Flere fakta om syriner
I kaldt norsk klima er syrinen en av de mest virkningsfulle prydbuskene vi kjenner. I tillegg til hardførhet, nøysomhet og visuell skjønnhet har den en duft som er betagende og annerledes. Stilmessig er den svært nøytral, og derfor lett å kombinere med andre prydbusker, nåletrær og stauder. Man ser nok flest syriner ved eldre bygninger og gårdstun, men de er effektive busker i all slags sammenheng: Små og store grupper, hekker og syrinlysthus (fr. berceau, sv. berså). Mange av kultivarene blomstrer fra topp til tå, og er prektige solitærbusker.
På grunn av pionérarbeid av ildsjeler i International Lilac Society på 80- og 90-tallet er et stadig større antall sorter av edelsyriner tilgjengelig i markedet. Regner vi med alle typer som har verdi hos oss, fordeler blomstringstiden seg fra midten av mai til begynnelsen av juli, altså ca. åtte uker. En utrolig fargeskala med de mest forbløffende nyanser tilintetgjør de noe tilårskomne forestillingene om ”lys lilla, mørk lilla og hvit”. Dagens storblomstrede kultivarer åpenbarer et så stort mangfold i form og farge at man knapt skulle tro det var samme planteslekt. Det sies av og til at vanlig gammeldags frøformert syrin har den sterkeste duften, men dette stemmer slett ikke. Edelsyriner har mye større og tykkere blomsterstander, og avgir også mer duft.
Syriner trives best i veldrenert, porøs, noenlunde næringsrik blandingsjord. Den bør være nøytral til lett kalkholdig. Ideell pH er i området 6,5-7,5. For å sikre pålitelig blomstring og god overvintring må vokseplassen være tidlig, varm, åpen og fremfor alt solrik. Syriner har et tett, stort rotsystem og er svært tørketålende. Buskene går stort sett fri for alvorlige sykdommer og skadedyr, og levetiden er imponerende. Eventuelle problemer som måtte forekomme er stort sett relatert til fuktighet. Syriner er ikke særlig næringskrevende, men bør gjødsles moderat de første årene etter planting. Store, veletablerte busker behøver normalt ikke gjødsles oftere enn med to til fire års mellomrom.
Hardførheten hos edelsyriner ligger i området 5-6. Det er noe variasjon mellom sortene. Syriner liker lange, varme somre, og det aller beste området for syriner er Østlandet og Agderfylkene. Men syriner kan ellers plantes i hele Sør-Norge til og med Trøndelag. Når jeg sier syriner regner jeg ikke med selve arten, Syringa vulgaris. Rent botanisk og historisk er den interessant, men arten er svært variabel, og det som selges i hagesentrene er dessverre frøplanter. Av og til ser man eksemplarer med så dårlig farge at man neppe vil kalle det lilla. Jeg anser derfor S. vulgaris som uaktuell da mange av de storblomstrede navnesortene er omlag like robuste.
De mest attraktive syrinene ble tidligere kun laget ved poding. Dette ga klare begrensninger for buskenes estetiske verdi, hardførhet og levetid. Ny formeringsteknikk med rotekte planter representerer intet mindre enn en en revolusjon for økt bruk av syriner i park og hage. Gevinsten ved å ha busker på egen rot ligger i mer attraktiv vektstform, dessuten tilpasningsevne og vitalitet. I dette ligger det blant annet praktiske fordeler som muligheten for enkel foryngelse av eldre busker samt reetablering ved eventuell skade.
Jeg treffer fra tid til annen folk som mener syriner skal se ut slik som utgamle podesyriner, langbente og skjeve med få og vridde stammer. Man skal ikke uten videre avfeie den skulpturelle effekten som uinteressant, men et slikt utseende har aldri vært den estetiske normen for blomstrende busker. Det finnes riktignok lite beplantning i gamle hager, om noe i det hele tatt, som har holdt seg friskere og frodigere enn syriner. Men vanstelte gamle eksemplarer blomstrer dårlig og alt for høyt oppe på busken sammenlignet med planter som er forynget ved jevnlig beskjæring.
Syriner kan bli flere meter høye, men blomstring, vekstform og vitalitet stimuleres aller best om man begrenser høyden ved jevnlig tynning. I praksis betyr dette å holde vanlige sorter på mellom 2,2 og 2,5 meter; kraftigvoksende sorter bør ikke bli særlig større enn 2,5-3 meter. Enkelte sorter av S. vulgaris har moderat vekst, og vi har valgt å kalle disse semi-dverg. Disse kan holdes på høyde rundt 2 meter eller litt under det.
Dessverre serveres det mye tull og tøys om beskjæring på internett, skrevet av amatører eller forståsegpåere med blogg, eller til og med freidig presentert i video på YouTube. Dette gjelder både tidspunkt og fremgangsmåte. Syriner skal beskjæres høst eller vår, når de står uten bladverk,- slett ikke etter blomstring slik noen hevder. Ett unntak: Visne blomsterstander kan av og til oppfattes som utseendemessig sjenerende, og kan med fordel fjernes. Dette har primært en kosmetisk betydning, og er ikke avgjørende for buskenes trivsel.
Gamle vanstelte syriner kan fornyes ved å skjære dem ned til et sted mellom 100 og 150 cm. Det bør da tynnes kraftig slik at det kun står igjen 5-8 noenlunde friske, middels tykke hovedgrener. For podesyriner: 2-3 “stammer”. Alle andre grener og skudd tas helt ned til rota slik at det ikke står igjen stubber. For busker som har en hel skog av grener kan det lønne seg å skade røttene ganske kraftig, dvs. så mye at man minsker faren for at det bare kommer opp masse nye tynne rotskudd.
Beskjæring av rotekte edelsyriner
Rotekte syriner skal ikke beskjæres i vanlig forstand, – de skal tynnes. Beste tid er sen høst etter bladfall, men det kan også gjøres tidlig på våren, i god tid før buskene vegeterer. Malen for en ideell busk er 8-15 hovedgrener (stammer) fra basis, pluss litt rotskudd i moderat mengde. Hovedgrener bør ha forskjellig alder og tykkelse og være så godt fordelt at de ikke krysser eller skubber seg mot andre grener. De største og flotteste blomstene produseres fra kraftige, velutviklede unge grener (minst fingertykke) som har fått optimalt med lys.
Friske, sunne busker i sin beste alder skjemmes lett i vekstform hvis de beskjæres i høyde. Dette bør såvidt mulig unngås hvis man ønsker å gjøre ting etter boka.
Etablerte busker som er 4-5 år eller mer skal med 1-3 års intervall forynges ved at man fjerner én eller flere av de tykkeste grenene. Ingen gren bør få bli særlig tykkere enn 5-6 cm, og det er viktig å skjære helt ned til basis slik at det ikke står igjen grenstubber. Hvis det kommer i meste laget med rotskudd gjør man slik: De tynneste rotskuddene fjerner man, men noen av de beste rotskuddene skal spares for å erstatte den grenmassen som tynnes bort.
Det finnes noe over 20 registrerte arter i slekten Syringa. De fleste har opprinnelse i Østen, – kun to av artene i Europa; S. josikaea og S. vulgaris. Jeg har tidligere arbeidet med noen av de fineste kultivarene fra det som nå kalles Villosae-gruppen; kryssinger mellom arter som Syringa josikaea, reflexa og villosa. Det er selve artene og utvalgte navnede typer av disse som er mest kjent i markedet fra gammelt av. Disse syrinene, med litt røff karakter og rynkete robust bladverk, har vist seg svært pålitelige i klimaet i Nord-Norge, hvor edelsyriner ikke fungerer særlig godt. De har ikke samme nostalgiske sjarm som S. vulgaris og S. x hyacinthiflora, men har fordeler som at de f.eks. kan plantes i tyngre jordtyper og trives med kjølige somre. Forøvrig må de sies å ha prydverdi som godt kan måle seg med mye annet av vanlige busker til park og hage. Blant spesielt gode sorter kan nevnes ‘Agnes Smith’, ‘James MacFarlane’ og ‘Nocturne’.
Ellers må jeg innom Syringa reticulata med navnesorten ‘Ivory Silk’. Denne er et særdeles flott tre som begynner å blomstre i slutten av juni og fortsetter et par uker inn i juli. Trives som de forgående typer i klima med kjølige somre men må ha veldrenert, godt opparbeidet jord.
Syriner av typer som beskrevet her lager jeg ikke lenger, men syntes det var greit å nevne dem med noen linjer siden de har stor verdi nordover i landet.
Syringa vulgaris
Vår hjemlige syrin kommer opprinnelig fra det nordøstlige og sentrale Balkan, – nærmere bestemt et område avgrenset av fjellkjedene mot Hellas i sør, de Dinariske alper i vest og de Transilvanske alper i nordøst. Her vokser buskene på relativt karrige steder i fjellskråninger og på kalkfjell-klipper. På grunn av plantens evne til å tilpasse seg er det vrient å fastslå hvilke bestander som er autentiske og hvilke som er naturaliserte. Det hevdes av eksperter at opprinnelig bestand i dag kun finnes i Romania, Bulgaria, sørlige deler av Serbia og Makedonia samt et mindre område i Hellas med utstrekning fra Olympos til Rhodope-fjellene.
Syringa vulgaris ble introdusert og spredd som hageplante i Mellom-Europa i siste halvdel av 1500-tallet; i Norge er den brukt fra ca. 1750. I Amerika mener man at franske og hollandske settlere hadde med seg plantene tidlig på 1600-tallet. Utover på 1600- og 1700- tallet dukket det gradvis opp mange former av den opprinnelige lys lavendel-lilla syrinen. Ved frøformering var det mulig å lage et stort antall planter, men disse brukte mange år på å komme i blomstringsdyktig alder. Avkommet ble også variabelt, så en og annen ivrig gartner så nok fordelen ved å ta rotskudd fra busker med ekstra fine blomster. Slik begynte man å lete etter syriner med større enkeltblomster, tykkere blomsterstander og mer attraktiv farge.
Den første som drev kryssingsvirksomhet i stor stil og på en organisert måte var den franske planteskolemann Pierre Louis Victor Lemoine (1823-1911). Hans base var ”Victor Lemoine et Fils”, familiens lille planteskole etablert 1849 i Nancy, Lorraine. Lemoine arbeidet ikke bare med syriner, – kjærligheten til planter var altomfattende, og han oppnådde også grensesprengende resultater med klematis, pioner og mange andre planteslag. Innsatsen som foredler og hortikulturist har gitt Victor Lemoine en unik plass i historien. Han hadde en utrolig mental kapasitet koblet med pågangsmot og tålmodighet, – i tillegg en sjelden intuisjon for å spleise gener. Dessverre hadde han noe svekket syn på eldre dager, men fikk kjærkommen hjelp av sin kone Marie til det pirkete arbeidet med å pollinere planter.
Etter Victors død i 1911 fortsatte sønnen Émile (1862-1942) farens arbeid på en fremragende måte. Émile hadde et svært godt blikk for planter og var spesielt interessert i syriner. Kvaliteten på både enkeltblomst og blomsterstand ble videreutviklet og forbedret under hans ledelse. Av de 214 registrerte kultivarene fra Lemoine et Fils er de fleste overgått av nyere kultivarer, men mange av sortene signert Émile Lemoine er likevel blant de fineste i handelen ennå. Noen få sorter ble lansert etter hans død, og sønnen Henri drev planteskolen i Nancy til den ble nedlagt i 1955. Dessverre ble familien Lemoines arbeid ikke forstått og bevart lokalt, noe som førte til at mye materiale har gått tapt for alltid. – Uttrykket “french lilac”, som tidligere var mye brukt i USA, har en åpenbar referanse til edelsyrinenes opprinnelse.
Gjennom hele det forrige århundre har mange andre foredlere bygget videre på familien Lemoines arbeid, hovedsakelig i Canada, USA og Russland. Noen av disse er behørig nevnt i sortsbeskrivelsene.
I etterkrigstiden falt syriner i popularitet, men med den romantiske bølgen i hele den vestlige verden på 80-og 90-tallet fikk planten en renessanse, sammen med gamle roser, pioner og mange andre duftende og nostalgiske prydvekster.
Syringa x hyacinthiflora
Gruppen Syringa x hyacinthiflora er et resultat av planmessig kryssing mellom den vanlige syrin Syringa vulgaris og arten Syringa oblata fra det fjerne østen. Denne type syriner ble skapt i Frankrike da Victor Lemoine i 1870 krysset en fylt form av S. vulgaris, ’Azurea Plena’, med S.oblata ssp. oblata. Hybriden fikk ved introduksjonen i 1878 navnet ’Hyacinthiflora Plena’.
Frank Leith Skinner (1882-1967) immigrerte som gutt med familien sin til Dropmore, Manitoba i Canada. Her virket han etter hvert som planteskolemann og foredler i årene 1925-67. Han gjorde samme kryssing som Lemoine men med en annen underart av oblata, – den lavere og mer robuste S. oblata ssp. dilatata. Skinner oppnådde forbløffende resultater, særlig med tanke på at han var en 100 % selvlært planteskolemann med beskjedne hjelpemidler til rådighet. Han kalte sine syriner ”American lilacs”. Mange av kultivarene hans har har vist seg å kunne overleve temperaturer på mer enn 40 minusgrader i noen av de kaldeste strøk i Canada. Sortene utmerker seg ellers ved attraktiv kompakt vekst og stor blomsterrikdom.
Senere har også andre foredlere vist interesse for kryssing med S. vulgaris og S. oblata som foreldre. Kultivarene som hører til Syringa x hyacinthiflora i dag viser da også stor variasjon i vekstform, bladverk, blomstring og øvrige karakteristika. De fleste sortene bærer preg av å ha størst dominans av Syringa oblata, mens noen få har klare vulgaris-trekk som stivere vekst med tykkere skudd og grener. Bladverket er ofte oblata-aktig, bredt hjerteformet, og mange av sortene har praktfulle høstfarger. De setter lett knopp og blomstrer allerede som ganske unge planter, i snitt ett år tidligere enn vulgaris-kultivarer. Blomstene er samlet i luftige, elegante blomsterstander. Sorter av S.x hyacinthiflora har gjennomgående meget fornem duft med tydelig påvirkning fra Syringa oblata, – den ligner den vi kjenner fra vulgaris men er en anelse mer eksotisk. I gode kyst- og lavlandsstrøk springer de første sortene ut allerede før midten av mai, altså 8-10 dager før vulgaris-sesongen. Dette er av stor verdi i større beplantninger hvor man har muligheten til å strekke syrintiden i begge ender. Hardførheten er god, men varierer noe med sortene ettersom noen har mest oblata-gener og andre har mer av vulgaris. H5-6.
Disse kultivarene setter gjennomgående strengere krav til vokseplass enn vulgaris-sortene. Jorden må være relativt dyp og veldrenert. Det ideelle er en porøs, moreneaktig blandingsjord med dybde på 40-50 cm eller mer. Hvis man er i tvil om jordens beskaffenhet anbefales tilførsel av støpesand eller leca vinterstrø ved planting. Vokseplassen bør være tidlig, åpen, varm og solrik. Noen av sortene er så utsatt for å bli ”våte på bena” at de helst bør stå ved en sør- eller sørvestvendt skråning. En lang vekstsesong er av betydning for plantenes avmodning og innvintring, men også for å lure frem eventuelle høstfarger.
Syringa pubescens ssp. patula
Dette er en underart med opprinnelse i Korea og nordlige deler av Kina. Det finnes flere navngitte typer, men kun én er distribuert i nevneverdig omfang blant planteskoler i Europa, Canada og USA. Den er forbausende lite kjent, til tross for at det er en busk med stort potensiale for både park og hage.
Denne syrinen ble introdusert av New Hampshire Agricultural Experiment Station i 1954 under navnet ‘Miss Kim’. Det var en seleksjon fra avkom av frø innhøstet av E.A. Meader i Pouk Han-fjellene i Korea i 1947.
For detaljert beskrivelse, se under Sortsbeskrivelser.
