyacinthiflora. Kulturskatt med stort mangfold
Slekten Syringa regnes i dag for å ha 21 arter og en rekke underarter; det reelle antall species er ikke endelig fastslått. To av dem har naturlig habitat i sydøstlige Europa, én i Himalaya og de andre spredt i Det fjerne østen. Buskene vokser i skogsområder, krattskog og i kalkholdige fjellskråninger.

Denne planteslekten ble først formelt beskrevet i 1753 av Carl Linneus; den kjente naturforsker og lege er i dag mer kjent under navnet Carl von Linné. Hans beskrivelse ble publisert i boken Species Plantarum (= latin, “Plantenes arter”).

Gjennom min tid som planteskolemann har jeg arbeidet med mange typer syriner, men har endt opp med edelsyriner (duftsyriner, storblomstrede syriner) da disse har en nostalgisk sjarm som er alle andre typer fullstendig overlegen. Edelsyriner alene har et så stort mangfold i form og farge at man knapt skulle tro det var samme planteslekt. Min fascinasjon ble skapt ved dette, og ikke minst ved mulighetene for bruk i hagene våre.

I dette kapitlet skal jeg gjøre kål på noen myter, og ellers befatte meg med viktige ting som klima, voksested, bruk og planting, pluss beskjæring og annet vedlikehold. Videre gjør jeg rede for opprinnelsen til vår vanlige syrin, Syringa vulgaris, og introduksjonen som hageplante i Vest-Europa på slutten av 1500-tallet. Jeg regner med at anvendelse, planting, vedlikehold osv. er det som er mest interessant. Derfor beskriver jeg selektivt bare viktige avsnitt av det som har skjedd på veien frem til vår tids hager og parker; dette kan imidlertid være fengslende lesning for hageentusiaster og profesjonelle. Det er folk som har godt over middels interesse for park og hage som er min primære målgruppe, og jeg har derfor valgt å behandle stoffet i tråd med min egen tilnærming til faget. Jeg er først og fremst lidenskapelig fagmann, og dernest kremmer.

En omtale av syrinfaderen Victor Lemoine kommer man ikke utenom; han la med sitt pionérarbeid på slutten av 1800-tallet grunnlaget for all videre utvikling innen edelsyriner. Jeg forteller også litt om andre plantefolk som på senere tidspunkt arbeidet med syriner og foredling, da spesielt i Canada og det nordøstlige USA. Den store interessen for syriner i statene førte etter hvert til stiftelsen av International Lilac Society i 1971. Ressurspersoner i ILS har æren for at et stort utvalg ukjente kultivarer ble distribuert i den vestlige verden fra 1990-årene og videre, – som nevnt i overskriften: en kulturskatt.

Forøvrig har jeg viet et viktig avsnitt til hybriden Syringa x hyacinthiflora, som fremkom ved kryssing av Syringa vulgaris med arten Syringa oblata fra Det fjerne østen; her må jeg spesielt nevne Frank Skinner, en foredler i Canada som med enkle midler krysset frem svært blomsterrike og vinterherdige kultivarer. Denne gruppen med tidligblomstrende duftsyriner har vært en personlig favoritt i planteskolen helt siden jeg begynte med syriner som spesiale tidlig på nittitallet.

Syringa vulgaris – gammeldags syrin
Når jeg snakker om syriner regner jeg ikke med selve arten Syringa vulgaris; offisielt norsk navn er vanlig syrin; men den er gjerne kalt gammeldags syrin eller sjeldnere bondesyrin på folkemunne. Rent botanisk og historisk er den interessant, men i likhet med andre arter i naturen er den mye mer variabel enn litteraturen beskriver. Og det som selges i hagesentrene er dessverre frøplanter, – planter fra uspesifisert frøkilde som ikke har noen reell pengeverdi og egentlig ikke burde være tillatt å omsette i det hele tatt. Av og til ser man eksemplarer med så blass og dårlig farge at man neppe vil kalle det lilla; det står mange slike i grøntanlegget her på Engersand hvor jeg bor nå. Jeg anser derfor S. vulgaris som helt uaktuell i dag, da en mengde av de storblomstrede navnesortene er omlag like robuste, og i en helt annen divisjon hva gjelder prydverdi.

Gjennom flere tiår har jeg observert at store, gamle eksemplarer av Syringa vulgaris gjennomgående har mye bedre farger enn slike som er plantet i nyere tid. Dette er helt sikkert beroende på at mange av disse ikke var kjøpte planter, men rotskudd fra familie og venner. Og da rotskudd tatt fra busker valgt på grunnlag av god farge og kanskje også andre egenskaper. Slikt var nok vanlig helt frem til etterkrigstiden.

At det ikke finnes utvalgte kloner i handelen i dag, forteller vel at det finnes folk uten ambisjoner i deler av planteskolebransjen. Skjønt å formere ved rotskudd fra utvalgte morplanter hadde ikke vært særlig mye større jobb enn å lage planter ved frø; ihvertfall hadde man fått salgsplanter på mye kortere tid. Og gleden ved å selge hadde nok vært en helt annen.

Artsdatabanken og Fremmedartslista 2023
Syringa vulgaris er i siste utgave av Fremmedartslista til Artsdatabanken oppført med “svært høy risiko” for spredning i norsk natur. Man har registrert at arten har forvillet seg i naturen fra slutten av 1800-tallet. Spredning foregår primært på kalkrik mark i lavlandet, i første rekke langs noen strender og på visse øyer i Oslofjorden, men arten finnes forvillet i spredte forekomster helt nord til Troms. Slike bestander kan selvsagt også spre seg ved rotskudd, avhengig av det jordsmonn som finnes på aktuelt sted.

Artsdatabankens oppdrag er å liste opp fremmede arter som i fremtiden kan forventes å spre seg uønsket i naturen. Samt å risikovurdere de aktuelle arter for mulig spredning av sykdommer.

Det er leit at pressen har fremstilt fremmedartslista som ble publisert høsten 2023 på en lettvint og skremmende måte; når jeg hører vanlige folk snakke on dette har de uten unntak misforstått. Mange tror at man generelt fraråder å plante syriner.

Myndighetene gjør i dag intet for å begrense fremmede arter som allerede er etablert i norsk natur; det hadde vært relativt ukomplisert å redusere og i noen tilfeller nesten bli kvitt enkelte av de etablerte fremmede artene ved målrettede tiltak. Det er derfor også lite trolig at det blir iverksatt omfattende konkrete tiltak i fremtiden.

Det er på sin plass å nevne at blant botanikere og andre fagfolk internasjonalt er Syringa vulgaris ikke ansett som en aggressiv art; dette selv om den har naturalisert seg i mange land, og på begge sider av Atlanteren.

Edward J. Gardner

Noen myter om syriner – duft og farge
Duft: Det sies av og til at den vanlige gammeldagse syrin har den sterkeste duften, men dette stemmer slett ikke. Edelsyriner har mye større og tykkere blomsterstander, og de fleste sortene avgir også en sterk og fin duft. Forestillingene om at den gammeldagse enkle syrin har mest duft er åpenbart skapt fordi det finnes mange store gamle syrinbusker i finere etablerte strøk i byene; disse sprer duft mer i kraft av sin fysiske størrelse og mengden av blomster, – enn fordi den enkelte blomst har særlig sterk duft. Arten Syringa vulgaris er også, som nevnt tidligere, svært variabel, i alle ledd inklusiv blomst.

Personlig er jeg svært svak for edelsyrinene i gruppen Syringa x hyacinthiflora, hybriden mellom S. vulgaris og S. oblata. De fleste hyacinthiflora har meget fornem duft med tydelig påvirkning fra Syringa oblata, – den kan virke helt identisk med den vi kjenner fra Syringa vulgaris, men er en anelse mer eksotisk.

Farge: I tiden fra 2. verdenskrig og frem til i dag har det ellers oppstått mange vrangforestillinger om blomsterfargen på syriner. Det er faktisk slik at mørke syriner, herunder purpurrøde til purpurfiolette sorter, slett ikke er de vakreste edelsyrinene. Mørke sorter kan ofte virke plumpe og pompøse, eller til og med dystre . De fungerer gjerne best når de kun er én eller to, pakket inn av mange andre syriner i pastellfarger. Gjelder det hekk eller grupper på inntil 5-6 busker bør man kun bruke én mørk, – gjelder det flere grupper eller en lengre hekk eller inntil 10-15 syriner, bør man kun bruke to eller tre; regelen er inntil 20 % av samlet antall. Brukes de slik er de svært effektfulle. F.eks. i samplanting med lys rosa eller hvitrosa sorter, som ‘Atheline Wilbur’, ‘Krasavitsa Moskvy’ eller ‘Edward J. Gardner’; slike fargekombinasjoner er svært lekre og smakfulle. Det er her relevant å trekke sammenligning med fargenyansene i historiske roser, som jeg har arbeidet mye med tidligere i min tid som planteskolemann. De dyp purpurrøde tonene i noen gallica-sorter står nydelig sammen med mykt rosa alba-og damascena-roser. Slike ting må sees og erfares, – stilsikre, smakfulle kombinasjoner er noe som kommer med kunnskap erhvervet over tid.

Mørke kultivarer av edelsyriner har stort sett enkle blomster; men de kan ha praktfulle nyanser innen purpurrødt og rødfiolett. En vesentlig del av storblomstrede syriner i pastellfarger, både enkle og fylte, utklasser imidlertid mørke sorter når man tar dem nærmere i øyesyn. Dette er kanskje lettere for legfolk å forstå hvis man ikke bare betrakter syriner på avstand, men tar seg tid til å studere detaljer som størrelse og form på blomsterstand og enkeltblomster, samt fargespillet som skjer under utviklingen fra knopp til utsprungen blomst.

Det at mørke syriner har et godt rykte er basert på følgende:

I etterkrigstiden har det vært solgt et svært lite og tildels kjedelig sortiment av syriner i Nord-Europa. Og vanlig gammeldags syrin, Syringa vulgaris, har hele tiden hatt en plass i sortimentet. Ellers har markedet fullstendig vært dominert (og er det fortsatt) av to navnesorter av edelsyriner: ‘Andenken an Ludwig Späth’ i mørk purpur og ‘Mme. Lemoine’ i hvitt. Ved dette har den gammeldagse, småblomstrede og blekere lilla syrin falt i anseelse i folk øyne, og oppfatningen om at mørk rød eller mørk lilla er best har slått rot i befolkningen i flere land, spesielt i Danmark og Norge.

Det er på sin plass å presisere at de nevnte to sorter slett ikke er blant de fineste edelsyriner; de kommer langt bak i rekken. Den ufortjente status får man skylde på markedskreftene og makelighet i hagebransjen.

International Lilac Society, “The lilac revolution”, og historien om hvordan jeg begynte med syriner
Som nevnt tidligere ble International Lilac Society stiftet i 1971. Syrinen har vært en avholdt og feiret busk i Nord-Amerika helt siden settlere på 1600-tallet hadde med seg de første plantene. Pionérer i ILS sørget for at et større antall “french lilacs” (am. populærnavn for edelsyriner) som kun hadde vært å se i parker og private samlinger ble oppformert og markedsført av spesialplanteskoler i USA og Canada utover 70- og 80-tallet. Ny og banebrytende formeringteknikk var også en del av dette bildet. Man lærte seg hvordan lage syriner ved stiklinger, og etter hvert også vevsformering. Parallelt med denne utviklingen ble syrinsamlinger i arboreter, botaniske hager og andre parker forsterket og utvidet med dyrkingsverdige sorter som til da var lite kjent.

Det har alltid vært en utstrakt handel av planteskolevarer over Atlanteren, og et utvalg av disse syrinene har etter hvert også dukket opp i tyske og hollandske planteskolekataloger. Dette skjøt fart i faxens tidsalder, da raskere logistikk og spredning av informasjon trumfet den sedvanlige tregheten i markedet. Et stort antall kultivarer av edelsyriner er mulig å få kjøpt i hagebransjen i dag, riktignok med den begrensning at det er nokså tilfeldig hvilke kultivarer planteskoler og hagesentre har tatt inn i sortimentet. Og fortsatt er det bare et par av sortene som har fått stor utbredelse i Europa, – den russiske sorten ‘Krasavitsa Moskvy’ og den hollandske ‘Sensation’. I de nordiske land er det bare Ole Heide i Danmark og jeg her i Norge som har gjort syriner til en spesialitet.

Jeg har holdt på med dette i mer enn 50 år, – å være planteskolemann har blitt en livsstil. Etter faser med koniferer og Rhododendron, moderne roser, historiske roser, Clematis, stauder og lavendel fant jeg en blivende fascinasjon i edelsyriner tidlig på 90-tallet. Etter å ha lest syrinbibelen til John L. Fiala og tatt noen viktige beslutninger, kjøpte jeg bittesmå ungplanter hovedsakelig fra en venn i Montreal, men også fra enkelte planteskoler i USA. Det var nyfikent og artig. Rotekte syriner var mye nette å håndtere enn de grove podesyrinene. Dessverre var det i starten dels rot i rekkene, noe som ga meg mye magaverk. Ikke alle i hagebransjen har et religiøst forhold til navn og sortsekthet (eng. «true to name»), og det tok noen år før jeg fikk kunnskap nok til å sortere og bringe orden i feilmerkede partier. Med andre ord: jeg ble lurt mange ganger. Ikke nødvendigvis bare av rotekopper; noen av mine beste leverandører var forut lurt av folk som oppformerer planter, men som åpenbart ikke hadde gjort hjemmeleksene grundig nok.

Likevel, – å bygge opp sortiment og legge til rette for at syriner skulle bli en spesialitet, – det er noe av det mest givende jeg har gjort. Det å lese seg opp, gjøre research, produsere gode planter og erfare hvordan overvintre dem på best mulig måte. Prøve og feile. Og som ellers i faget, – det er stas å kunne tilby kundene det aller beste av det beste. I dette tilfelle: et kresent utvalg av de vakreste edelsyrinene som finnes.

Et skår i gleden er det at fagmiljøet i International Lilac Society har forvitret etter årtusenskiftet. Da jeg begynte med rotekte edelsyriner var fortsatt mange av ildsjelene aktive i ILS, og da mener jeg planteskolefolk, dyktige fagfolk fra arboreter og botaniske hager pluss erfarne entusiaster med private syrinsamlinger. Nå har de fleste av disse falt fra pga. alder og andre naturlige årsaker, og ILS består for en stor del av nerder og samlere med en noe barnslig tilnærming til emnet. Slike folk har ofte fokus på andre ting enn estetikk og bruk av planter, og det er jo nettopp estetikken som er en drivkraft for meg. Frafallet av profesjonelle syrinfolk har også ført til at vi i dag kun er en liten gjeng på verdensbasis som driver seriøs planteskoledrift med syriner som spesialitet. Det er leit, men sånn er det.

Trolig har ingen annen lignose (= faguttrykk for busk eller tre; vedaktig/treaktig plante) gitt opphav til så mange kultivarer (navnesorter, kloner) som slekten Syringa. I International Lilac Society sitt register publisert 5. mars 2021 er det oppført 1223 navnede registrerte kultivarer, ytterligere 640 med etablerte men ikke registrerte navn, 669 med usikre navn og 1025 med synonymer eller forkastede eller uakseptable navn. Disse store antall dekker alle typer syriner. Arter, hybrider og kultivarer, dvs. også en rekke arter jeg ikke omtaler her.

Andre typer syriner. Syriner for Nord-Norge
Det finnes 21 registrerte arter i slekten Syringa; antall species er ikke endelig fasdtslått. De fleste har opprinnelse i Østen, – kun to av artene i Europa; Syringa josikaea og Syringa vulgaris.

Jeg har tidligere arbeidet med noen av de fineste kultivarene fra det som nå kalles Villosae-gruppen; kryssinger mellom arter som Syringa josikaea, S. reflexa og S. villosa. Det er selve artene og utvalgte navnede typer av disse som er mest kjent i markedet fra gammelt av. Disse syrinene, med litt røff karakter og rynkete robust bladverk, har vist seg svært pålitelige i klimaet i Nord-Norge, hvor edelsyriner ikke fungerer særlig godt. De har ikke samme nostalgiske sjarm som S. vulgaris og S. x hyacinthiflora

men har fordeler som at de f.eks. kan plantes i tyngre jordtyper og trives med kjølige somre. Forøvrig må de sies å ha prydverdi som godt kan måle seg med mye annet av vanlige store busker til park og hage.

Blant spesielt gode sorter kan nevnes ‘Agnes Smith’, ‘James MacFarlane’ og ‘Nocturne’. Det er valgt ut og navngitt diverse typer, særlige av S. josikaea, i de nordiske land gjennom noen tiår. Disse brukes dessverre fortsatt, fordi gartnere er uvitende eller likeglade. De nevnte og mange andre kultivarer fra USA og Canada er i en helt annen klasse. Mange av dem produseres i planteskoler på kontinentet.

Ellers må jeg innom Syringa reticulata med navnesorten ‘Ivory Silk’. Denne er et særdeles flott tre som begynner å blomstre i slutten av juni og fortsetter et par uker inn i juli. Trives som de forgående typer i klima med kjølige somre, men må ha veldrenert, godt opparbeidet jord.

Syriner av typer som beskrevet her arbeider jeg ikke lenger med, men syntes det var greit å nevne dem med noen linjer siden de har stor betydning nordover i landet.

Litt om planteskolen
Da vi la ned familiefirmaet Landsnes Planteskole for 12-13 år siden, og solgte eiendommen, tok jeg med det mest verdifulle av syrinbeholdningen til et sted hvor plantene ble lagret midlertidig. Etter å ha levd mer enn 60 år på samme stedet i Asker ga jeg meg i kast med noe jeg ikke kjente konsekvensene av. Derfor ville jeg ha mormateriale tilgjengelig i fall det ble aktuelt å være virksom i tiden som pensjonist. Det skulle vise seg at det var lurt.

Noen år senere hadde det seg slik at jeg fikk anledning til å leie et areal i nærheten av der vi bor i Lier. Det var forholdsvis enkelt å dra i gang en fin produksjon av syriner; jeg har mistet noe mormateriale på veien men sitter fortsatt på et sortiment av høy klasse. Det er til dels perler for svin å produsere et så stort antall sorter her i Norge, hvor hageinteressen langt i fra er stor nok til at det blir verdsatt i særlig målestokk. Men jeg har det moro selv, holder meg sprek, og er glad for hver kunde som tar kontakt.

Noen av bildene her viser hvordan jeg vinterdekker syriner. Som det står å lese annetsteds her tåler syriner fint kuldegrader ned til 25-30 og enda mer, såfremt de får en relativt høy varmesum gjennom vekstsesongen. Men fuktighet er noe røttene slett ikke liker. Derfor lager jeg pallehus med dekke av plastfolieduk til de aller fleste plantene. Store planter med sterke røtter kan legges ned med et lettere dekke over, en grønn skyggeduk jeg gjerne legger dobbelt.

Klima og voksested
Hardførheten hos edelsyriner ligger i området 5-6, selve arten vulgaris marginalt over dette. Den er oppgitt til H7, men virker å være så stor variasjon i frøplantene at sannheten er nok heller et sted fra godt under H6 og opp til H7. Det er også noe variasjon i hardførhet mellom kultivarene; her foreligger ikke mye konkrete data eller observasjoner. Edelsyriner (storblomstrede syriner) liker lange, varme somre, og god knoppsetting og avmodning stimuleres best ved høy varmesum. Det aller beste området for syriner er Østlandet og Agderfylkene. Vestlandet går greit, selv om det ikke er optimalt. Men edelsyriner kan ellers plantes i hele Sør-Norge til og med Trøndelag.

Syriner trives best i veldrenert, porøs, noenlunde næringsrik blandingsjord. Den bør være nøytral til lett kalkholdig. Ideell pH er i området 6,5-7,5.  For å sikre pålitelig blomstring og god overvintring må vokseplassen være tidlig, varm, åpen og fremfor alt solrik. Halvskygge eller spredt sol mellom trekroner er ikke å anbefale. Syriner har et tett, stort rotsystem og er svært tørketålende. Buskene går stort sett fri for alvorlige sykdommer og skadedyr, og levetiden er imponerende. Eventuelle problemer som måtte forekomme er stort sett relatert til fuktighet. Syriner er ikke særlig næringskrevende, men bør gjødsles moderat de første årene etter planting. Store, veletablerte busker behøver normalt ikke gjødsles oftere enn med to til fire års mellomrom.

Råd for anvendelse av syriner
Når kritiske valg skal gjøres for beplantning i hagen kan det ofte by på adskillig hodebry, litt avhengig av hvor stort areal man har til disposisjon. Etter min mening er det strengt tatt bare magnolia og japanske lønn som overgår edelsyriner i prydverdi hvis man tenker utseende gjennom hele vekstsesongen. Disse har imidlertid langt større krav til klima og voksested, samt forberedelser ved planting.

Edelsyriner er mindre kravfulle enn de nevnte, og effektive busker i en rekke situasjoner: Små og store grupper, hekker og syrinlysthus (fr. berceau, sv. berså). Mange av kultivarene blomstrer fra topp til tå, og er også prektige solitærbusker. I en liten hage kan man godt velge en syrin til å plante solitært, fortrinnsvis en kultivar som har en rund, god vekstform og blomster over det meste av busken. En syrin kan også utmerket leve i en stor potte eller krukke, hvis man sørger for å tilberede en jord som er luftig og drenerende og ikke bare basert på dårlig sekkejord. Vær klar over at planter i potte trenger mye mat, og at de kun kan leve godt i to til fire år i et begrenset jordvolum uten ompotting. Trygg overvintring sikres ved å velte planten, eller ved å dekke potteoverflate helt tett med plast, for å lede vann vekk fra røttene. Is, issørpe og vann er ingen bra resept for busker som skal overvintre i en potte eller krukke.

Hvis man skal bruke mange syriner støter man på utfordringer; estetiske og praktiske hensyn som må ivaretas på best mulig måte. Her er noen råd som kan være nyttige:

For middels høye syriner er anbefalt planteavstand 110-115 cm i en frittvoksende hekk. På steder med svært dyp og god jord kan avstand økes til 120-130 cm; dette er bedre for buskene men man må ha en smule mer tålmodighet. Samme avstander gjelder om man ønsker å lage syrinlysthus, – det som heter berceau i Frankrike, og som man i Sverige helt enkelt har “tillempet” til berså. Det dreier seg om en liten rekke med busker plantet i form som en hestesko, med hensikt å lage en lun og hyggelig sitteplass med benk, stoler og bord.

I tette grupper, når man ønsker skjerming, bør avstanden normalt være et sted  mellom 180 og 250 cm. I luftige grupper er 3-4 meter passende; en slik løsning gir mer lys og vesentlig mer blomster. Når man skal kombinere farger bør sortene holdes for seg, og det tar seg finest ut om avstanden mellom sortene er noe større enn avstanden innbyrdes i hver gruppe. Hvis det plantes i plen skal buskene ha en minst 80-100 cm bred sirkel med åpen jord rundt seg, og avstanden mellom dem kan være 3-4 m. Alle de oppgitte avstandene må oppjusteres noe for spesielt bredtvoksende kultivarer av Syringa x hyacintiflora.

I små grupper kan buskene plasseres sortsvis 2 + 1 eller 3 + 2. Ellers er hovedregelen grupper med 3, 5 eller 7, f.eks. når de brukes i en frittvoksende hekk. Dette har jeg gjort til et spesiale, og siden tidlig på 90-tallet har jeg gjort skreddersøm av frittvoksende hekker, – hekker som ingen kan levere maken til. Jeg bruker da syriner (flere sorter som står meget godt til hverandre) og supplerer med vekster som blomstrer på annen tid. Når hageeiere gjør slikt på egen hånd blir det som regel et salig rot, særlig hvis ikke alt plantes samtidig, men over tid og etter innfallsmetoden. Det krever stor erfaring og innsikt å gjøre slikt smakfullt, både mht. sortskunnskap og estetikk.

Tilpassing av jord, planting m.m.
Som nevnt i avsnittet Klima og voksested trives edelsyriner best i veldrenert, porøs og noenlunde næringsrik blandingsjord. Lettere jordtyper er ideelt for syriner; det aller beste er en morenenaktig blandingsjord. Man kan vurdere å tilsette noe humus hvis jorden er veldig mager.

Tung leirjord er dessverre helt uegnet, og kan i verste fall føre til utgang på grunn av fuktproblemer. Jord med moderat innhold av leire kan brukes hvis den tilsettes rikelig med sand og gjerne litt humus. Det aller beste jordforbedringsmiddel generelt er løvkompost. Brukbart er også grov torvmuld eller kompostjord laget på basis av hageavfall, men her skal man være forsiktig, fordi dette kan påvirke pH i ugunstig retning. Kjøpejord laget fra hageavfall er ofte noe mørk og kan inneholde så mye humus at det er tilrådelig å tilsette endel sand.

Syriner har et stort og tett rotsystem. Best vekst og trivsel oppnås på voksesteder med sammenhengende matjordlag på 45-50 cm eller mer. Undergrunnen må være drenerende og gjennomtrengelig. Er jorden dyp nok kan man nesten greie seg uten næringstilførsel etter at buskene er etablert. Løs, porøs jord gir også rom for at buskene kan produsere godt med rotskudd, noe som er av stor betydning for å opprettholde en best mulig vekstform og grenmasse. Noen sorter gir lite eller nesten ingen rotskudd; da er en luftig jordstruktur helt avgjørende for vitalitet og trivsel.

Hvis alle nevnte forhold tilgodeses kan man spavende jorden godt slik at den blir løs og smidig, og plante nokså trygt. Plant slik at overkant av potteklump flukter med jordoverflaten på voksestedet, eller maks er dekket av 1-2 cm jord. Sørg ellers for å behandle voksestedet med omhu. La jorden være løs og luftig, – unngå for all del å tråkke og trampe nær inntil plantene. Med tilmålt dose startgjødsel kan man forvente god etablering  med bra tilvekst allerede fra første sesong.

I og med at syriner har et utrolig stort og tett rotsystem holder de godt på jorden, og kan med letthet plantes om hvis man skulle ha vært for snar eller utålmodig ved planting, og f.eks. satt dem for tett. Jeg anbefaler følgende teknikk:

Man bør beregne en forholdsvis bred rotklump, og spa vekk overflatejord først ved å spa i en slags bred kjegle ut fra senter. Gjør man dette riktig, og spar unna nok jord, kommer man dypt ned på siden av røttene, og kan spa en slags motsatt og flatere kjegle. Etter hvert kan klumpen vippes opp, – har man gjort noenlunde riktig skal man da ha en bred flatrund klump. Det er bedre å skjære av noen røtter og tilpasse en fast klump, enn å lage en klump som er altfor stor, sjuskete og tung. Ved alt slik arbeid er en gartnerspade (= nokså flat spade med rette kanter) et mye bedre redskap enn en anleggsspade som mange hageeiere kjøper. En anleggsspade er grei redskap til grovarbeid, men egentlig lite egnet til plantearbeid i mer eller mindre steinfri, ordentlig jord.

Smertefri omplanting av busker skal skje om våren før bladsprett eller om høsten fra buskene begynner å felle løvet. Omplanting av busker med fullt bladverk er ikke etter boka, og gir aldri et fullgodt resultat.

Den oftest forekommende feil jeg ser i norske hager er at man lar gress (og av og til også ugress) vokse helt inntil leggene på busker og trær. Det ser lurvete og uflidd ut, og det går alltid dårlig. Årsaken er at det nærmest blir sveltihjel, logisk nok, – gresset stjeler all næring. I tillegg hemmer gressrøttene for utvikling av rotsystem på busk eller tre. Hvis man ikke bruker gjødsel i hagen blir det ekstra ille. All beplantning, uansett type, skal ha åpen jord eller jord med relativt tynt barkdekke; det eneste unntak er blomsterløk i plen. Gresskant langs bed bør skjæres med jevne mellomrom, slik at det blir en tiltalende, ryddig overgang mellom plen og beplantning. – Les ellers om næringstilførsel i et senere avsnitt.

Buskenes form og størrelse
Jeg treffer fra tid til annen folk som mener syriner skal se ut slik som utgamle podesyriner. Mange meter høye, langbente og skjeve, med noen få tykke stammer. Slike finnes det mange av i gamle hager, særlig på vestkanten i Oslo, i området Frogner – Majorstua – St. Hanshaugen. Her finnes mange syriner som dels er mer enn 100 år gamle; de høyeste er hele 6-7 meter. Stammene er karakteristisk vridde, og barken er furet. – Man skal ikke uten videre avfeie den skulpturelle effekten som uinteressant, men et slikt utseende har aldri vært den estetiske normen for blomstrende busker. Det finnes riktignok lite beplantning i gamle hager, om noe i det hele tatt, som har holdt seg friskere og frodigere enn syriner. Men vanstelte gamle eksemplarer blomstrer dårlig og alt for høyt oppe på busken sammenlignet med planter som er forynget ved jevnlig beskjæring. Vi vil ganske enkelt ha buskene i en høyde hvor vi kan stikke nesen inn i dem og nyte den vidunderlige duften.

Syriner kan altså bli flere meter høye, men blomstring, vekstform og vitalitet stimuleres aller best om man begrenser høyden ved jevnlig tynning. I praksis betyr dette å holde vanlige sorter på mellom 2,2 og 2,5 meter; kraftigvoksende sorter bør ikke bli særlig større enn 2,5-3 meter. Enkelte sorter av S. vulgaris har moderat vekst, og vi har valgt å kalle disse semi-dverg. Disse kan holdes på høyde rundt 2 meter eller litt under det.

Rotekte syriner
De mest attraktive syrinene ble tidligere kun laget ved poding. Dette gir dels klare begrensninger for buskenes estetiske verdi, hardførhet og levetid. Ny formeringsteknikk med rotekte planter representerer intet mindre enn en en revolusjon for økt bruk av syriner i park og hage. Gevinsten ved å ha busker på egen rot ligger i mer attraktiv vektstform, dessuten tilpasningsevne og vitalitet. I dette ligger det blant annet praktiske fordeler som muligheten for enkel foryngelse av eldre busker samt reetablering ved eventuell skade.

Fortsatt selges det mest podede edelsyriner i hagesentrene. Grunnen til dette er dels konservative holdninger blant produsenter på kontinentet, dels uvitenhet. Men hovedgrunnen er nok økonomi; at man kan lage store salgsplanter på et par år, mens det tar minst dobbelt så lang tid å lage rotekte vare. Jeg synes selv det er vel verdt å vente, og frodige salgsplanter av rotekte syriner tar seg uendelig mye flottere ut enn de podede med sine lange grove greiner og sparsomt bladverk i toppen.

Næringstilførsel
Jeg anbefaler alle hageeiere å lære seg å bruke to forskjellige typer plantenæring; én til breisåing på plen og hekker, og én til punktgjødsling. Til punktgjødsling er det bare plantenæring med langtidseffekt som gjelder: depotgjødsel, eng. slow release fertilizer; dvs. gjødsel av den type vi bruker i pottene i planteskolen. Ingen annen plantenæring i verden gir slik kontroll med trivsel og tilvekst. Vi selger en proffversjon med mikronæring til en bra pris, i løs vekt, og med en super bruksanvisning. Slik gjødsel kan man også få kjøpt i noen hagesentre og nettbutikker, men dels versjoner uten mikronæring og dels i tablettform som er uforholdsmessig kostbart. En god grunn til å handle hos oss er av vi sitter på kunnskap og erfaring som kun brukere i planteskolenæringen har.

Til breisåing er det ikke nødvendig å bruke annet enn vanlig NPK-gjødsel, det man alltid har kalt fullgjødsel. Den versjon som selges nå heter YaraMila 12-4-18 mikro; fåes bl.a. på Felleskjøpet til bra pris. Her er det lett å dosere; det vanlige er 30-50 gram pr. kvadratmeter, avhengig av hvor ofte man gjødsler. Slik gjødsling bør gjøres i forkant av real nedbør. Teknikk: Kast høyt. Foldet neve sprikes ut i en vifte i kastet; dette for å spre gjødselen fint istedenfor at det kommer klatter her og der. På den måten unngår man også å svi. Bruk en feiekost til å slå lett på buskene hvis det kommer gjødsel på bladverk. – Hagesentrene selger så mange gjødselprodukter at det er svært forvirrende for forbruker uten nødvendig skepsis og kunnskap; styr unna og spar de pengene!

For alle som planter syriner vil jeg anbefale punktgjødsling de første 3-5 år. På godt etablerte busker er det tilstrekkelig å tilføre næring i forbindelse med breisåing av NPK-gjødsel, og da i moderat mengde, for å sikre vitalitet samt god blad- og blomsterstørrelse. På voksesteder med god trivsel og tilvekst bør man kun gi gjødsel med tre til fire års intervall. Dette fordi buskene ellers kan få så kraftig skudd- og bladvekst at det går ut over evnen til å produsere blomsteranlegg; vi snakker da om den relasjon som på fagspråk kalles balanseforholdet mellom generativ og vegetativ vekst.

Beskjæring – Sammenhenger og prinsipper
Dessverre serveres det mye tull og tøys om beskjæring på internett, servert av forståsegpåere og folk som kaller seg profesjonelle. Medieklovnene har ingen skam eller blygsel, og tyr også til helt fjollete videoer freidig presentert på YouTube. Dette gjelder både tidspunkt og fremgangsmåte. Jeg ser også stadig journalister som har skrevet f.eks. i boligmagasiner om beskjæring, og stjålet litt tekst fra noen gamle syrin-intervjuer med meg, men åpenbart uten å forstå noen verdens ting.  

Syriner skal beskjæres høst eller vår, når de står uten bladverk og er i hvile. Selv foretrekker jeg sen høst etter bladfall. Å skjære etter blomstring, slik noen hevder, er det reneste galematias. Fordi man da kan rasere blomsteranlegg for neste vår; disse blir faktisk blir dannet i grenene i løpet av noen uker på sommeren, selv om det synlige beviset, de store knoppene, – først utvikles på høsten. Dette er ting som selv de fleste gartnere ikke har tenkt grundig igjennom.

Ett unntak: Visne blomsterstander kan oppfattes som utseendemessig sjenerende, og kan med fordel fjernes rett etter at blomstringen er ferdig. Spesielt vil jeg anbefale å gjøre dette på fylte sorter med

store, kompakte blomsterstander. Dette har primært en kosmetisk betydning, men kan også være avgjørende for buskenes trivsel, spesielt hvis voksested ikke er helt optimalt.

Friske, sunne busker i sin beste alder skjemmes i vekstform hvis de beskjæres i høyde, især hvis det ikke tynnes samtidig. Dette bør såvidt mulig unngås hvis man ønsker å gjøre ting etter boka. Sånt er dessverre svært vanlig å se rundt omkring, – uvitenhet omkring dette er like vanlig blant anleggsgartnere som vanlige hageeiere. Uten tynning samtidig med nedskjæring vil sunnhet, vitalitet og levetid forringes kraftig; dette gjelder ikke bare syriner men alle vanlige løvfellende prydbusker.

Syriner kan faktisk fint leve i 100-150 år og mer, men et minimum av vedlikehold er da nødvendig. For å opprettholde vitalitet og blomstring på eldgamle busker er det viktig med en viss næringstilgang pluss beskjæring og fjerning av grener med råte eller andre skader.

Gamle vanstelte syriner kan best fornyes ved å skjære dem ned til et sted mellom 100 og 150 cm. Det bør da tynnes kraftig slik at det kun står igjen 5-8 noenlunde friske, middels tykke hovedgrener. For podesyriner: 2-3 “stammer”. Alle andre grener og skudd tas helt ned til rota slik at det ikke står igjen stubber. For busker som har en hel skog av grener og rotskudd kan det lønne seg å skade røttene ganske kraftig, dvs. så mye at man minsker faren for at det bare kommer opp masse nye tynne rotskudd.

Et litt morsomt fenomén er syrinbusker hvor omlag halve busken f.eks. gir mørk lilla blomster og den andre halvdel blomster i lys lilla. Det finnes mange slike rundt omkring i landet, og litt uerfarne hageeiere forstår som regel ingen verdens ting. Forklaringen er likevel ganske enkel: Før i tiden ble edelsyriner oftest podet på vanlig gammeldags syrin. Det ubekvemme med dette var at såfremt hageeier ikke var oppmerksom på at det kom villskudd fra under podestedet, kunne mye av busken etterhvert bli overtatt av den svært så voksevillige grunnstammen, – som da kom med små blomsterklaser i en lys lilla nyanse. Men selv om forklaringen er enkel finnes det ingen enkel kur når først busken er blitt sånn; det kan være strevsomt å bli kvitt den ofte aggressive villsyrindelen. Her må man nok krige med både spade og sag eller øks. – I dag podes heldigvis ofte syriner på en syrintype med annet bladverk (S. reflexa), slik at det skal være lettere å oppdage eventuelle villskudd.

Man skal helst lage beskjæringssnitt nær vinkelrett på grenene, slik at overflaten på snittet blir så liten som mulig. Dette for å minimere fare for skade i snittet, og at sårflaten har mulighet til å heles. Unntak: Når det skjæres helt ned til en stigende eller skråstilt gren, skal snittet være skrått og slik at det flukter med overside av grenen.

Godt verktøy er viktig. Til tynning anbefales en stikksag med et smalt utskiftbart blad, – det som på snekkerspråket heter en “rotterumpe”; i dag finnes det svært gode slike hagesager på markedet. I visse situasjoner kan en grensaks være mer hensiktsmessig. Til mer kosmetisk skjæring og tynne grener er en Felco beskjæringssaks det aller beste. Unngå etter beste evne å skjemme redskapen i jord; fjærer og andre bevegelige deler bør jevnlig settes inn med tynn olje. Skjær bør om nødvendig vaskes etter bruk med grovsiden av en liten kjøkkensvamp, og settes inn med tynn olje.

Vedlikehold av rotekte edelsyriner – Foryngelse
Rotekte syriner skal ikke beskjæres i vanlig forstand, – de skal forynges ved tynning. Beste tid er sen høst etter bladfall, men det kan også gjøres tidlig på våren, i god tid før buskene vegeterer. Malen for en ideell busk er 8-15 hovedgrener (stammer) fra basis, pluss litt rotskudd i moderat mengde. Hovedgrener bør ha forskjellig alder og tykkelse og være så godt fordelt at de ikke krysser eller skubber seg mot andre grener. De største og flotteste blomsterstandene produseres fra kraftige, velutviklede unge grener som har fått optimalt med lys; – grener som er fra fingertykke til 5-6 cm i tverrmål.

Etablerte busker som har vokst 5-6 år eller mer skal med 1-3 års intervall forynges ved at man fjerner én eller to av av de tykkeste grenene. Ingen gren bør få bli særlig mye tykkere enn 5-6 cm, og det er viktig å skjære helt ned til basis slik at det ikke står igjen grenstubber. Hvis det kommer i meste laget med rotskudd gjør man slik: De tynneste rotskuddene fjerner man, men noen av de beste rotskuddene skal spares for å erstatte den grenmassen som tynnes bort.

De som synes det er sårt å fjerne store grener med blomsterknopper får bare tenke logisk: dette gjør faktisk at de gjenværende grenene får mer “power”, og at blomstene på busken større og flottere, og bladverket mer frodig. Hvis jorden på voksestedet egentlig er for grunn og det ikke produseres nok rotskudd kan det i visse tilfelle være nødvendig med hard tilbakeskjæring for å tvinge frem nyvekst fra basis.

Prinsippene for foryngelses-skjæring ved tynning gjelder også andre såkalte grove prydbusker. Det eneste som skiller er at andre busker som f.eks. Kolkwitzia og Philadelphus har spinklere grener enn syriner.

Syriner i vase
Vi kan kjøpe snittblomster i butikk, men det er lite som slår en vase med velduftende, nyskårne egne syriner; det aller mest overdådige er vel et fange med grener i en stor vase på gulvet. Det er imidlertid vrient å få syriner til å holde i flere dager i vase. En metode for å lykkes ser du her:

Skjær syringrener tidlig om morgenen, når temperaturen er lav og buskene mest saftspente. Det må være blomsterstander hvor noe over halvparten av blomstene er utsprunget. Med hagesaks skjæres grener i passende lengde til vasen du skal bruke, og alt bladverk samt eventuelle småskudd fjernes. Ønsker man bladverk i buketten bør man ha noen få egne grener med dette. Vanligvis anbefales å skjære skråsnitt til snittblomster, men syriner har problemer med å trekke nok vann i de treaktige grenene, så det beste her er å skjære langsetter midt i grenen, dvs. kløyve forsiktig fra basis og 3-5 cm oppover. Deretter vrir man grenen og skjærer en gang til slik at det blir et kryss, og drar et par fliker (diagonalt) litt til side slik at de spriker.

Bruk en vase som er ordentlig rengjort, og bruk holdbarhetsmiddel i vannet. Det strides om man skal bruke kaldt eller varmt vann, men all logikk sier at vann som holder rundt 45 grader lettere vil åpne porer i grenen. Vi pleier selv å starte med å ha dem i lunkent vann på kokeplate en stund. Skift helst vann hver dag, og pass på at vasen står et sted det er litt kjølig, og ihvertfall ikke sollys. Med denne metoden kan blomstene holde i 3-4 dager før de faller. For best mulig holdbarhet er plassering i kjølerom om natten det ultimate.

Syringa vulgaris – beskrivelse av selve arten og dens opprinnelse

Syringa vulgaris, – den folk flest kaller gammeldags syrin,  kommer opprinnelig fra det nordøstlige og sentrale Balkan, – nærmere bestemt et område avgrenset av fjellkjedene mot Hellas i sør, de Dinariske alper i vest og de Transilvanske alper i nordøst. Her vokser buskene på relativt karrige steder i fjellskråninger og på kalkfjell-klipper. På grunn av plantens evne til å tilpasse seg er det vrient å fastslå hvilke bestander som er autentiske og hvilke som er naturaliserte. Det hevdes av botanikere at opprinnelig bestand i dag kun finnes i nevneverdig grad i Serbia, og ellers bare mindre forekomster i Romania, Bulgaria, sørlige deler av Makedonia samt et marginalt område over grensen til Hellas.

Kortfattet botanisk beskrivelse: Syringa vulgaris er en løvfellende busk eller et mangestammet lite tre, inntil 6-7 meter høyt. Barken er grå til gråbrun; glatt på unge grener, – langsgående furet og avskallende på gamle grener. Bladene er normalt parvis motsattsittende, 4-12 cm lange og 3-8 cm brede, med helrandet, tilspisset hjerteform til eggform. Fargen er lys grønn til blågrønn eller mørkere grønn. Velduftende blomster sitter i tette, endestilte, tilnærmet koniske til smalt pyramidale topper, 8-25 cm lange. Disse etterfølges av tørre kapselfrukter, 1-2 cm lange, uten prydverdi. Blomstringstid i naturlig habitat varierer fra midten av april til første uke i mai. H7.

Best utvikling får vanlig syrin i strøk med varme, relativt tørre somre, og reale vintre hvor buskene får en naturlig hvileperiode. Den trives primært i områder med temperert klima og vintre hvor temperaturen ofte er noe under 0° C, og i perioder kommer ned i området 10-15 kuldegrader eller noe mer. Klima hvor det bare sjelden går under null er lite egnet for syriner; det er riktignok utviklet noen hyacinthiflora-kultivarer for slike forhold av foredlere i California.

Syrinblomstens biologi: På syriner er kronbladene vokst sammen til et sylindrisk eller smalt traktformet rør som ender ut i en såkalt corolla bestående av fire (eller av og til flere) fliker; flikene danner det vi oppfatter som selve blomsten. Fylte syriner har to eller tre corollaer, altså to eller tre sett med fliker. I omtale av blomster her på nettsiden snakker jeg mest om fliker når jeg beskriver, – av og til også corolla og tube (= røret under blomsten).  I plantelære på skole og universitet brukes ordet topp om det jeg nokså konsekvent kaller blomsterstand på syriner. Det utmerkede engelske botaniske ord panicle tilsvarer ordet topp, men ordet topp har så mange ulike betydninger i vårt språk at jeg finner det helt umusikalsk å bruke om syrinblomster (med et lite unntak for selve arten S. vulgaris, siden denne har en liten blomsterstand sammenlignet med de store, fyldige på edelsyriner). Folk flest kaller blomsterstanden for klase når det gjelder syriner, men selv om ordet lyder bra er det botanisk sett slett ikke korrekt; klase er noe annet, og er f.eks. dekkende for blomsteransamlingene hos liljekonvall.

Vulgaris-kultivarer har corolla med bredde fra snaue 10 mm til 30 mm, oftest med 8-12 mm lang tube. Sorter fra Rochester strain og enkelte andre har corolla med bredde helt opp til 35-40 mm. Kultivarene av Syringa x hyacinthiflora har oftest mye lengre tube enn vulgaris-sorter; dette er hovedgrunnen til at de har luftigere blomsterstander enn de nokså kompakte som kjennetegner edelsyriner tilhørende S. vulgaris.

Fra naturlig habitat og ut til hagene

Syrinen ble introdusert og spredd som hageplante i Mellom-Europa i siste halvdel av 1500-tallet. En enkelt mann har av ettertiden fått æren for å ha bragt syrinen til vesteuropeiske hager.

Historien var slik:
Augier Ghislain de Busbecq (1522-1592) var flamsk diplomat og keiser Ferdinand I’s utsending ved det tyrkiske hoff i Istanbul 1555-62. Tyrkia og Det osmanske rike nærmet seg da sitt politiske, økonomiske og kulturelle høydepunkt. Gjennom det nesten åtte år lange oppholdet samlet Busbecq vekster som var gaver fra sultanens hager samt handelsmenn og andre folk han traff. Det fortelles at blant det store plantemateriale han hadde med seg hjem var det blant annet tulipaner, hestekastanje og en syrin. Den såkalte ”lilak” (tyrk. leylak) ble plantet i hans egen hage i Wien, og fikk mye oppmerksomhet da den blomstret for første gang.

I 1570 var Busbecq med i følget til erkehertuginne Elisabeth av Østerrike som skulle reise til Paris for å gifte seg med kong Karl IX. I bagasjen hadde han et rotskudd fra syrinplanten sin. Det skulle senere vise seg å ikke bli den eneste gang plantens tilbøyelighet til å sette rotskudd ble verdsatt. Busbecq ble boende i Frankrike til sin død 28. oktober 1592. I mellomtiden fikk syrinene hans pryde hagene i Paris, og ble etter hvert spredd utover i landet.

Andre og mer usikre kilder hevder at syrinen var kommet til England før dette tidspunkt. Den er nevnt i en beholdningsliste fra Nonsuch Palace datert ca. 1540, og kan altså ha stått i engelske hager allerede på Henry VIII’s tid. I Amerika mener man at franske og hollandske settlere hadde med seg plantene tidlig på 1600-tallet. Busken ble da dyrket i franske hager og var allerede ansett å være utrolig tilpasningsdyktig og seiglivet. Derfor er det lett å tenke seg at den også var i stand til å tåle den lange, strabasiøse ferden over havet til den nye verden. Plantene kan ha blitt pakket inn i litt våt halm i en bøtte, eller stappet ned i en saltaske.

Utviklingen av syrinen som hageplante i Vest-Europa
Utover på 1700- og 1800-tallet tallet dukket det gradvis opp mange former av den opprinnelige lys lavendel-lilla syrinen. Ved frøformering var det mulig å lage et stort antall planter, men disse brukte mange år på å komme i blomstringsdyktig alder. Avkommet ble også svært variabelt, så en og annen ivrig gartner så nok fordelen ved å ta rotskudd fra busker med ekstra fine blomster. Slik begynte man å lete etter syriner med større enkeltblomster, tykkere blomsterstander og mer attraktiv farge. Da edelsyrinene ble skapt i siste halvdel av 1800-tallet ble disse spredd med adel og rikfolk, mens plantemateriale av selve arten S. vulgaris overveiende ble spredd som rotskudd (og i mindre grad som frøplanter) blant den vanlige befolkningen.

Foredling i betydningen planmessing kryssing var relativt sjelden og neppe fullt ut forstått i tiden før 1870. Datidens planteskolefolk anså det åpenbart for greit å lage planter ved frø, og hvis det dukket opp eksemplarer med interessante egenskaper, ble disse utvalgt og oppformert. Men kunnskap rundt genetikk og foredling var nokså ukjent.

Den engelske botaniker Richard Weston (1733-1806) beretter om to fargevarianter av vanlig syrin, S. vulgaris var. alba og S. vulgaris var. purpurea. Den siste er senere omtalt som ‘Marlyensis’ (“Lilas de Marly”, før 1933, enkel, lilla). Kultivarer i første halvdel av 1800-tallet var utelukkende seleksjoner fra frøplanter dyrket frem av hageentusiaster og planteskolefolk, og var i all hovedsak oppstått av frø fra åpen, ukontrollert pollinering. Noen typer fikk navn, og det oppsto varianter i en begrenset fargeskala.

Noen av de mest kjente tidlige kultivarer var ‘Charles X’ (før 1830, enkel, purpurrød), ‘Marlyensis Pallida’ (før 1864, enkel, blek lavendelrosa), ‘Macrostachya’ (1874, enkel, blek rosa) og ‘Marie Legraye’ (1879, enkel, hvit). I tillegg ‘Azurea Plena’ fra 1843, med små, fylte, blåfiolette blomster; ansett som den første fylte syrin.

Av disse gamle utvalgte typer av S. vulgaris er kun ‘’Azurea Plena’, ‘Macrostachya’ og ‘Marie Legraye’ i dag ansett som 100 % autentiske kultivarer; beskrivelsene av de andre synes å være basert på forskjellige usikre kilder.

De lange syrinhekkene på Fyn
Her i Norge vet man med sikkerhet at det er brukt syriner fra ca. 1750, men det er trolig at det har vært  dyrket syriner i et visst omfang i Sør-Norge noe før den tid. I Danmark er de første syriner beskrevet i 1648, og har altså vært i bruk allerede i Christian IV sin regjeringstid. Her skjedde også en utvikling hvor syrinene tok veien fra hagene og ut i landskapet. Og som hekkplante, – ikke plantet av godseierne men av bøndene. Fra tidlig på 1800-tallet ble det på sydvestlige Fyn plantet lange strekninger med hekker i landskapet; som lehegn, for å skjerme for stri vestavind. Langs mindre veier og som skille mellom landbrukseiendommer, med den hensikt å holde kyr og hester vekk fra de tilstøtende teigene.

Vi snakker her om et helt enestående fenomen; syrinhekkene er karakteristiske for landskapet nord for Faaborg. Særlig ser man syrinhekker i området fra Falsled, Millinge og Svanninge Bakker i sør, via Ny og Gammel Stænderup og Vester Hæsinge, – til Brobyværk, Hillerslev og Sandholts Lyndelse i nord. Her finner man for en stor del lett, sandholdig jord, – med andre ord det vi anser som ideelt for syriner.

I blomstringstiden i mai-juni gir syrinene et spesielt flott inntrykk med de lange og velduftende bånd gjennom landskapet. De finnes langs svært mange veier, – tilogmed på begge sider av veien.

De enorme syrinhekkene på Fyn er unike i sitt slag i verden i dag, og feires hvert år med en slags festival i slutten av mai, “Sydfynske Syrendage”. Dette foregår i Faaborg og landsbyer i nærheten. Foreningen “Syrenland Sydfyn” har utarbeidet mange forslag til turer i området; korte turer kan gjøres til fots eller på sykkel, og lengre ruter med sykkel eller bil.

I 1915 utkom “Syrenbogen – en hyldest til de sydfynske syrener”. Min utmerkede danske kollega Ole Heide driver planteskole i Thisted, på nordsiden av Limfjorden. Han har Europas største samling av syrinsorter, ca. 400 i alt. Heide har bidratt med sin store ekspertise i Syrenbogen, og uttaler:

“Sydfyn var pyntesyg”. Med det mener han at det alltid har vært tradisjon i området for velstelte prydhager, pluss frukttrær, bærbusker og sirlig anlagte kjøkkenhager. Derfor var det også naturlig at man ville ha noe annet og mer vakkert til hekker mellom gårdseiendommene enn de vanlige og simplere typer av hekkplanter.

Syrinfaderen, Victor Lemoine
Den første som drev kryssingsvirksomhet i stor stil og på en tilsiktet og organisert måte var den franske planteskolemann Pierre Louis Victor Lemoine (1823-1911). Hans base var ”Victor Lemoine et Fils”, familiens lille planteskole etablert 1849 i Nancy, Lorraine. Lemoine arbeidet ikke bare med syriner, – kjærligheten til planter var altomfattende, og han oppnådde også grensesprengende resultater med klematis, pioner og mange andre planteslag. Innsatsen som foredler og hortikulturist har gitt Victor Lemoine et helt spesielt renommé; han har trolig betydd mer for prydhagebruk enn noen annen person i historien. Han hadde en utrolig mental kapasitet koblet med pågangsmot og tålmodighet, – i tillegg en sjelden intuisjon og teft for å spleise gener. Dessverre hadde han noe svekket syn på eldre dager, men fikk kjærkommen hjelp av sin kone Marie til det pirkete arbeidet med å pollinere planter.

Utgangspunktet i 1870 var svært beskjedent, nemlig et materiale som kun inneholdt 10 kultivarer. Det øvrige var tilfeldige frøplanter. En plante som Lemoine hadde valgt med spesiell omhu skulle vise seg å bli en hjørnestein i hans eventyrlige produksjon. Sorten, senere kjent som ’Azurea Plena’, var oppstått i 1843 som en naturlig sport (= mutasjon) hos G.E. Libert-Darimont i Liège. Blomstene var små, men det var en ekstra krans med fliker i hver enkeltblomst. Med andre ord: sorten var den første fylte syrin.

Det første resultat av Lemoines kryssing kom i 1876; endatil var dette en hybrid som skulle bli forløperen til gruppen S. x hyacinthiflora. I årene 1877-1882 kom flere fylte vulgaris-kultivarer. Disse ble så krysset med noen av de beste enkle sorter som fantes på den tiden. Lemoines virkelig store gjennombrudd som foredler kom imidlertid i årene 1885-1890, med sorter som ‘Michel Buchner’, ‘Président Grévy’ og ‘Émile Lemoine’; den siste oppkalt etter sønnen som allerede var meget aktivt med i virksomheten. Disse tre kultivarene var av så god kvalitet at de fortsatt er i bruk. Og det var de som ga grobunn for navnet ”french lilacs”, et uttrykk som stadig brukes om edelsyriner i Canada og USA.

(BIlde 22)

(Bilde 23)

Émile Lemoine
Etter Victors død i 1911 fortsatte sønnen Émile (1862-1942) farens arbeid på en fremragende måte. Émile hadde et svært godt blikk for planter og var spesielt interessert i syriner. Kvaliteten på både enkeltblomst og blomsterstand ble videreutviklet og forbedret under hans ledelse. Av de 214 registrerte kultivarene fra Lemoine et Fils er de fleste overgått av nyere kultivarer, men mange av sortene signert Émile Lemoine er likevel blant de fineste i handelen ennå. Noen få sorter ble lansert etter hans død, og sønnen Henri drev planteskolen i Nancy til den ble nedlagt i 1955. Dessverre ble familien Lemoines arbeid ikke forstått og bevart lokalt, noe som førte til at mye materiale har gått tapt for alltid. – Uttrykket “french lilac” har uansett en åpenbar referanse til edelsyrinenes opprinnelse.

Av familien Lemoines aller beste kultivarer bør noen nevnes:

‘Ami Schott’, ‘Cavour’, ‘Edith Cavell’, ‘Firmament’, ‘Madame Charles Souchet’, ‘Monique Lemoine’, ‘Paul Thirion’, ‘Olivier de Serres’, ‘Président Poincaré’, ‘Savonarole’ og ‘Victor Lemoine’.

Gjennom hele det forrige århundre har mange andre foredlere bygget videre på familien Lemoines arbeid, hovedsakelig i Canada, USA og Russland. I etterkrigstiden falt syriner i popularitet, men med den romantiske bølgen i hele den vestlige verden på 80-og 90-tallet fikk planten en renessanse, sammen med gamle roser, pioner og mange andre duftende og nostalgiske prydvekster.

Amerika
I Amerika sto folk med åpne armer da Victor Lemoine bragte sine første kultivarer i handelen. En av mange hortikulturister som fattet interesse for syriner var Theodore A. Havemeyer (1868-1936), Cedar Hill Nursery, Brookville, Long Island. Han gjorde flere reiser til Europa, og etter et besøk hos familien Lemoine dro han hjem full av inntrykk og med mange av Victor Lemoines nye sorter i bagasjen. Og ikke minst: med en kjærlighet til syriner som skulle vare livet ut. Havemeyers klare ambisjon var å lage syriner med meget store blomster. Det fortelles at han gikk rundt med en 20 dollars gullmynt som han moret seg med å dra frem for å anskueliggjøre størrelsen på enkeltblomstene. Det fortelles at på et tidspunkt var det 20000 utplantede syriner på hans 170 dekar store eiendom. Havemeyer valgte ut og navnga 45 kultivarer av S. vulgaris. I tillegg ble 11 sorter introdusert etter hans død av vennen Mark Eaton. Blant Havemeyers mest kjente syriner er bl.a. ‘Carley’, ‘Sarah Sands’ og ‘True Blue’. Det er nokså få av sortene som fortsatt er i handelen i dag, men i likhet med Lemoines syriner er de flittig blitt brukt til kryssing av andre foredlere.

(Bilde 25)

Syrineventyret i Highland Park, og Rochester Lilac Festival
John Dunbar (1859-1927) var sjef for den nyåpnede Highland Park i byen Rochester ved Lake Ontario, helt nord i staten New York. Parken ble designet av Amerikas ledende landskapsarkitekt Frederick Law Olmsted, og anlagt i et nydelig arrondert, kupert terreng som nærmest var skreddersydd for syriner. Det 80 dekar store arealet var en donasjon fra Ellwanger & Barry, den gang verdens største planteskole. I 1891 plantet Dunbar ut ca. 100 syriner i parken. Den åpenbare hensikten var å gjøre Rochester til et faglig senter for syriner. Hans pionérarbeid skulle vise seg å føre til en virksomhet som har gitt Rochester omdømme som en metropol i syrinverdenen. Ved århundreskiftet hadde Dunbar samlet de beste kultivarene som var tilgjengelig, og startet med kryssing i det små. Bernard H. Slavin, Dunbars etterfølger som parksjef, utvidet syrinsamlingen til sin nåværende størrelse, og bygde den dermed opp til verdens største i antall arter og kultivarer.

Det som i dag er kjent som syrinfestivalen startet uformelt i 1898, med 3000 mennesker samlet en søndag i mai for å se syriner. Ti år senere hadde antall besøkende økt til 25000. I dag pryder mer enn 1800 syrinbusker (og 500 forskjellige sorter) den flotte parken, som årlig avstedkommer verdens største syrinfestival med over en halv million besøkende over de ti dagene arrangementet varer. Denne festivalen har vært med å skape tradisjon for mange andre syrinfestivaler som hvert år avholdes i Canada og USA.

Syrineventyret i Highland Park nådde sitt klimaks i etterkrigstiden. Alvan R. Grant samlet i 1946 frø fra noen utvalgte kultivarer. Frøet ble behørig merket og sådd. Etter at frøplantene var utplantet for observasjon la han spesielt merke til én enkelt som var avkom fra Lemoines fylte hvite sort ’Edith Cavell’. Det var en svaktvoksende plante med læraktig bladverk. Grants kollega Richard A. Fenicchia (1908-1997) overtok jobben med å observere plantene, og i 1953 blomstret denne ene for første gang. Sorten ble senere døpt ’Rochester’ til ære for byen. I opprettstående, lange, tette blomsterstander sitter de voksaktige hvite blomstene. De er enkle, men det forekommer blomster med fem eller flere fliker istedenfor de tradisjonelle fire. Det dreier seg altså om en blomst som nærmest har form som en Primula. Sorten er vrien i kultur og har derfor begrenset dyrkingsverdi, men representerer et like grensesprengende fremskritt som Lemoines første fylte kultivarer.

Fenicchia så lenge før introduksjonen i 1971 et stort potensiale i ’Rochester’, og begynte å bruke sorten som kryssingspartner. Slik oppsto en helt ny rase storblomstrede syriner, den såkalte ”Rochester strain”. De fleste kultivarene kjennetegnes ved svært delikate pastellfarger med perleaktig glans. I tillegg ser man ofte den karakteristiske multi-flikete blomsterformen. Noen av de mest kjente sortene er: ‘Dwight D. Eisenhower’, ‘Flower City’, ‘Frederick Law Olmsted’, Margaret Fenicchia’ og ‘Sesquicentennial’.

John L. Fiala – foredler, inspirator og forfatter av entusiastenes referanseverk
John L. Fiala (1924-1990) var katolsk prest og professor i klinisk psykologi i Cleveland, Ohio. Han vokste opp på en farm og var svært interessert i hageplanter allerede som gutt. Gjennom sin befatning med psykologi fattet han interesse for genetikk, og veien var da ikke lang til å eksperimentere med kryssing av planter. På grunn av sykdom måtte han pensjonere seg tidlig, og brukte mer og mer tid på å arbeide med planter. Fiala hovedinteresse var prydeple (am. crabapple) og syriner. Han var en av grunnleggerne i det internasjonale syrinforbundet, og har skrevet boken ”Lilacs: The Genus Syringa” som har blitt selve bibelen for syrinentusiaster verden over.

Base for Fialas glitrende foredlingsarbeid var hans Falconskeape Gardens på familiens farm i Medina. Han så i likhet med Fenicchia hvilke muligheter som lå i sorten ’Rochester’, og satte seg fore å bruke denne og et utvalg av de beste sortene til Lemoine og Havemeyer. Etter hvert arbeidet Fiala også med Syringa oblata ssp. dilatata (se omtale under gruppen S. x hyacinthiflora og foredleren Frank Skinner) og flere av de sentblomstrende artene. Den største hindringen han møtte var å få kjøpt plantene. Det var først da International Lilac Society ble stiftet i 1971 at gode kultivarer og sjeldnere species ble distribuert i større målestokk. Fiala etterlot seg i alt ca. 80 navngitte syriner av oppsiktsvekkende kvalitet. De fleste er vulgaris-sorter. Mange av dem er introdusert etter hans død, og enkelte finnes foreløpig kun i private samlinger.

Øst-Europa
I Øst-Europa har syrinen trolig vært plantet fra tiden rett etter Busbecq gjorde sine reiser. Det er ting som tyder på at plantemateriale ble spredd langs en vestlig og en sørlig rute. Den opprinnelige arten kom fra sør som avkom fra viltvoksende bestand. Dette kan for det meste tilskrives folkevandring under Det osmanske rikes storhetstid, – senere også handel. Med adelen kom det seleksjoner fra Vest-Europa, og mot slutten av attenhundretallet de første fylte kultivarene. Disse ble spredd som en motepreget nyhet og først plantet ved herskapshus, herregårder og slott.

Da Syringa vulgaris svært lett setter rotskudd og i tillegg kan frøformeres er den enkel og billig å oppformere. Typer av denne ”fattigmanns-syrin” er derfor dominerende i parker og hager i Øst-Europa. Den finnes også naturalisert i mange områder, f.eks. i Ukraina og Ungarn. Ved forlatte bondegårder og gamle gravlunder står standhaftige kratt og forteller om forgangne tiders virksomhet.

I mange land i Øst-Europa har foredlere oppnådd oppsiktsvekkende resultater i tiden fra etter annen verdenskrig. På grunn av den kalde krigen er mye av dette materialet først i de senere år blitt kjent og distribuert i den vestlige verden. Også i nyere tid er det skapt edelsyriner med stor prydverdi i Øst-Europa. Noen av disse dukker jevnlig opp på markedet. Folk i botaniske hager, på universiteter og i entusiastmiljøer arbeider heldigvis med sitt, uavhengig av politikk, krig og elendighet.

Den russiske foredleren Leonid A. Kolesnikov (1893-1974) er den mest markante personlighet vi kjenner  bak det tidligere jernteppet. Han startet som en ivrig amatørdyrker. Før han var fylt tredve hadde han mer enn 100 forskjellige syrinkultivarer i sin egen hage. Kolesnikov brukte nesten bare introduksjoner fra Lemoine i sitt kryssingsarbeid. Det varte ikke lenge før ledende botanikere og andre fagfolk la merke til hans uvanlige talent, noe som ble belønnet med en overordnet stilling som forsker og hortikulturist. 

Etter å ha tjenestegjort som soldat, gjorde Kolesnikov i 1943 en kryssing mellom ’Belle de Nancy’ (Lemoine) og hans egen ’I.V. Michurin’. Herfra stammer den etter hvert så berømte ’Krasavitsa Moskvy’. Andre av hans sorter er ‘Mechta’, ‘Nadezhda’ og ‘Znamya Lenina’. Mange av Kolesnikovs kultivarer har fargenyanser som aldri tidligere er sett innen syriner. I tillegg er sortene meget hardføre.

Juks og fanteri
Som forklart annet sted her finnes det altfor mange navnede kloner av syrin i omløp, derav minst 1000 med forkastede eller uakseptable navn og ca. 670 med usikre navn. Dette i tillegg til de ca. 1870 som har etablerte navn registrert av International Lilac Society.

I senere år har det blitt lansert flere kultivarer av syrin her i landet gjennom det såkalte foretaket Plantearven i regi av Norsk genresurssenter. De er plukket ut, nokså tilfeldig, fordi man har observert noen særdeles velutviklede og blomsterrike busker i gamle hager i Asker og Oslo. Disse kultivarene er på en måte relansert som “norske” sorter på en bølge av litt tvilsom nostalgi, under navnene ‘Konglungen’, ‘Lille Frogner’ og ‘Tveiter lys’. Sannheten er faktisk at dette er gamle syrinkultivarer som fra før finnes registrert under helt andre (og korrekte) navn.

Jeg har lite sans for at folk skal sole seg i glansen av denslags virksomhet. Det vitner om mangel på respekt for foredler/opphavsmann, samt autentisk nomenklatur, dvs. sortsekthet. På sett og vis er det et slags forkledd tyveri.

Det samme er dels tilfelle i Sverige, ved Grönt kulturarv. Den gamle sorten ‘Macrostachya’ ble i 2021 lansert under navnet ‘Emilie Piper’, etter å ha blitt observert og valgt ut på Löfstad slott utenfor Norrköping. Da jeg så bilde av den på nett, så jeg nokså omgående at den lignet umiskjennelig på ‘Macrostachya’ fra 1874, med sine lange, lette rosa blomsterstander. I 2022 har man lansert enda en sort, funnet i parken i Selma Lagerlöfs Mårbacka i Värmland, markedsført under navnet ‘Toddylunden’. Dette kan meget vel være den gamle sorten ‘Président Poincaré’ fra 1913. Hvis ikke er det med sikkerhet en lignende sort fra samme tidsepoke.

Syringa x hyacinthiflora

Gruppen Syringa x hyacinthiflora er et resultat av planmessig kryssing mellom den vanlige syrin Syringa vulgaris og arten Syringa oblata fra Det fjerne østen. Denne type syriner ble skapt i Frankrike da Victor Lemoine i 1870 krysset en fylt form av S. vulgaris, ’Azurea Plena’, med S.oblata ssp. oblata. Hybriden fikk ved introduksjonen i 1878 navnet ’Hyacinthiflora Plena’.

På senere tidspunkt gjorde andre foredlere samme kryssing som Lemoine utførte i 1870, men da fortrinnsvis med en annen underart av oblata, – den lavere og mer robuste Syringa oblata ssp. dilatata. Denne mer hardføre typen av S. oblata ble introdusert i vesten av plantesamleren E.H. Wilson, nærmere bestemt gjennom Arnold Arboretum i 1917.

Syringa oblata ssp.dilatata (am. broadleaf lilac, early lilac)
Syringa oblata finnes viltvoksende i et nokså vidstrakt geografisk område som spenner fra Korea til nordlige provinser i Kina. Variasjonene innen arten er store, og det finnes flere underarter. Av disse er Syringa oblata ssp. dilatata den som er ansett for å ha best vekstform, hardførhet og generell prydverdi. Den er da også brukt mye i foredlingsarbeid, og er mest kjent som en av foreldrene til den tidligblomstrende gruppen S. x hyacinthiflora. Dette er en syrin som ikke behøver særlig lang hvileperiode, og som derfor passer godt i klima med korte eller milde vintre. Den er kun aktuell i veldrenert, varm jord på en svært solrik vokseplass. H4.

De blek lilla blomstene sitter i løse, luftige blomsterstander. De kommer 8-10 dager før de første vulgaris-kultivarene. Duften er sterk og meget fin. Den ligner den vi kjenner fra vulgaris men er likevel annerledes, – eksotisk og forførende. Corolla er normalt 13-17 mm bred, med tube 6 -17 mm. Flikene er bredt ovale til bredt omvendt eggformede. De starter skjeformede, men bøyer seg bakover under utviklingen.

Selve planten er en relativt tettvokst, bredt opprett busk av nær samme konsistens som Syringa vulgaris. Grenene er imidlertid spinklere og mer skjøre for snøbrekk, noe som gjør den nokså uaktuell hos oss. Løvet ligner overfladisk det vanlige syrinbladverk som vi kjenner det fra den hjemlige og velkjente gammeldagse syrin. Ved nærmere ettersyn er unge blader bronsefarget, – det fullt utviklede blad læraktig, glinsende mørkegrønt, bredt hjerteformet, mye rundere enn hos S. vulgaris. Med høy nok varmesum får buskene fine høstfarger i gylne, rustrøde eller vinrøde nyanser. Foruten den opprinnelige typen finnes det utvalgte kloner.

Frank Skinner
Frank Leith Skinner (1882-1967) emigrerte som gutt med familien sin fra Skottland til Canada i 1895. De slo seg ned i Dropmore, Manitoba, med hensikt å drive tradisjonell gårdsdrift. Skinner pådro seg dessverre lungebetennelse i 1911, og fikk ødelagt den høyre lungen. Han ble anbefalt å unngå hardt arbeid, så han vendte sin interesse mot aktivitet knyttet til hagebruk. I årene 1911 til 1918 brukte han all sin fritid til selvstudium; innsamling av plantemateriale, korrespondanse med folk i faget,samtidig som han utviklet kunnskap og teknikker knyttet til planteskoledrift og foredling. Frem til 1925 drev han med vanlig gårdsdrift, men etter dette bestemte han seg for å overgå til sin store interesse. Hans intensjon utover å produsere og selge planteskolevarer ble en streben etter å utvikle sorter som var hardføre nok til å tåle klimaet i Manitoba. Skinner giftet seg først da han var 65, men fikk fem barn med sin kone Helen.

Selv om han arbeidet med hardføre frukttrær, prydtrær, buskroser, liljer, klematis m.m. var hans hovedinteresse syriner. Allerede i 1918, på hans første tur til Arnold Arboretum, hadde han med seg hjem planter av Syringa oblata var. dilatata. Disse var frøplanter fra frø høstet av Ernest H. Wilson i Kumgang-fjellene i Korea.

Skinner virket som planteskolemann og foredler helt frem til sin død i 1967. Han oppnådde forbløffende resultater, særlig med tanke på at han var en 100 % selvlært gartner med beskjedne hjelpemidler til rådighet. I likhet med Victor Lemoine arbeidet han med mange planteslag, deriblant hardføre buskroser og robuste syriner fra villosa-gruppen. Han kalte sine edelsyriner ”American lilacs”; de var utelukkende resultat av kryssinger mellom S. vulgaris og S. oblata ssp. dilatata.

I motsetning til Victor Lemoine ble Skinner forstått av samtiden, og han ble hedret med mange priser for sitt arbeid. I boken Horticultural Horizons forteller Skinner i detalj om hele sin tid med foredling og planteskoledrift, både nedturer og suksess.

Mange av Frank Skinners syriner har har vist seg å kunne overleve vintre med temperaturer på mer enn 40 minusgrader i noen av de kaldeste strøk i Canada; amerikansk hardførhetssone 2. Skinner selv hevder sortene har greid seg fint på steder hvor vulgaris-kultivarer ikke har overlevd. Sortene utmerker seg ellers ved svært attraktiv, kompakt vekst og stor blomsterrikdom. De mest kjente er: ‘Asessippi’, ‘Maiden’s Blush’, ‘Mount Baker’ og ‘Pocahontas’.

Hyacinthiflora-gruppen og dens kvaliteter
Utenom Skinner har også enkelte andre foredlere arbeidet med S. x hyacinthiflora, bl.a. John L. Fiala. Kultivarene viser stor variasjon i vekstform, bladverk, blomstring og øvrige karakteristika. De fleste sortene bærer preg av å ha størst dominans av Syringa oblata, mens noen få har klare vulgaris-trekk som stivere vekst med tykkere skudd og grener, f.eks. Fiala’s ‘Blanche Sweet’. Frank Skinners sorter har gjennomghående svært kompakt vekst, og er ikke tilbøyelige til å sette særlig med rotskudd. Bladverket hos hyacinthiflora-kultivarer er ofte oblata-aktig, bredt hjerteformet, og mange av sortene har praktfulle høstfarger. De setter lett knopp og blomstrer allerede som ganske unge planter, i snitt ett år tidligere enn vulgaris-sorter. Det er gjerne blomster over hele busken, fra topp til tå. Dette er en egenskap som gir dem plusspoeng som landskapsplanter hvis man sammeligner med vulgaris-kultivarer. Blomstene er samlet i luftige, elegante blomsterstander på de som har mest oblata-preg; – og noe tykkere blomsterstander på de som har mest gener fra S. vulgaris. På kultivarer av Syringa x hyacinthiflora sitter corolla oftest på en vesentlig lengre tube enn vulgaris-sorter; dette er hovedgrunnen til at de fleste har luftigere blomsterstander.

De fleste kultivarer av S. x hyacinthiflora har meget fornem duft med tydelig påvirkning fra Syringa oblata, – den kan virke helt identisk med den vi kjenner fra S. vulgaris, men er en anelse mer eksotisk. I gode kyst- og lavlandsstrøk springer de første sortene ut allerede før midten av mai, eller mer presist 6-10 dager før vulgaris-sesongen. Dette er av stor verdi i større beplantninger hvor man har muligheten til å strekke syrintiden i begge ender. Hardførheten er god, men varierer noe med sortene ettersom noen har mest oblata-gener og andre har mer av vulgaris. H5-6.

Disse kultivarene setter gjennomgående strengere krav til vokseplass enn vulgaris-sortene. Jorden må være relativt dyp og veldrenert. Det ideelle er en porøs, moreneaktig blandingsjord med dybde på 40-50 cm eller mer. Hvis man er i tvil om jordens beskaffenhet anbefales iblanding av støpesand ved planting. Vokseplassen bør være tidlig, åpen, varm og solrik. Noen av sortene er så utsatt for å bli ”våte på bena” at de helst bør stå ved en sør- eller sørvestvendt skråning. En lang vekstsesong er av betydning for plantenes avmodning og innvintring, men også for å lure frem eventuelle høstfarger.

Faguttrykk brukt i nettstedets omtale av magnolia og syriner

basale angiospermer
arkaiske dekkfrøete planter; de tidligste blomstrende planter i evolusjonshistorien.

botanisk nomenklatur
botaniske taksonomiske kategorier navngis ved hjelp av nomenklaturreglene i et internasjonalt regelverk, International Code of Nomenclature for algae, fungi and plants. Se ellers taksonomi.

 

botaniske navn praktisk forklart
Noen lesere vil kanskje irritere seg over at jeg konsekvent bruker vitenskapelige navn. Botanisk nomenklatur (navnsetting ifølge fagterminologi) er faktisk det eneste som gir mening på et visst nivå. Alle botaniske navn skrives i kursiv. Eksempel: Syringa vulgaris ‘Edward J. Gardner’. Syringa er slekt (lat. genus), vulgaris er art (lat. species) og ‘Edward J. Gardner’ er sort (kultivar, cv.). Hybrider, i botanisk sammenheng kryssinger mellom to arter, skrives f.eks. slik: Syringa x hyacinthiflora.

Det finnes norske navn på de fleste vanlig brukte hageplanter, men dette gjelder kun slekt og av og til art. Det finnes imidlertid ingen standard for norske navn som er i bruk. Mange norske navn er definitivt keitete og umusikalske. Botanikere i Artsdatabanken er så frekke at de setter nye navn på busker som har hatt greie norske navn i mange tiår; eks. Amelanchier kaller de blåhegg, til erstatning for det innarbeidede og gode navnet søtmispel. Pga. at det har vært nynorskfolk på Ås (det som før het Landbrukshøyskolen; i dag Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) finnes det også velkjente nynorske plantenavn som gartnere på Østlandet går rundt og bruker uten å forstå at de snakker nynorsk; eks. krossved dvs. korsved. Dette er et av mange eksempler på at det nok var overflødig og sært å oversette det botaniske navnet, Viburnum, som lyder bra og er lett å uttale.

Konklusjon: Ettersom det er mest kultivarer (navnesorter) vi faktisk bruker i park og hage, blir det upresist, påtatt og ofte på grensen til useriøst å bruke norske navn. Jeg synes det er helt greit å si edelsyrin (evt. duftsyrin) ‘Sensation’. Men kan styre meg for mer banale navn som f.eks. praktmagnolia. Da er det bedre å bruke det botaniske navnet, Magnolia x soulangeana pluss det aktuelle sortsnavnet.

corolla, fliker og tube
Syrinblomstens biologi: På syriner er kronbladene vokst sammen til et sylindrisk eller smalt traktformet rør (tube) som ender ut i en såkalt corolla bestående av fire (eller av og til flere) fliker; flikene danner det vi oppfatter som selve blomsten. Fylte syriner har to eller tre corollaer, altså to eller tre kranser eller sett med fliker. I omtale av blomster her på nettsiden snakker jeg mest om fliker når jeg beskriver, – av og til også corolla og tube.

dendrologi
læren om trær og busker; dendrolog = brukes primært om ekspert på trær.

depotgjødsel
controlled release fertilizer, slow release fertilizer. Plantenæring som har langtidseffekt; normalt 6 eller 8 måneder. Næringsstoffene er avhengig av en viss fukt, men frigivelsen skjer med jordtemperatur; akselerer om våren og bremser om høsten.

endemisk
endemisk species; uttrykk brukt om art som har sitt naturlige habitat i et begrenset geografisk område, og bare der.

epitet
artsepitet; epitet er det siste av de to leddene som tilsammen utgjør et vitenskapelig artsnavn, og den delen som identifiserer arten.

foredling; se planlagt pollinering.

generisk
noe som er spesifikt for en art eller tilhører en art.

habitat
hjemmeområde; (kun brukt om viltvoksende planter) stedet hvor vekster har sitt naturlige leveområde.

hybrid
kryssing mellom to arter. I botanisk nomenklatur markeres hybrider med x foran hybridnavn. I naturen kan arter krysse tilfeldig og naturlig; eks. Magnolia stellata og Magnolia salicifolia. Foredling er kontrollert kryssing med valgte foreldre.

kultivar
cv.; botanisk faguttrykk for sort, navnesort, klon. En kultivar eller klon må formeres vegetativt, dvs. ved stiklinger, poding eller vevskultur; kun slik vil morplantens egenskaper beholdes i avkommet.

lignose
treaktig plante, busk eller tre. Mer spesifikt forklart: plante som inneholder lignin = vedstoff.

mikroklima
summen av klimafaktorer, ofte på et mindre lokalt sted: lys, temperatur, fuktighet og vind.

morfologi
plantenes ytre bygning, form og anatomi.

naturalisering
forvilling; brukt om små løkvekster (botaniske Crokus, snøklokker m.m.) som passer til masseplanting i bed eller plen. I mer negativ forstand også brukt om busker og trær som har spredd seg fra hager til naturen.

NPK-gjødsel
fullgjødsel; tresidig gjødsel som består av hovedstoffene nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K). Disse kan til sammen utgjøre inntil 36 % av blandingen, og tallkombinasjonen i navnet definerer prosentvis mengde av hovedstoffene. Den versjon som selges nå heter YaraMila 12-4-18 mikro. Den er en klorfattig fullgjødsel med høyt innhold av fosfor, kalsium, magnesium og svovel; inneholder i tillegg mikronæringsstoffene bor, magan og sink.

petal
eng. kronblad; petaloid = kronblad-lignende

planlagt pollinering
kryssing, foredling; grundig og systematisk prosess hvor pollen overføres fra en plante sin hannlige del (pollenbærere, støvbærere) til en annen plante sin hunnlige del (arret). Intensjonen ved kryssing er primært å lage avkom med en god kombinasjon av foreldrenes gener.

 

planteskole
produsent av busker, trær, og/eller stauder, dvs. flerårige vekster; hageplanter det tar flere år å lage, og som gjennomgår flere stadier på veien frem til salgsferdig produkt. Har ikke noe med skole i vanlig forstand å gjøre; dessverrre er det få her i landet som kjenner og forstår betegnelsen.

 

proveniens
herkomst, klimarase; opprinnelsen til en relativt lokal type av en art, vanligvis trær eller busker som er tilpasset fotoperiode, temperatur og høyde over havet (forhold som styrer knoppskyting, blomstringstid og vekstavslutning).

sepal
eng. begerblad

species
art, – i vårt tilfelle botanisk art. Botaniske navn skal skrives i kursiv. Se også: botanisk nomenklatur.

subspecies (subsp. , ssp.)
underart; en grad under art, – mer omfattende enn varietet. Hvis det finnes subsp. til en art er det alltid to eller flere. Er genetisk eller morfologisk forskjellig fra andre underarter inne samme species. Subspecies kan krysse med andre subspecies, men er oftest geografisk isolert i forskjellige habitat.

taksonomi
taxonomi; vitenskap som omhandler klassifisering av organismer ut fra deres likheter og forskjeller, ordnet i et evolusjonært system (fylogeni). Ofte brukt synonymt med systematikk. Omfatter artsidentifisering, navnsetting, nomenklatur, beskrivelse og systematisk klassifisering.

tepal
blomsterblad på magnolia. Blomstene på magnolia har ikke separate kronblad og begerblad (eng. petal og sepal) slik som de fleste andre blomster. Blomsterbladene har fått navnet «tepal» i botanisk terminologi.

var.
varietét; resultat av variasjon innen en art. En distinkt form som avviker fra den vanlig arten. Plante

med mindre morfologisk avvik enn artsrangering. Det er en vanlig holdning i dag at betegnelsen subspecies (underart, subsp.) skal brukes for å beskrive geografisk tilhøringhet eller særpreg, mens varietét (var.) er en hensiktsmessig term hvis den aktuelle typen er observert innen artens geografiske utbredelse.

vevsformering
vevskultur, in vitro; vev eller celler fra en plante som vokser på et buffret, sterilt, isotont vekstmedium med mineralnæringsstoffer, vitaminer, sukker og hormoner. Ved å variere forholdet mellom plantehormonene auxin og cytokinin kan man få dannet kallus, røtter eller skudd. I dag brukes denne formeringsmåte til produksjon av sykdomsfrie ungplanter av mange planteslag, – i dette tilfelle planter som brukes til viderekultur i planteskolene.

åpen pollinering
naturlig, tilfeldig pollinering (bestøvning) ved vind, insekter eller fulgler. Det motsatte av: planlagt pollinering.

 

Kildehenvisning:
Visse ord og uttrykk er hentet fra definisjoner i 1)Store norske leksikon og 2)Botanisk- og plantefysiolologisk leksikon, Institutt for biovitenskap, Universitet i Oslo.