Presentasjon av Edelsyriner (Duftsyriner)

Presentasjon av edelsyriner (duftsyriner)

Innledning
Syringa vulgaris – gammeldags syrin
Klima og voksested
The lilac revolution – Rotekte syriner
Råd for anvendelse
Planting
Næringstilførsel
Buskenes form og størrelse
Beskjæring – Sammenhenger og prinsipper
Vedlikehold av rotekte edelsyriner – Foryngelse
Syringa vulgaris – fra naturlig habitat og ut til hagene
Victor og Émile Lemoine
Amerika
Syrineventyret i Highland Park, og Rochester Lilac Festival
John L. Fiala – foredler, inspirator og forfatter av entusiastenes referansebok
Syringa x hyacinthiflora
Frank Skinner
Syringa pubescens ss. patula

I kaldt norsk klima er syrinen en av de mest virkningsfulle prydbuskene vi kjenner. I tillegg til hardførhet, nøysomhet og visuell skjønnhet har den en duft som er betagende og annerledes. Stilmessig er den svært nøytral, og derfor lett å kombinere med andre prydbusker, nåletrær og stauder. Man ser nok flest syriner ved eldre bygninger og gårdstun, men de er effektive busker i all slags sammenheng: Små og store grupper, hekker og syrinlysthus (fr. berceau, sv. berså). Mange av kultivarene blomstrer fra topp til tå, og er prektige solitærbusker.

Boligområder i Sør-Norge har dessverre blitt forsimplet gjennom de siste ca. 40 år av uendelige rekker med vanstelte thujahekker. Det kan være greit å bruke noen flere busker som er uformelle, tidløse og langlivede. Som glir fint inn i landskapet, – og som setter små krav til hageeier og vokseplass. Da snakker jeg om vakre klassiske prydbusker som Kolkwitzia (fagerbusk), Phildelphus (skjærsmin) og de finere typer av Viburnum (korsved). Dessuten store historiske buskroser, f.eks. ‘Maiden’s Blush’, ‘Semiplena’ og andre typer av Rosa alba. Blant vekster av denne type er syrinen den aller gjeveste, dette pga. sunnhet, vitalitet og levetid, – stort bruksområde, og fortryllende blomster med magisk duft.

Syringa vulgaris og S. x hyacinthiflora. Kulturskatt med stort mangfold
Slekten Syringa regnes i dag for å ha 12 arter. To av dem har naturlig habitat i sydøstlige Europa, én i Himalaya og de andre spredt i Det fjerne østen. Buskene vokser i skogsområder, krattskog og i kalkholdige fjellskråninger.

Gjennom min tid som planteskolemann har jeg arbeidet med mange typer syriner, men har endt opp med edelsyriner (duftsyriner, storblomstrede syriner) da disse har en nostalgisk sjarm som er alle andre typer fullstendig overlegen. Det store mangfold i form og farge har også vært med på å avgjøre det valget, og ikke minst mulighetene for bruk i hagene våre.

I dette kapitlet skal jeg gjøre kål på noen myter, og ellers befatte meg med viktige ting som klima, voksested, bruk og planting, pluss beskjæring og annet vedlikehold. Videre gjør jeg rede for opprinnelsen til vår vanlige syrin, Syringa vulgaris, og introduksjonen som hageplante i Vest-Europa på slutten av 1500-tallet. For å ikke trette utålmodige lesere beskriver jeg selektivt bare viktige avsnitt av det som har skjedd på veien frem til vår tids hager og parker.

En omtale av syrinfaderen Victor Lemoine kommer man ikke utenom; han la med sitt pionérarbeid på slutten av 1800-tallet grunnlaget for all videre utvikling innen edelsyriner. Jeg forteller også litt om andre plantefolk som på senere tidspunkt arbeidet med syriner og foredling, da spesielt i det nordøstlige USA. Den store interessen for syriner i statene førte etter hvert til stiftelsen av International Lilac Society i 1971. Ressurspersoner i ILS har æren for at et stort utvalg ukjente kultivarer ble distribuert i den vestlige verden fra 1990-årene og videre, – som nevnt i overskriften: en kulturskatt.

Forøvrig har jeg viet et viktig avsnitt til hybriden S. x hyacinthiflora, som fremkom ved kryssing av S.vulgaris med arten S. oblata fra Det fjerne østen; her må jeg spesielt nevne Frank Skinner, en foredler i Canada som med enkle midler krysset frem svært blomsterrike og vinterherdige kultivarer. Denne gruppen med tidligblomstrende duftsyriner har vært en personlig favoritt i planteskolen helt siden jeg begynte med syriner på høyt nivå tidlig på nittitallet.

Syringa vulgaris – gammeldags syrin
Når jeg snakker om syriner regner jeg ikke med selve arten Syringa vulgaris, – det folk kaller gammeldags syrin. Rent botanisk og historisk er den interessant, men i likhet med andre arter i naturen er den mye mer variabel enn litteraturen beskriver. Og det som selges i hagesentrene er dessverre frøplanter, – planter som ikke har noen reell pengeverdi og egentlig ikke burde være tillatt å omsette i det hele tatt.Dessverre selges det ikke utvalgte kloner heller. Av og til ser man eksemplarer med så blass og dårlig farge at man neppe vil kalle det lilla; det står mange slike i grøntanlegget her på Engersand hvor jeg bor nå. Jeg anser derfor S. vulgaris som helt uaktuell i dag, da mange av de storblomstrede navnesortene er omlag like robuste.

Jeg har observert at store, gamle eksemplarer av Syringa vulgaris gjennomgående har mye bedre farger enn slike som er plantet i nyere tid. Dette er helt sikkert beroende på at mange av disse ikke var kjøpte planter, men rotskudd fra familie og venner. Og da rotskudd tatt fra busker valgt på grunnlag av god blomsterfarge. Slikt var nok vanlig helt frem til etterkrigstiden.

Klima og voksested
Hardførheten hos edelsyriner ligger i området 5-6. Det er noe variasjon mellom sortene. Syriner liker lange, varme somre, og det aller beste området for syriner er Østlandet og Agderfylkene. Vestlandet går greit, selv om det ikke er optimalt. Men syriner kan ellers plantes i hele Sør-Norge til og med Trøndelag.

Syriner trives best i veldrenert, porøs, noenlunde næringsrik blandingsjord. Den bør være nøytral til lett kalkholdig. Ideell pH er i området 6,5-7,5. For å sikre pålitelig blomstring og god overvintring må vokseplassen være tidlig, varm, åpen og fremfor alt solrik. Halvskygge eller spredt sol mellom trekroner er ikke å anbefale. Syriner har et tett, stort rotsystem og er svært tørketålende. Buskene går stort sett fri for alvorlige sykdommer og skadedyr, og levetiden er imponerende. Eventuelle problemer som måtte forekomme er stort sett relatert til fuktighet. Syriner er ikke særlig næringskrevende, men bør gjødsles moderat de første årene etter planting. Store, veletablerte busker behøver normalt ikke gjødsles oftere enn med to til fire års mellomrom.

The lilac revolution
På grunn av pionérarbeid av ildsjeler i International Lilac Society på 80- og 90-tallet er et stadig større antall sorter av edelsyriner tilgjengelig i markedet. En utrolig fargeskala med de mest forbløffende nyanser bør få folk til å glemme de noe naive og tilårskomne oppfatningene om ”lys lilla, mørk lilla og hvit”. Dagens storblomstrede kultivarer åpenbarer et så stort mangfold i form og farge at man knapt skulle tro det var samme planteslekt.

Det sies av og til at vanlig gammeldags frøformert syrin har den sterkeste duften, men dette stemmer slett ikke. Edelsyriner har mye større og tykkere blomsterstander, og de fleste av disse avgir også en vesentlig sterkere duft. Forestillingene om at den gammeldagse enkle syrin har mest duft er åpenbart skapt fordi det finnes mange store gamle syrinbusker i finere etablerte strøk i byene; disse sprer duft mer i kraft av sin fysiske størrelse og mengden av blomster, – enn fordi den enkelte blomst har særlig sterk duft.

Rotekte syriner
De mest attraktive syrinene ble tidligere kun laget ved poding. Dette gir dels klare begrensninger for buskenes estetiske verdi, hardførhet og levetid. Ny formeringsteknikk med rotekte planter representerer intet mindre enn en en revolusjon for økt bruk av syriner i park og hage. Gevinsten ved å ha busker på egen rot ligger i mer attraktiv vektstform, dessuten tilpasningsevne og vitalitet. I dette ligger det blant annet praktiske fordeler som muligheten for enkel foryngelse av eldre busker samt reetablering ved eventuell skade.

Fortsatt selges det mest podede edelsyriner i hagesentrene. Grunnen til dette er dels konservative holdninger blant produsenter på kontinentet, dels uvitenhet. Men hovedgrunnen er nok business; at man kan lage store salgsplanter på et par år, mens det tar minst dobbelt så lang tid å lage rotekte vare.

Råd for anvendelse av syriner
For middels høye syriner er anbefalt planteavstand 110-115 cm i en frittvoksende hekk. På steder med svært dyp og god jord kan avstand økes til 120-130 cm; dette er bedre for buskene men man må ha en smule mer tålmodighet. Samme avstander gjelder om man ønsker å lage syrinlysthus, – det som heter berceau i Frankrike, og som man i Sverige helt enkelt har “tillempet” til berså; en liten rekke med busker med form som en hestesko, med hensikt å lage en lun og hyggelig sitteplass.

I tette grupper, når man ønsker skjerming, bør avstanden normalt være et sted mellom 180 og 250 cm. I luftige grupper er 3-4 meter passende; en slik løsning gir mer lys og vesentlig mer blomster. Når flere sorter kombineres tar det seg finest ut om avstanden mellom sortene er noe større enn avstanden innbyrdes i hver gruppe. Hvis det plantes i plen skal buskene ha en minst 80-100 cm bred sirkel med åpen jord rundt seg, og avstanden mellom dem kan være 3-4 m. Alle de oppgitte avstandene må oppjusteres noe for spesielt bredtvoksende kultivarer av Syringa x hyacintiflora.

I små grupper kan buskene plasseres sortsvis 2 + 1 eller 3 + 2. Ellers er hovedregelen grupper med 3, 5 eller 7, f.eks. når de brukes i en frittvoksende hekk. Dette har jeg gjort til et spesiale, og siden tidlig på 90-tallet har jeg levert skreddersøm av frittvoksende hekker; jeg tør driste meg til å si hekker som ingen i verden kan levere maken til. Jeg bruker da syriner (flere sorter som står meget godt til hverandre) og supplerer med vekster som blomstrer på annen tid. Når hageeiere gjør slikt på egen hånd blir det som regel et salig rot, særlig hvis ikke alt plantes samtidig, men over tid og etter innfallsmetoden. Det krever stor erfaring og innsikt å gjøre slikt smakfullt, både mht. sortskunnskap og estetikk.

Planting
Som nevnt i avsnittet Klima og voksested trives edelsyriner best i veldrenert, porøs og noenlunde næringsrik blandingsjord. Tung leirjord er dessverre helt uegnet, og kan i verste fall føre til utgang på grunn av fuktproblemer. Jord med moderat innhold av leire kan brukes hvis den tilsettes rikelig med sand og gjerne noe humus, gjerne i form av grov torvmuld, egen løvkompost eller kompostjord laget på basis av hageavfall. Kjøpejord basert dels på kompost av hageavfall er gjerne noe mørk og kan inneholde så mye humus at det er tilrådelig å tilsette endel sand. Lettere jordtyper er det optimale for syriner; her kan man vurdere å tilsette noe humus hvis jorden er veldig mager.

Syriner har et stort og tett rotsystem. Best vekst og trivsel oppnås på voksesteder med matjordlag på 45-50 cm eller mer. Undergrunnen må være drenerende og gjennomtrengelig. Er jorden dyp nok kan man nesten greie seg uten næringstilførsel etter at buskene er etablert. Løs, porøs jord gir også rom for at buskene kan produsere godt med rotskudd, noe som er av stor betydning for å opprettholde en best mulig vekstform og grenmasse.

Hvis alle nevnte forhold tilgodeses kan man spavende jorden godt så den er løs og smidig, og plante nokså trygt. Med tilmålt dose startgjødsel kan man forvente god etablering med rask rotdannelse og bra tilvekst allerede fra første sesong.

Næringstilførsel
Jeg anbefaler alle hageeiere å lære seg å bruke to forskjellige typer plantenæring; én til breisåing på plen og hekker, og én til punktgjødsling. Til punktgjødsling er det bare plantenæring med langtidseffekt som gjelder: depotgjødsel, eng. slow release fertilizer; dvs. gjødsel av den type vi bruker i pottene i planteskolen. Ingen annen plantenæring i verden gir slik kontroll med trivsel og tilvekst. Vi selger en proffversjon med mikronæring til en bra pris, i løs vekt, og med en super bruksanvisning. Slik gjødsel kan man også få kjøpt i noen hagesentre og nettbutikker, men dels versjoner uten mikronæring og dels i tablettform som er uforholdsmessig kostbart. En grunn til å handle hos oss er av vi sitter på kunnskap og erfaring som ikke finnes i hagebransjen forøvrig.

Til breisåing er det ikke nødvendig å bruke annet enn vanlig NPK-gjødsel, det man alltid har kalt fullgjødsel. Den versjon som selges nå heter YaraMila 12-4-18 mikro; fåes bl.a. på Felleskjøpet til bra pris. Her er det lett å dosere; det vanlige er 30-50 gram pr. kvadratmeter, avhengig av hvor ofte man gjødsler. Slik gjødsling bør gjøres i forkant av real nedbør. Teknikk: Kast høyt. Foldet neve sprikes ut i en vifte i kastet; dette for å spre gjødselen fint istedenfor at det kommer klatter her og der. På den måten unngår man også å svi. Bruk en feiekost til å slå lett på buskene hvis det kommer gjødsel på bladverk. – Hagesentrene selger så mange gjødselprodukter at det er svært forvirrende for forbruker uten nødvendig skepsis og kunnskap; styr unna og spar de pengene!

For alle som planter syriner vil jeg anbefale punktgjødsling de første 3-5 år. På godt etablerte busker er det tilstrekkelig å tilføre næring i forbindelse med breisåing av NPK-gjødsel, og da i moderat mengde, for å sikre vitalitet samt god blad- og blomsterstørrelse. På voksesteder med god trivsel og tilvekst bør man kun gi gjødsel med tre til fire års intervall. Dette fordi buskene ellers kan få så kraftig skudd- og bladvekst at det går ut over evnen til å produsere blomsteranlegg; vi snakker da om den relasjon som på fagspråk kalles balanseforholdet mellom generativ og vegetativ vekst.

Buskenes form og størrelse
Jeg treffer fra tid til annen folk som mener syriner skal se ut slik som utgamle podesyriner. Mange meter høye, langbente og skjeve, med noen få vridde, tykke stammer. Man skal ikke uten videre avfeie den skulpturelle effekten som uinteressant, men et slikt utseende har aldri vært den estetiske normen for blomstrende busker. Det finnes riktignok lite beplantning i gamle hager, om noe i det hele tatt, som har holdt seg friskere og frodigere enn syriner. Men vanstelte gamle eksemplarer blomstrer dårlig og alt for høyt oppe på busken sammenlignet med planter som er forynget ved jevnlig beskjæring. Vi vil ganske enkelt ha buskene i en høyde hvor vi kan stikke nesen inn i dem og nyte den vidunderlige duften.

Syriner kan altså bli flere meter høye, men blomstring, vekstform og vitalitet stimuleres aller best om man begrenser høyden ved jevnlig tynning. I praksis betyr dette å holde vanlige sorter på mellom 2,2 og 2,5 meter; kraftigvoksende sorter bør ikke bli særlig større enn 2,5-3 meter. Enkelte sorter av S. vulgaris har moderat vekst, og vi har valgt å kalle disse semi-dverg. Disse kan holdes på høyde rundt 2 meter eller litt under det.

Beskjæring – Sammenhenger og prinsipper
Dessverre serveres det mye tull og tøys om beskjæring på internett, servert av forståsegpåere og folk som kaller seg profesjonelle. Medieklovnene har ingen skam eller blygsel, og tyr også til helt fjollete videoer freidig presentert på YouTube. Dette gjelder både tidspunkt og fremgangsmåte. Jeg ser også stadig journalister som har skrevet f.eks. i boligmagasiner om beskjæring, og stjålet litt tekst fra noen gamle syrin-intervjuer med meg, men åpenbart uten å forstå noen verdens ting.

Syriner skal beskjæres høst eller vår, når de står uten bladverk og er i hvile. Selv foretrekker jeg sen høst etter bladfall. Å skjære etter blomstring, slik noen hevder, er det reneste galematias. Fordi man da kan rasere blomsteranlegg for neste vår; disse blir faktisk dannet i grenene i løpet av noen uker på sommeren, selv om det synlige beviset, de store knoppene, – først utvikles på høsten. Dette er ting som selv de fleste gartnere ikke har tenkt grundig igjennom.

Ett unntak: Visne blomsterstander kan oppfattes som utseendemessig sjenerende, og kan med fordel fjernes rett etter at blomstringen er ferdig. Spesielt vil jeg anbefale å gjøre dette på fylte sorter med store, kompakte blomsterstander. Dette har primært en kosmetisk betydning, men kan også være avgjørende for buskenes trivsel, spesielt hvis voksested ikke er helt optimalt.

Friske, sunne busker i sin beste alder skjemmes i vekstform hvis de beskjæres i høyde, især hvis det ikke tynnes samtidig. Dette bør såvidt mulig unngås hvis man ønsker å gjøre ting etter boka. Sånt er dessverre svært vanlig å se rundt omkring, – uvitenhet omkring dette er like vanlig blant anleggsgartnere som vanlige hageeiere. Uten tynning samtidig med nedskjæring vil sunnhet, vitalitet og levetid forringes; dette gjelder ikke bare syriner men alle vanlige løvfellende prydbusker.

Gamle vanstelte syriner kan fornyes ved å skjære dem ned til et sted mellom 100 og 150 cm. Det bør da tynnes kraftig slik at det kun står igjen 5-8 noenlunde friske, middels tykke hovedgrener. For podesyriner: 2-3 “stammer”. Alle andre grener og skudd tas helt ned til rota slik at det ikke står igjen stubber. For busker som har en hel skog av grener og rotskudd kan det lønne seg å skade røttene ganske hardhendt, dvs. så mye at man minsker faren for at det bare kommer opp masse nye tynne rotskudd.

Et litt morsomt fenomén er syrinbusker hvor omlag halve busken f.eks. gir mørk lilla blomster og den andre halvdel lys lilla. Det finnes mange slike rundt omkring i landet, og litt uerfarne hageeiere forstår som regel ingen verdens ting. Forklaringen er likevel ganske enkel: Før i tiden ble edelsyriner oftest podet på vanlig gammeldags syrin. Det ubekvemme med dette var at såfremt hageeier ikke var oppmerksom på at det kom villskudd fra under podestedet, kunne mye av busken etterhvert bli overtatt av den svært så voksevillige grunnstammen, – som da kom med små blomsterklaser i en lys lilla nyanse. Men selv om forklaringen er enkel finnes det ingen enkel kur når først busken er blitt sånn; det kan være strevsomt å bli kvitt den ofte aggressive villsyrindelen. Her må man nok krige med både spade og sag eller øks. – I dag podes heldigvis ofte syriner på en syrintype med annet bladverk (S. reflexa), slik at det skal være lettere å oppdage eventuelle villskudd.

Man skal helst lage beskjæringssnitt nær vinkelrett på grenene, slik at overflaten på snittet blir så liten som mulig. Godt verktøy er viktig. Til tynning anbefales en stikksag med et smalt utskiftbart blad, – det som på snekkerspråket heter en “rotterumpe”; i dag finnes det svært gode slike hagesager på markedet. I visse situasjoner kan en grensaks være mer hensiktsmessig. Til mer kosmetisk skjæring og tynne grener er en Felco beskjæringssaks det aller beste. Unngå etter beste evne å skjemme redskapen i jord; fjærer og andre bevegelige deler bør jevnlig settes inn med tynn olje.

Vedlikehold av rotekte edelsyriner – Foryngelse
Rotekte syriner skal ikke beskjæres i vanlig forstand, – de skal forynges ved tynning. Beste tid er sen høst etter bladfall, men det kan også gjøres tidlig på våren, i god tid før buskene vegeterer. Malen for en ideell busk er 8-15 hovedgrener (stammer) fra basis, pluss litt rotskudd i moderat mengde. Hovedgrener bør ha forskjellig alder og tykkelse og være så godt fordelt at de ikke krysser eller skubber seg mot andre grener. De største og flotteste blomsterstandene produseres fra kraftige, velutviklede, minst fingertykke unge grener som har fått optimalt med lys.

Etablerte busker som har vokst 5-6 år eller mer skal med 1-3 års intervall forynges ved at man fjerner én eller to av av de tykkeste grenene. Ingen gren bør få bli særlig tykkere enn 5-6 cm, og det er viktig å skjære helt ned til basis slik at det ikke står igjen grenstubber. Hvis det kommer i meste laget med rotskudd gjør man slik: De tynneste rotskuddene fjerner man, men noen av de beste rotskuddene skal spares for å erstatte den grenmassen som tynnes bort.

De som synes det er sårt å fjerne store grener med blomsterknopper får bare tenke logisk: dette gjør faktisk at de gjenværende blomstene på busken blir av enda bedre kvalitet.

Prinsippene for foryngelses-skjæring ved tynning gjelder også andre såkalte grove prydbusker. Det eneste som skiller er at andre busker som f.eks. Kolkwitzia og Philadelphus har spinklere grener enn syriner.

Andre typer syriner. Syriner for Nord-Norge
Det finnes noe over 20 registrerte arter i slekten Syringa. De fleste har opprinnelse i Østen, – kun to av artene i Europa; S. josikaea og S. vulgaris. Jeg har tidligere arbeidet med noen av de fineste kultivarene fra det som nå kalles Villosae-gruppen; kryssinger mellom arter som Syringa josikaea, S. reflexa og S. villosa. Det er selve artene og utvalgte navnede typer av disse som er mest kjent i markedet fra gammelt av. Disse syrinene, med litt røff karakter og rynkete robust bladverk, har vist seg svært pålitelige i klimaet i Nord-Norge, hvor edelsyriner ikke fungerer særlig godt. De har ikke samme nostalgiske sjarm som S. vulgaris og S. x hyacinthiflora, men har fordeler som at de f.eks. kan plantes i tyngre jordtyper og trives med kjølige somre. Forøvrig må de sies å ha prydverdi som godt kan måle seg med mye annet av vanlige busker til park og hage. Blant spesielt gode sorter kan nevnes ‘Agnes Smith’, ‘James MacFarlane’ og ‘Nocturne’. Slike kultivarer er uten tvil av langt høyere klasse enn diverse typer som er valgt ut i de nordiske land gjennom noen tiår, og som fortsatt brukes, fordi gartnere er uvitende eller likeglade.

Ellers må jeg innom Syringa reticulata med navnesorten ‘Ivory Silk’. Denne er et særdeles flott tre som begynner å blomstre i slutten av juni og fortsetter et par uker inn i juli. Trives som de forgående typer i klima med kjølige somre men må ha veldrenert, godt opparbeidet jord.

Syriner av typer som beskrevet her arbeider jeg ikke lenger med, men syntes det var greit å nevne dem med noen linjer siden de har stor betydning nordover i landet.

Syringa vulgaris – fra naturlig habitat og ut til hagene
Vår hjemlige syrin kommer opprinnelig fra det nordøstlige og sentrale Balkan, – nærmere bestemt et område avgrenset av fjellkjedene mot Hellas i sør, de Dinariske alper i vest og de Transilvanske alper i nordøst. Her vokser buskene på relativt karrige steder i fjellskråninger og på kalkfjell-klipper. På grunn av plantens evne til å tilpasse seg er det vrient å fastslå hvilke bestander som er autentiske og hvilke som er naturaliserte. Det hevdes av botanikere at opprinnelig bestand i dag kun finnes i nevneverdig grad i Serbia, og ellers bare mindre forekomster i Romania, Bulgaria, sørlige deler av Makedonia samt et marginalt område over grensen til Hellas.

Syringa vulgaris ble introdusert og spredd som hageplante i Mellom-Europa i siste halvdel av 1500-tallet. Historien var slik:

En enkelt mann har av ettertiden fått æren for å ha bragt syrinen til vesteuropeiske hager. Augier Ghislain de Busbecq (1522-1592) var flamsk diplomat og keiser Ferdinand I’s utsending ved det tyrkiske hoff i Istanbul 1555-62. Tyrkia og Det osmanske rike nærmet seg da sitt politiske, økonomiske og kulturelle høydepunkt. Gjennom det nesten åtte år lange oppholdet samlet Busbecq vekster som var gaver fra sultanens hager samt handelsmenn og andre folk han traff. Det fortelles at blant det store plantemateriale han hadde med seg hjem var det blant annet tulipaner, hestekastanje og en syrin. Den såkalte ”lilak” (tyrk. leylak) ble plantet i hans egen hage i Wien, og fikk mye oppmerksomhet da den blomstret for første gang.

I 1570 var Busbecq med i følget til erkehertuginne Elisabeth av Østerrike som skulle reise til Paris for å gifte seg med kong Karl IX. I bagasjen hadde han et rotskudd fra syrinplanten sin. Det skulle senere vise seg å ikke bli den eneste gang plantens tilbøyelighet til å sette rotskudd ble verdsatt. Busbecq ble boende i Frankrike til sin død 28. oktober 1592. I mellomtiden fikk syrinene hans pryde hagene i Paris, og ble etter hvert spredd utover i landet.

Andre og mer usikre kilder hevder at syrinen var kommet til England før dette tidspunkt. Den er nevnt i en beholdningsliste fra Nonsuch Palace datert ca. 1540, og kan altså ha stått i engelske hager allerede på Henry VIII’s tid. I Amerika mener man at franske og hollandske settlere hadde med seg plantene tidlig på 1600-tallet. Busken ble da dyrket i franske hager og var allerede ansett å være utrolig tilpasningsdyktig og seiglivet. Derfor er det lett å tenke seg at den også var i stand til å tåle den lange, strabasiøse ferden over havet til den nye verden. Plantene kan ha blitt pakket inn i litt våt halm i en bøtte, eller stappet ned i en saltaske.

Utover på 1700- og 1800-tallet tallet dukket det gradvis opp mange former av den opprinnelige lys lavendel-lilla syrinen. Ved frøformering var det mulig å lage et stort antall planter, men disse brukte mange år på å komme i blomstringsdyktig alder. Avkommet ble også svært variabelt, så en og annen ivrig gartner så nok fordelen ved å ta rotskudd fra busker med ekstra fine blomster. Slik begynte man å lete etter syriner med større enkeltblomster, tykkere blomsterstander og mer attraktiv farge. Da edelsyrinene ble skapt i siste halvdel av 1800-tallet ble disse spredd med adel og rikfolk, mens plantemateriale av selve arten S. vulgaris fortsatt ble spredd som frøplanter eller rotskudd blant den vanlige befolkningen.

De lange syrinhekkene på Fyn
Her i Norge vet man at det er brukt syriner fra ca. 1750. I Danmark er de første syriner beskrevet i 1648, og har altså vært i bruk allerede i Christian IV sin regjeringstid. Her skjedde også en utvikling hvor syrinene tok veien fra hagene og ut i landskapet. Og som hekkplante, – ikke plantet av godseierne men av bøndene. Fra tidlig på 1800-tallet ble det på sydvestlige Fyn plantet lange strekninger med hekker i landskapet; som lehegn, for å skjerme for vind. Langs mindre veier og som skille mellom landbrukseiendommer. Særlig omkring Svanninge Bakker, Brobyverk, Vester Hæsinge, og sydvest for Ringe. Her finner man for en stor del lett, sandholdig jord, ideell for syriner.

De enorme syrinhekkene på Fyn er unike i sitt slag i verden i dag, og feires hvert år med en slags festival i slutten av mai, “Sydfynske Syrendage”. Dette foregår i Faaborg og landsbyer i nærheten.

Victor Lemoine
Den første som drev kryssingsvirksomhet i stor stil og på en organisert måte var den franske planteskolemann Pierre Louis Victor Lemoine (1823-1911). Hans base var ”Victor Lemoine et Fils”, familiens lille planteskole etablert 1849 i Nancy, Lorraine. Lemoine arbeidet ikke bare med syriner, – kjærligheten til planter var altomfattende, og han oppnådde også grensesprengende resultater med klematis, pioner og mange andre planteslag. Innsatsen som foredler og hortikulturist har gitt Victor Lemoine en unik plass i historien. Han hadde en utrolig mental kapasitet koblet med pågangsmot og tålmodighet, – i tillegg en sjelden intuisjon for å spleise gener. Dessverre hadde han noe svekket syn på eldre dager, men fikk kjærkommen hjelp av sin kone Marie til det pirkete arbeidet med å pollinere planter.

Émile Lemoine
Etter Victors død i 1911 fortsatte sønnen Émile (1862-1942) farens arbeid på en fremragende måte. Émile hadde et svært godt blikk for planter og var spesielt interessert i syriner. Kvaliteten på både enkeltblomst og blomsterstand ble videreutviklet og forbedret under hans ledelse. Av de 214 registrerte kultivarene fra Lemoine et Fils er de fleste overgått av nyere kultivarer, men mange av sortene signert Émile Lemoine er likevel blant de fineste i handelen ennå. Noen få sorter ble lansert etter hans død, og sønnen Henri drev planteskolen i Nancy til den ble nedlagt i 1955. Dessverre ble familien Lemoines arbeid ikke forstått og bevart lokalt, noe som førte til at mye materiale har gått tapt for alltid. – Uttrykket “french lilac”, som tidligere var mye brukt i USA, har en åpenbar referanse til edelsyrinenes opprinnelse.

Gjennom hele det forrige århundre har mange andre foredlere bygget videre på familien Lemoines arbeid, hovedsakelig i Canada, USA og Russland. I etterkrigstiden falt syriner i popularitet, men med den romantiske bølgen i hele den vestlige verden på 80-og 90-tallet fikk planten en renessanse, sammen med gamle roser, pioner og mange andre duftende og nostalgiske prydvekster.

Amerika
I Amerika sto folk med åpne armer da Victor Lemoine bragte sine første kultivarer i handelen. En av mange hortikulturister som fattet interesse for syriner var Theodore A. Havemeyer (1868-1936), Cedar Hill Nursery, Brookville, Long Island. Han gjorde flere reiser til Europa, og etter et besøk hos familien Lemoine dro han hjem full av inntrykk og med mange av Victor Lemoines nye sorter i bagasjen. Havemeyers klare ambisjon var å lage syriner med meget store blomster. Det fortelles at han gikk rundt med en 20 dollars gullmynt som han moret seg med å dra frem for å anskueliggjøre størrelsen på enkeltblomstene. Mange av Havemeyers beste sorter ble introdusert etter hans død av vennen Mark Eaton. I likhet med Lemoines syriner er de flittig blitt brukt til kryssing av andre foredlere.

Syrineventyret i Highland Park, og Rochester Lilac Festival
John Dunbar (1859-1927) var sjef for den nyåpnede Highland Park i byen Rochester ved Lake Ontario, helt nord i staten New York. Parken ble designet av Amerikas ledende landskapsarkitekt Frederick Law Olmsted, og anlagt i et nydelig arrondert, kupert terreng som nærmest var skreddersydd for syriner. Det 80 dekar store arealet var en donasjon fra Ellwanger & Barry, den gang verdens største planteskole. I 1891 plantet Dunbar ut ca. 100 syriner i parken. Den åpenbare hensikten var å gjøre Rochester til et faglig senter for syriner. Hans pionérarbeid skulle vise seg å føre til en virksomhet som har gitt Rochester omdømme som en metropol i syrinverdenen. Ved århundreskiftet hadde Dunbar samlet de beste kultivarene som var tilgjengelig, og startet med kryssing i det små. Bernard H. Slavin, Dunbars etterfølger som parksjef, utvidet syrinsamlingen til sin nåværende størrelse, og bygde den dermed opp til verdens største i antall arter og kultivarer.

Det som i dag er kjent som syrinfestivalen startet uformelt i 1898, med 3000 mennesker samlet en søndag i mai for å se syriner. Ti år senere hadde antall besøkende økt til 25000. I dag pryder mer enn 1800 syrinbusker (og 500 forskjellige sorter) den flotte parken, som årlig avstedkommer verdens største syrinfestival med over en halv million besøkende over de ti dagene arrangementet varer. Denne festivalen har vært med å skape tradisjon for mange syrinfestivaler som hvert år avholdes i Canada og USA.

Syrineventyret i Highland Park nådde sitt klimaks i etterkrigstiden. Alvan R. Grant samlet i 1946 frø fra noen utvalgte kultivarer. Frøet ble behørig merket og sådd. Etter at frøplantene var utplantet for observasjon la han spesielt merke til én enkelt som var avkom fra Lemoines fylte hvite sort ’Edith Cavell’. Det var en svaktvoksende plante med læraktig bladverk. Grants kollega Richard A. Fenicchia (1908-1997) overtok jobben med å observere plantene, og i 1953 blomstret denne ene for første gang. Sorten ble senere døpt ’Rochester’ til ære for byen. I opprettstående, lange, tette blomsterstander sitter de voksaktige hvite blomstene. De er enkle, men det forekommer blomster med fem eller flere fliker istedenfor de tradisjonelle fire. Det dreier seg altså om en blomst som nærmest har form som en Primula. Sorten er vrien i kultur og har derfor begrenset dyrkingsverdi, men representerer et like grensesprengende fremskritt som Lemoines første fylte kultivarer.

Fenicchia så lenge før introduksjonen i 1971 et stort potensiale i ’Rochester’, og begynte å bruke sorten som kryssingspartner. Slik oppsto en helt ny rase storblomstrede syriner, den såkalte ”Rochester strain”. De fleste kultivarene kjennetegnes ved svært delikate pastellfarger med perleaktig glans. I tillegg ser man ofte den karakteristiske multi-flikete blomsterformen.

John L. Fiala – foredler, inspirator og forfatter av entusiastenes referansebok

John L. Fiala (1924-1990) var katolsk prest og professor i klinisk psykologi i Cleveland, Ohio. Han vokste opp på en farm og var svært interessert i hageplanter allerede som gutt. Gjennom sin befatning med psykologi fattet han interesse for genetikk, og veien var da ikke lang til å eksperimentere med kryssing av planter. På grunn av sykdom måtte han pensjonere seg tidlig, og brukte mer og mer tid på å arbeide med planter. Fiala hovedinteresse var prydeple (am. crabapple) og syriner. Han var en av grunnleggerne i det internasjonale syrinforbundet, og har skrevet boken ”Lilacs: The Genus Syringa” som har blitt selve bibelen for syrinentusiaster verden over.

Base for Fialas glitrende foredlingsarbeid var hans Falconskeape Gardens på familiens farm i Medina. Han så i likhet med Fenicchia hvilke muligheter som lå i sorten ’Rochester’, og satte seg fore å bruke denne og et utvalg av de beste sortene til Lemoine og Havemeyer. Etter hvert arbeidet Fiala også med Syringa oblata ssp. dilatata (se omtale under Frank Skinner) og flere av de sentblomstrende artene. Den største hindringen han møtte var å få kjøpt plantene. Det var først da International Lilac Society ble stiftet i 1971 at gode kultivarer og sjeldnere species ble distribuert i større målestokk. Fiala etterlot seg i alt ca. 80 navngitte syriner av oppsiktsvekkende kvalitet. De fleste er vulgaris-sorter. Mange av dem er introdusert etter hans død, og enkelte finnes foreløpig kun i private samlinger.

Øst-Europa
I Øst-Europa har syrinen trolig vært plantet fra tiden rett etter Busbecq gjorde sine reiser. Det er ting som tyder på at plantemateriale ble spredd langs en vestlig og en sørlig rute. Den opprinnelige arten kom fra sør som avkom fra viltvoksende bestand. Dette kan for det meste tilskrives folkevandring under Det osmanske rikes storhetstid, – senere også handel. Med adelen kom det seleksjoner fra Vest-Europa, og mot slutten av attenhundretallet de første fylte kultivarene. Disse ble spredd som en motepreget nyhet og først plantet ved herskapshus, herregårder og slott.

Da Syringa vulgaris svært lett setter rotskudd er den enkel og billig å oppformere. Typer av denne ”fattigmanns-syrin” er derfor dominerende i parker og hager i Øst-Europa. Den finnes også naturalisert i mange områder, f.eks. i Ukraina og Ungarn. Ved forlatte bondegårder og gamle gravlunder står standhaftige kratt og forteller om forgangne tiders virksomhet.

I mange land i Øst-Europa har foredlere oppnådd oppsiktsvekkende resultater i tiden fra etter annen verdenskrig. På grunn av den kalde krigen er mye av dette materialet først i de senere år blitt kjent og distribuert i den vestlige verden. Også i nyere tid er det skapt edelsyriner med stor prydverdi i Øst-Europa. Noen av disse dukker jevnlig opp på markedet. Folk i botaniske hager, på universiteter og i entusiastmiljøer arbeider heldigvis med sitt, uavhengig av poletikk, krig og elendighet.

Den russiske foredleren Leonid A. Kolesnikov (1893-1974) er den mest markante personlighet vi kjenner bak det tidligere jernteppet. Han startet som en ivrig amatørdyrker. Før han var fylt tredve hadde han mer enn 100 forskjellige syrinkultivarer i sin egen hage. Kolesnikov brukte nesten bare introduksjoner fra Lemoine i sitt kryssingsarbeid. Det varte ikke lenge før ledende botanikere og andre fagfolk la merke til hans uvanlige talent, noe som ble belønnet med en overordnet stilling som forsker og hortikulturist.

Etter å ha tjenestegjort som soldat, gjorde Kolesnikov i 1943 en kryssing mellom ’Belle de Nancy’ (Lemoine) og hans egen ’I.V. Michurin’. Herfra stammer den etter hvert så berømte ’Krasavitsa Moskvy’. Denne og flere andre av Kolesnikovs kultivarer har fargenyanser som aldri tidligere er sett innen syriner. I tillegg er sortene meget hardføre.

Syringa x hyacinthiflora
Gruppen Syringa x hyacinthiflora er et resultat av planmessig kryssing mellom den vanlige syrin Syringa vulgaris og arten Syringa oblata fra Det fjerne østen. Denne type syriner ble skapt i Frankrike da Victor Lemoine i 1870 krysset en fylt form av S. vulgaris, ’Azurea Plena’, med S.oblata ssp. oblata. Hybriden fikk ved introduksjonen i 1878 navnet ’Hyacinthiflora Plena’.

På senere tidspunkt gjorde andre foredlere samme kryssing som Lemoine utførte i 1870, men da fortrinnsvis med en annen underart av oblata, – den lavere og mer robuste S. oblata ssp. dilatata. Denne mer hardføre typen av S. oblata har opprinnelse i Korea, og ble introdusert i vesten av plantesamleren E.H. Wilson, nærmere bestemt gjennom Arnold Arboretum i 1917.

Frank Skinner
Frank Leith Skinner (1882-1967) emigrerte som gutt med familien sin fra Skottland til Canada. De slo seg ned i Dropmore, Manitoba. Her virket han etter hvert som planteskolemann og foredler i årene 1925-67. Skinner oppnådde forbløffende resultater, særlig med tanke på at han var en 100 % selvlært gartner med beskjedne hjelpemidler til rådighet. Han kalte sine syriner ”American lilacs”; de var utelukkende resultat av kryssinger mellom S. vulgaris og S. oblata ssp. dilatata. Mange av kultivarene hans har har vist seg å kunne overleve temperaturer på mer enn 40 minusgrader i noen av de kaldeste strøk i Canada. Sortene utmerker seg ellers ved attraktiv kompakt vekst og stor blomsterrikdom.

Enkelte andre foredlere har også arbeidet med S. x hyacinthiflora, bl.a. John L. Fiala. Kultivarene viser stor variasjon i vekstform, bladverk, blomstring og øvrige karakteristika. De fleste sortene bærer preg av å ha størst dominans av Syringa oblata, mens noen få har klare vulgaris-trekk som stivere vekst med tykkere skudd og grener. Bladverket er ofte oblata-aktig, bredt hjerteformet, og mange av sortene har praktfulle høstfarger. De setter lett knopp og blomstrer allerede som ganske unge planter, i snitt ett år tidligere enn vulgaris-kultivarer. Blomstene er samlet i luftige, elegante blomsterstander. Sorter av S. x hyacinthiflora har gjennomgående meget fornem duft med tydelig påvirkning fra Syringa oblata, – den kan virke helt identisk med den vi kjenner fra S. vulgaris, men er en anelse mer eksotisk. I gode kyst- og lavlandsstrøk springer de første sortene ut allerede før midten av mai, eller mer presist 6-10 dager før vulgaris-sesongen. Dette er av stor verdi i større beplantninger hvor man har muligheten til å strekke syrintiden i begge ender. Hardførheten er god, men varierer noe med sortene ettersom noen har mest oblata-gener og andre har mer av vulgaris. H5-6.

Disse kultivarene setter gjennomgående strengere krav til vokseplass enn vulgaris-sortene. Jorden må være relativt dyp og veldrenert. Det ideelle er en porøs, moreneaktig blandingsjord med dybde på 40-50 cm eller mer. Hvis man er i tvil om jordens beskaffenhet anbefales iblanding av støpesand ved planting. Vokseplassen bør være tidlig, åpen, varm og solrik. Noen av sortene er så utsatt for å bli ”våte på bena” at de helst bør stå ved en sør- eller sørvestvendt skråning. En lang vekstsesong er av betydning for plantenes avmodning og innvintring, men også for å lure frem eventuelle høstfarger.

Syringa pubescens ssp. patula
Dette er en underart med opprinnelse i Korea og nordlige deler av Kina. Det finnes flere navngitte typer, men kun én er distribuert i nevneverdig omfang blant planteskoler i Europa, Canada og USA. Den er forbausende lite kjent, til tross for at det er en busk med stort potensiale for både park og hage.

Denne syrinen ble introdusert av New Hampshire Agricultural Experiment Station i 1954 under navnet ‘Miss Kim’. Det var en seleksjon fra avkom av frø innhøstet av E.A. Meader i Pouk Han-fjellene i Korea i 1947.

For detaljert omtale, se under Sortsbeskrivelser.