I boken «Magnolias – A Gardener’s Guide» av Jim Gardiner er det et fint sitat fra en av de store plantesamlere, Ernest Henry Wilson (1876-1930):

“Aristocrats of ancient lineage, possessed of many superlative qualities are the magnolias. They have the largest flowers and largest individual leaves of any hardy group of trees. No other genus of hardy or half-hardy trees and shrubs can boast so many excellences. … Their free-flowering character and great beauty of blossom and foliage are equalled by the ease with which they may be cultivated.”

Det finnes trolig ca. 330 arter av Magnolia i verden i dag hvis man regner etter nyere tids klassifisering. Bare 12-15 av disse har særlig betydning for park og hage i temperert klima. I Norge er Magnolia definitivt på yttergrensen av det idéelle dyrkingsområde, og folk flest ser på treet som en eksotisk majestet utenfor rekkevidde. Men utvalget i hardføre sorter er i stor utvikling, og potensialet for dyrking i vårt land er derfor ganske vesentlig. I dette kapitlet skal jeg berøre viktige emner som klima, voksested og planting. Dessuten er det beskrivelser av de viktigste arter og deres geografiske utbredelse, samt veien fra naturlig habitat til park og hage; herunder hybrider og foredlingsarbeid.

Jeg håper at historikk, foredlingsarbeid osv. kan være spennende lesning for hageentusiaster og profesjonelle. Det er folk som har godt over middels interesse for park og hage som er min primære målgruppe, og jeg har derfor valgt å behandle stoffet i tråd med min egen tilnærming til faget. Jeg er først og fremst lidenskapelig fagmann, og dernest kremmer.

Opprinnelse
Magnoliaenes opprinnelse er forbundet med mye mystikk, men man vet at de har vært blant de tidligste blomstrende planter i evolusjonshistorien, basale angiospermer, dvs. arkaiske dekkfrøete planter. De har oppstått før det fantes bier, og blomstene har vært oppmuntret til å pollineres av biller. De anses for trolig å ha utviklet seg fra nøkkeroser (Nymphea; vannliljer). – Blomstene beskrives som primitive, men plantene har vært livskraftige og og har ikke forandret seg nevneverdig gjennom millioner av år slik man ser hos andre planteslag. Man har funnet fossile eksemplarer av Magnolia acuminata datert til å være 20 millioner år gamle, og fossiler av planter som anses å tilhøre Magnoliaceae som tidfestes til å være minst 95 millioner år gamle.

Blomstene på magnolia har ikke separate kronblad og begerblad (eng. petal og sepal) slik som de fleste andre blomster. Blomsterbladene har fått navnet «tepal» i botanisk terminologi. Betegnelsene blomsterblad og tepal er brukt om hverandre både her i det generelle kapitlet og i sortsbeskrivelsene, kapitlet kalt Våre magnolia – sortene beskrevet i detalj; her er blomsterform og antall tepaler beskrevet etter beste evne.

Anatomisk diagram (M. biondii) Viser oppbygning av blomst - Jian-He, CC BY-SA 4.0 via Wikimedia Commons

Fagterminologi – botanisk nomenklatur
Noen lesere vil kanskje irritere seg over at jeg konsekvent bruker vitenskapelige navn. Botanisk nomenklatur (navnsetting ifølge fagterminologi) er faktisk det eneste som gir mening på et visst nivå. Eksempel: Magnolia stellata ‘Royal Star’. Magnolia er slekt (lat. genus), stellata er art (lat. species) og ‘Royal Star’ er sort (kultivar, cv.). Hybrider, i botanisk sammenheng kryssinger mellom to arter, skrives f.eks. slik: Magnolia x loebneri. Alle botaniske navn skrives i kursiv.

Ettersom det er mest kultivarer (navnesorter) vi faktisk bruker i park og hage, blir det upresist, påtatt og ofte på grensen til useriøst å bruke norske navn. F.eks. kan jeg styre meg for litt banale navn som f.eks. praktmagnolia. Da er det bedre å bruke det botaniske navnet, Magnolia x soulangeana pluss det aktuelle sortsnavnet.

Se ellers oversikten over faguttrykk helt sist i dette kapitlet. Her er fagterminologi anvendt på nettstedet forklart kortfattet og etter beste evne.

Bladverk. Magnolia i Gamle Stavanger.
Bladverk. Magnolia x loebneri 'Merrill'.

Prydverdi – mye mer enn blomster
En magnolia oversådd med hundrevis eller tusenvis av store blomster tidlig på våren er det mest spektakulære syn i hele planteriket. Ingen over, – ingen ved siden. Og duften er et kapittel for seg, – de aller fleste magnolia har en forførende duft; noen med hint av sitrus, andre med noe som ligner anis eller honning.

Men magnolia er så mye mer enn blomstene. Slekten har i tillegg et bladverk som er mer eksklusivt og storslått enn på noen andre trær eller busker. Stort, og svært ofte tykt, læraktig og glinsende; av og til vakkert strukturert. Visse kultivarer får også fine gylne farger i løvet, i godt høstvær og ved god avmodning. Spesielt kan nevnes kultivarer med opphav fra M. kobus, M. salicifolia og M. x loebneri. Enkelte magnolia utvikler også vakre eggformede eller sylindriske frukter; disse er først grønne men overgår til en påfallende flott rød eller rosa farge.

Magnolia med vakker, symmetrisk vekstform er også flotte på vinterstid. Dette gjelder både treets silhuett og grenbygning; grener med eller uten rim på. Vakkert lodne eller endog skjeggete vinterknopper er en ekstra bonus, og budbringere om vårens komme.

Høstfarge. Magnolia x soulangeana 'Brozzonii' i samplanting med koniferer. Arboretum Wespelaar.
Blomsterknopp i vinterpels.

Betraktninger rundt klima og voksested
Jeg kan spesielt anbefale å å plante magnolia på varme, solrike steder langs Oslofjorden og Drammensfjorden, – opp til ca. 250 m.o.h. Likeledes sydover til og med Agderfylkene, langs kysten og i lavlandet innenfor; på østsiden av Oslofjorden en stripe helt ned til svenskegrensen. Mer presist snakker vi om klimasoner 2, 3 og 4; marginalt har man langsetter skjærgården lune områder med lokalt mikroklima tlsvarende sone 1. Spesielt vinterherdige magnolia kan også forsøkes på gode vokseplasser i sone 5. Jeg tilrår å plante på steder hvor snøen forsvinner tidlig om våren, slik at sesongen blir så lang og varm at trærne får en naturlig avmodning.

Jeg vet at det nå plantes mye magnolia langs kysten av Vestlandet fra Jæren og nordover, i strøk hvor vinteren er mild men sommeren egentlig litt for kjølig. Vokseplass bør derfor velges med omhu. Best egnet er utvilsomt lite vindutsatte, solvarme steder innover i fjordene, mer presist områder langsetter det som kalles «Kristtorn-beltet»; i tillegg gode lokaliteter litt innenfor (øst for) dette, – steder som ligger i le for sterk vind. Sorter som avmodner bra og setter rikt med knopper kan plantes på gode steder til litt nord for Bergen. Dette er strøk som hører til klimasone 1 og 2; til en viss grad sone 3 og bare marginalt sone 4. Hageselskapets klimasonekart tar ikke høyde for vind og ruskevær ytterst i skjærgården, og soneinndeling ifølge kart bør trolig vurderes med en god porsjon skepsis. Nå arbeides det med nytt og mer presist kart, i samarbeid med Meteorologislk Institutt.

Magnolia kan også plantes i andre deler av Sør-Norge, men man bør trø varsomt i strøk med kjølige somre, vind og mye nedbør. Langs kysten fra Sognefjorden og videre nord til Trondheimsfjorden er det såpass begrensede erfaringer at jeg kvier meg for å tilrå andre magnolia-kultivarer enn de aller tryggeste, f.eks. navnesorter av M. kobus, og kjente referansesorter som ‘Galaxy’, ‘Leonard Messel’, ‘Merrill’ og ‘Wada’s Memory’ (se sortsbeskrivelsene). Sorter av M. x loebneri introdusert i senere år bør også prøves, likedan sorter av M. stellata.

I alle mine år ca. 50 år som planteskolemann har jeg stusset over at hagebransjen har solgt de samme plantene på Østlandet og Vestlandet, og at klimaforskjell aldri har vært en snakkis. På skole og universitet har det vært like sløvt, og er det fortsatt. Vekster som syriner og magnolia er faktisk sterkt begunstiget av klimaet på Østlandet. Pluss andre vekster som liker tørt klima med varme somre, eksempelvis Hamamelis, Kolkwitzia og Philadelphus. I tillegg kommer Acer (japanske lønn), Eonymus alatus, Fothergilla gardenii og andre busker som har sin største prydverdi i sprakende høstfarger. En varm sommer med etterfølgende kjølige netter utover høsten er avgjørende for avmodning og det å lokke frem høstfargene.

Golfstrøm-klimaet med høy relativ luftfuktighet og milde vintre gjør at planteslag som Hedera, Ilex, Prunus laurocerasus, Rhododendron, Skimmia og andre vintergrønne bladplanter trives spesielt godt på Vestlandet. De ikke bare trives, – de ser veldig godt ut. Likedan mange koniferer. Eksempelsvis finner man i «Kristtorn-beltet» noen av de fineste eksemplarer av Auraucaria araucana (apeskrekk) i verden, med unntak av de britiske øyer og det naturlige habitat i Chile.

Men det er ikke så enkelt som dette. Det kommer andre forhold inn som er relevant for dyrking av magnolia, parametre som ikke henger sammen men lever sitt eget liv. Vi vet at de beste strøk på Østlandet har gode somre og vesentlig høyere varmesum enn kysten i vest, og på mange måter er det ideelle område for magnolia i Norge. Men så er det slik at sone 1 og 2 på Vestlandet byr på noen milde vintre som gjør det mulig å overvintre magnoliasorter og andre vekster som det ikke er fnugg av sjanse til å lose trygt gjennom en kald vinter her østpå. Av dette ser vi at det ikke er noe samsvar mellom klimasone og varmesum.

For å forstå noe av sammenhengen kan det være interessant å merke seg:

Nesten alle Magnolia species som har interesse for oss har naturlig habitat i mer eller mindre tørt kontinentalt klima i østlige Nord-Amerika og i Det fjerne østen. Altså på steder med varme somre og relativt kalde vintre. Imidlertid finnes noen av de fineste etablerte beplantninger av magnolia i Europa f.eks. i Belgia og de svært milde sørlige deler av England og Wales, i typisk kystklima (oseanisk el. maritimt klima).

På begge sider av Den engelske kanal er våren mer lunefull enn her. Det frarådes gjerne planting av magnolia på varme steder nær vegg, fordi trærne kan lokkes i gang for tidlig på våren. Hvis det så kommer kaldt vær med minusgrader kan det oppstå skader.

Det er ikke så vanlig hos oss at hagevekster starter for tidlig og blir skadet av frost. Våren kommer senere og gjerne mer langsomt og skrittvis, slik at et slikt scenario ikke er så aktuelt. Det forekommer i visse år at magnoliablomster skades bittelitt av nattefrost eller snø, men det er sjelden snakk om mye, og det går gjerne mange år mellom hver gang det skjer. Vi får håpe at tidens klimaendringer ikke vil gå i vår disfavør når det gjelder vårens forløp.

Vi er såpass i yttergrensen av det idéelle dyrkingsområde for magnolia at vi må ta imot med åpne armer all den sol og varme vi kan få; magnolia i vårt klima trenger så lang og varm vekstsesong som mulig for å avmodne og innvintre trygt. Med andre ord: En varm og svært solrik plass er det aller beste. Særlig små typer av magnolia kan profitere på en plassering nær vegg, eksempelvis stellata-sorter og de minste sortene av M. x loebneri. I tillegg sorter av M. x soulangeana.

Jeg får relativt ofte spørsmål om det er greit å plante magnolia i potte/krukke. Da må jeg først si: det finnes grunner til at jeg hvert år i november kjører alle mine magnolia inn på vinterlager (kjøl). Magnolia tåler ikke rotfrost i det hele tatt, og for vanlige hageeiere kan det å plante i potte bli et dyrt eksperiment. Selv for folk som har et kjølelager eller annet lagelig kaldtlager med temperatur rett over frysepunktet vil jeg ikke anbefale å ha en magnolia i potte. Magnolia har røtter som ønsker å gå i overflaten og bredt utover i jorda på voksestedet, og det kan i mange tilfelle lønne seg å dekke bakken med løv om vinteren for å skjerme for frost. En potte er kun egnet som midlertidig bolig i produksjonsøyemed, for oss som lager planter.

I kapitlet Våre magnolia – sortene beskrevet i detalj står det litt om klimasoner og hardførhet. Magnolia er veldig i vinden for tiden, og jeg observerer at bransjen setter hardførhetstall i hytt og pine. Det finner jeg litt lettvint og endatil frekt, da jeg er den eneste i norsk hagebransje med stor og omfattende innsikt. Med adskillig forsiktighet og ydmykhet har jeg valgt å bruke hardførhetstall i sortsbeskrivelsene, og noen av disse vil i ettertid bli justert når man har mer erfaring. Jeg er med i en gruppe som arbeider med å registrere etablerte magnolia i Norge, og vi forventer å skaffe oss mye kunnskap gjennom dette arbeidet i løpet av de nærmeste årene.

Hagebransjen har dessverre blitt «bruk og kast» i senere år, og det selges mye magnolia på impulssalg. Det aller meste av dette lever aldri opp i hagene. Hagesentrene har ikke mer enn helt overfladisk kunnskap, og kjøper inn det de blir tilbudt, ofte med folkus på nyheter. Og sortimentet er ikke sammensatt med tanke på norsk klima, men basert på markedet på kontinentet og de britiske øyer. Dette fordi plantene i hovedsak kjøpes fra planteskoler i Nederland og Polen. Jeg har sluttet å bli sjokkert, både av frekkhet og uvitenhet blant folk som kaller seg gartnere.

Det er på sin plass å nevne en sort som er solgt her i landet (og i store mengder) helt siden 80-tallet, dvs. fra den tid hvor kjedene gjorde sin éntre i markedet. Jeg snakker da om ‘Susan’, en blek purpurrød, buskaktig kultivar fra serien «Little Girls». Det står masse slike rundt om i landet. Noen er stein døde, – noen er halvdøde i den grad at de egentlig er frostskadde og begredelige, men kommer seg litt etter en mild vinter. I klimasone 1 og 2 fungerer sorten stort sett bra; det finnes faktisk akseptable eksemplarer også i sone 3, hvis de har fått en svært varm og god vokseplass. Sorten er voksevillig og etablerer seg raskt på gode steder, men den yter svært ujevnt. Skal man se faglig strengt på det er den lite egnet i vårt klima. Stamtavlen forteller litt: I likhet med sine søsken i nevnte serie har den mest gener fra den lite hardføre arten Magnolia liliiflora. Og krever langt høyere varmesum enn vi kan tilby i Norge.

Konklusjon: Vi skal ikke være fornøyd med magnolia som så vidt overlever en norsk vinter. At en busk eller et tre fryser tilbake gang på gang forteller jo at sorten er lite egnet i klimaet. Dessverre har mange nerder og samlere, entusiaster som ofte blir lyttet til, – en annen mal for hva som er ok å plante. Men det lønner seg å kjøre safe. Det finnes nå plenty med kultivarer som avmodner godt, overvintrer perfekt, og leverer en spektakulær blomstring hver vår. Og som har mye større prydverdi enn nevnte sort og andre i samme kategori.

Magnolia × loebneri 'Leonard Messel'. Referansesort anbefalt av eksperter i hele verden.

Jord
Vi vet at klima og valg av voksested har avgjørende betydning. Like viktig er hva slags jord man planter i. Gjennom hele min tid som gartner og planteskolemann har jeg hørt folk berette om hvordan de har lykkes eller ikke lykkes med hageplanter, med henvisning til jordens beskaffenhet på den aktuelle tomta. F.eks. «magnolia går ikke hos meg», i dette tilfelle. Slike oppfatninger rimer lite med hva jeg tenker om emnet. Det er ikke mange som har jord som er helt ideell, – til noe planteslag: Tvert om, – jord er noe man kan og bør påvirke, ved å tilberede struktur, pH og andre egenskaper til noe nær det optimale for de vekster man ønsker å dyrke. Det er ingen regel i verden som sier at man må bruke jorda slik den er. Jord som er leirholdig kan i de aller fleste tilfeller justeres til noe som fungerer. Likedan jord som er i overkant sandholdig og lett.

Særlig om våren kan man lett få inntrykk av at det ligger en liten stabel av sekker med såkalt «plantejord» inntil garasjeveggen i de fleste norske hager. Dette er et jukseprodukt som hagesentrene selger masse av, men som er helt ubrukelig til annet enn planting av ettårige vekster i potter og urner. Ordentlig jord får man faktisk kun kjøpt i løsvekt, i billass eller tilhenger, hos profesjonelle jordleverandører. I dag lages mye slik jord ved storstilt kompostering av hageavfall.

Det vi helst vil ha er en jord som er luftig og porøs, og samtidig holder bra på fukt. Godt dren er også viktig, dvs. overflødig vann må lett kunne renne unna. Litt sand er magisk for god vekstavslutning og avmodning; spesielt viktig er dette på voksesteder i sone 4 og 5, men her kan det passe å nevne at etter mer enn 50 år som hagemann er sand mitt jordforbedringsmiddel nr. 1 ved all planting.

Magnolia har mye frostømfindtlige røtter i overflaten, og er helt avhengig av en porøs jord. For mye humus eller for mye leire i jorda kan føre til at jorda er lenger i frossen tilstand, i begge ender. Dvs. det fryser tele tidligere om høsten, og telen slipper sent taket om våren. Dette skjer særlig i år hvor senhøsten er grå og regntung.

Ved å ha litt innsikt i hvordan man påvirker jord kan man legge til rette for best mulig vitalitet og tilvekst, samtidig som man sikrer noenlunde god avmodning. Dette er generelle råd som gjelder alt av hageplanter, ikke bare magnolia. Mer om dette emnet i neste avsnitt.

Magnolia stellata 'Kikuzaki' i Arboretum Wespelaar.

Plantetid
I og med at magnolia er avhengig av en nokså høy varmesum i vekstsesongen bør man om mulig legge planting til et lagelig tidspunkt. Grovt sett er vår eller forsommer best; da drar man best fordel av rotveksten som skjer parallelt med den synlige tilvekst på treet. Hvis sesongen er noenlunde lang og varm oppnår man også god avmodning og innvintring, og slipper ubehagelige overraskelser når våren kommer. I år hvor sommeren er varm i lange perioder kan også ettersommer være ok for planting.

Høstplanting er mer kritisk, men kan gå fint hvis følgende betingelser er til stede:

Trær i store, rommelige potter som har fått svært lite gjødsel men ellers er stelt bra gjennom sommeren, kan være nokså sikre å plante i september. Slike er ofte ikke så grønne og kosmetisk vakre som trær som har vokst godt gjennom sesongen, men i dette tilfelle er de mye bedre emner. Planting i oktober og november kan være usikker hvis det kommer mye nedbør slik at bakken er vannmettet; mest egnet for planting er en nedbørfattig høst. All erfaring viser at fuktproblemer tar livet av flere hagevekster enn kulde alene. En regntung senhøst forut for en kald vinter er det vi fagfolk frykter mest; søkkvåt jord gir beinhard tele som sitter lenge i. For å unngå problemer anbefaler jeg å legge et tilskåret sirkelrundt plaststykke rundt nyplantet magnolia for å lede fuktighet vekk fra rotsystemet. Plaststykket kan være minst 150 cm i diameter, og man klipper simpelthen en slisse fra kanten og inn til senter for å kunne legge plasten pent rundt treet. Skjøten plastres med pakketape og litt plast, slik at det ikke er den ringeste sjanse for at fukt kan komme igjennom. Enten må man ha disponibel en litt tykk, solid plastfolie eller billig presenning; alternativet er å legge flere lag tynnere folie. Til slutt kan man for sikkerhets skyld legge et 10-15 cm tykt lag med løv som dyne over plasten, for å lune røttene på treet.

Ønsker man en ekstra forsikring kan man kjøpe tilpasset fiberduk til vinterdekking av hele treet; dette selges på nett og i mange hagesentre. Med slik beskyttelse unngår man den verste frosten, samt vind.

Vær oppmerksom på at mine råd her først og fremst gjelder hardførhestssoner 3-5. I landets aller beste  klima, sone 1 og 2, er det liten risiko ved høstplanting.

M. x soulangeana 'Satisfaction' i Lalid ved Suldalsvannet. Legg merke til den smale, vaseformede veksten.

Planting av magnolia
Jeg ser at noen hagesentre anbefaler å kjøpe en sekk med Rhododendronjord, og deretter grave et plantehull som er litt større enn potta. Hver gang jeg ser noe sånt blir jeg litt lattermild; det blir omlag som om et voksent menneske liksom skulle leve på en enkelt brødskive et halvt års tid. Slike råd er en av årsakene til at bare en liten prosent av de magnolia som selges i hagesentrene etablerer seg og lever opp til flotte trær.

Det er ikke noe problem å få til en magnolia, men man må velge en god sort og gå grundig til verks ved planting. Her er min foretrukne fremgangsmåte for opparbeiding av jorden på voksestedet:

Ved alt plantearbeid er en gartnerspade (= nokså flat spade med rette kanter) et mye bedre redskap enn en anleggsspade som mange bruker til alt arbeid i hagen. En anleggsspade er den beste redskap til grovarbeid, men stor og unett, og egentlig svært lite egnet til plantearbeid i mer eller mindre steinfri, ordentlig jord. Gartnerspaden er riktignok litt for spe når man skal opparbeide et voksested hvor det er jord med masse stein og elendighet, men et presisjonsinstrument til finsish ved planting. Jeg anbefaler alle med middelstor eller stor hage å ha begge typer spade tilgjengelig. Ellers er en fyllhakke (utseende som et flamingonebb) et utmerket redskap ved planting; den er mer praktisk enn en vanlig hakke fordi man i tillegg til hakkefunksjon kan flytte jord med den.

Grav en plantegrop med form som et stort fat. Gjerne mer enn 150 cm i diameter, 30 cm dypt i ytterkant av ringen og minst 60 cm dypt i senter. Hvis kompakt masse under dette må det graves litt dypere, og stein og leire må da sorteres ut og fjernes; undergrunnen bør helst være gjennomtrengelig. Jorden man har gravd opp kan kan legges til side og senere blandes med tilført jordforbedring; hvis jorden er av dårlig kvalitet brukes bare det beste. Blir det da for lite jord kan man gjerne tilsette noe sand; iblanding av sand er for øvrig et must hvis jorden er leirholdig.

Det må tilføres mye humus for å gjøre jorden porøs og samtidig bringe pH ned på et lagelig nivå; det ideelle er i området 5,5-6,5. Visse typer magnolia kan tolerere pH opp mot 7; dette gjelder først og fremst M. kobus, M. stellata, og M. x loebneri. Andel humus bør i volum være større enn den mengde jord man anvender.

Jeg liker å bruke løvkompost eller i mangel på det. – masse vissent løv av f.eks. bøk eller eik, helst 2-4 trillebårlass. Det bør også brukes minst 100-150 liter av et sekkeprodukt som ikke bare innholder snustorv; her er det ideelle grov stikktorv av den typen vi planteskolefolk anvender i vår pottejord. I nøden kan man bruke såkalt Rhododendronjord. Hvis det plantes midt i sesongen, på et tidspunkt hvor løv er vrient å skaffe til veie, kan annen type humus dels erstatte dette. Noe av det aller beste er tørre furubarnåler, små kongler og lignende planterester fra skogbunn. Man kan også benytte kjøpejord i løs masse basert på kompostert hageavfall, men kun som et supplement. Når flere slag humus er på plass i plantegropen legges oppgravet jord (og evt. sand) sammen med dette, og det hele spavendes flere ganger til man har en svært luftig masse.

For de små magnolia-kultivarene, mao. sorter av M. stellata og de minste M. x loebneri, kan man lage en noe mindre plantegrop. Disse blir jo busker eller trær med høyde og bredde omlag som en liten til middelstor syrin, og vil selvsagt ikke behøve så mye plass til rotsystemet, selv over mange år. Anbefalt metode for planting er ellers den samme som beskrevet ovenfor.

I mange planteråd står det at man forut for planting skal skjekke at potteklumpen er helt gjennomvevd av røtter. Dette gjelder nok mange vanlig brukte hagevekster, men slett ikke magnolia. Magnolia har et løst rotsystem som har sin største utbredelse i overflaten. Det hender at røttene ikke har etablert seg helt i bunnen av pottene; i og med at jeg bruker større potter enn vanlig i bransjen for å sikre kvalitet er dette noe jeg opplever ofte. Jeg anbefaler å legge planten flatt ned helt inntil plantegrop, deretter dra den forsiktig ut av potta (uten å løfte) og ned i gropen før man retter den opp i vertikal stilling. Uten å løfte mer enn nødvendig.

Unngå også å tråkke eller trampe inntil de skjøre magnolia-røttene etter planting. Porøs, luftig jordstruktur må bevares for å sikre videre rotvekst, trivsel og vitalitet. Å tråkke rundt nyplantede busker og trær var vanlig på den tiden det ble solgt mest barrotplanter, men slikt har aldri gitt noe mening, hverken da eller nå.

Jeg anbefaler å plante eksakt i høyde med overflatenivå på voksestedet; det er bedre å plante med potteklumpens overflate et par-tre cm over voksestedets overflatenivå enn å plante for dypt.

Planter man i plen har jeg følgende råd:

Finn en snor og et par små bambuspinner til å lage en improvisert passer. Merk deretter opp en sirkel for plantegropen. Bruk en skarp spade (helst gartnerspade med rette kanter; slike er mer presis redskap enn en anleggsspade) til å skave av gress, i pene jevntykke kakestykker, og legg disse til side. Når plantingen er ferdig brukes noen av de peneste kakestykkene med gress, og man reparerer etter beste evne langs ytterkantene av plantegropen. Det er lurt å bruke litt løs jord til å rette av med, spesielt i skjøtene. Men husk å holde av et felt rundt stammen (minst 100-120 cm diameter) hvor det beholdes åpen jord, evt. legges tynt med prydbark; bruk pinne og snor ennå en gang, til å lage en fin sirkel.

Hvis noen lesere blir svette allerede vil jeg igjen understreke: Med magnolia handler alt om å gjøre en god jobb med sortsvalg og planting. Senere kan man bare nyte, år etter år. Magnolia trenger lite vedlikehold, da bortsett fra at man bør vanne litt i tørre perioder, og ellers tilføre plantenæring, ihvertfall annethvert år. Beskjæring behøver kun være av beskjeden kosmetisk karakter; det kan lønne seg å passe litt på at treet får en fin vekstform.

Legging av løk under en 'Wada's Memory'. Crocus tommasinianus.

Samplanting med andre vekster
Mange ting spiller inn for eventuelt valg av vekster å plante i selskap med magnolia. Her skal jeg gjøre det enkelt og kun nevne noen få.

Koniferer som Pinus cembra, div. typer Abies og andre med spesielt dyp grønn eller blågrønn farge kan danne en rolig og vakker bakgrunn for magnolia. Her snakker vi om nåletrær av en viss størrelse, så dette er naturlig nok mest aktuelt i parker samt mellomstore og store hager.

Underplanting er ikke veldig aktuelt, dette på grunn av at magnolia har fine røtter helt oppe i jordoverflaten. Imidlertid kan man plante store tepper med små løkvekster som ikke har dype og konfliktgivende røtter, – botaniske løk til naturalisering. Best er Crocus tommasinianus, Crocus chrysanthus, Eranthis og Galanthus (snøklokker). Bruk kun én eller eventuelt to sorter, og legg flere hundre løk. Hele poenget er masseeffekt, og et rolig inntrykk; det skal ikke se ut som hummer og kanari. Interesserte bes ta kontakt for råd om leggemønster og sorter; smakfulle masseplantinger av små løkvekster i Norge er det ingen tradisjon for, og jeg er trolig én av svært få i vårt land som har stor erfaring med dette. Jeg kan også levere gode sorter på bestilling.

Typiske bunndekkestauder som Asarum europaeum (Hasselurt), Epimedium x rubrum (Bispelue) og Geranium macrorrhizum er også anvendelige. I grupper på minst 50-60 eller mer. Alle løkvekster og stauder nevnt her har ulike krev mht. lys/skygge, så man bør ta hensyn til lysforholdene rundt den aktuelle magnolia for riktig valg. I tillegg til den estetiske virkningen kan bunndekkestaudene ha en viss effekt i å kjøle ned jorden for magnoliarøttene og derved minske behovet for vanning i tørre perioder. Forut for planting anbefales å legge ut et 3-4 cm tykt lag med humusholdig jord iblandet sand, og for å unngå ugress i nyplantet område anbefales å dekke med et par cm med sand.

Crocus chrysanthus 'Blue Pearl' og 'Cream Beauty' under en magnolia.

Vedlikehold 1 – vekstform
Magnolia krever generelt lite vedlikehold, men beskjæring kan være aktuelt av og til; hovedsakelig forming eller det jeg kaller kosmetisk skjæring. Stort sett selges magnolia som busker eller mangestammede trær; i norske hagesentre selges nesten bare buskformede planter. Ofte utvikler disse en dårlig, usymmetrisk vekstform; er man uheldig og får tung snø før bladfall på høsten kan det bli skader som er umulig å reparere. – I planteskolen hos oss former vi trærne som et smalt juletre, sånn at de i starten skal oppnå en nokså jevn konisk form. En rett, gjennomgående stamme, tett besatt med sidegrener helt nedenfra. På sikt vil dette gi velformede trær med bred kjegleform til eggform. Det kan være en fordel å passe på at treet fortsetter med en spiss topp, og at man eventuelt kan fjerne konkurranseskudd og skjære inn lange sidegrener som forstyrrer den jevne veksten. Tidspunkt for slik skjæring er ikke kritisk, men ettersommer og tidlig høst er best.

Et magnoliatre vil etter planting oppføre seg annerledes enn hos oss. Det vil i de aller fleste tilfeller legge seg mer ut i bredden; dette skjer gradvis, og resultatet blir gjerne som nevnt ovenfor: en eggform eller bred kjegleform, som en mellomting av en pen Abies eller Pinus cembra. Trær som har passert 12-15 år eller mer vil ofte bli mer kuppelformet, med større bredde enn høyde. Dette varierer noe med sort. Uansett kan veksten påvirkes ved lett justering; sterk skjæring er aldri å anbefale. Et tre som er relativt kompakt, uten alt for lange sidegrener, – er mye mer robust når det gjelder ytre påvirkning som f.eks. tidlig snøfall av våt snø. Det er en av grunnene til at vi er skeptiske til de buskformede salgsplantene av magnolia som er nesten enerådende i handelen.

Ved innkjørsler, i gatemiljøer og på lekeplasser kan det være formålstjenlig med et oppstammet tre, dvs. et som har krone løftet 1 ½ meter eller mer over bakken. Det vi stort sett anbefaler er trær med grener helt nedenfra, som beskrevet ovenfor. Men visse sorter magnolia passer godt til oppstamming. Vi lager ikke trær med høy stamme, men av aktuelle sorter har vi trær hvor vi har fjernet litt sidegrener nedentil. Etter planting kan kronen løftes ytterligere ved å fjerne 1-3 sidegrener hvert år, og dessuten bør man passe på å pusse av knopper og skudd som måtte komme i løpet av sesongen. Grunnen til at oppstamming bør skje over tid er følgende: trærne oppnår bedre fotosyntese, vitalitet og tilvekst når de ikke ribbes for masse sidegrener samtidig.

Eksempel på god vekstform.
Eksempel på god vekstform.

Vedlikehold 2 – næringstilførsel
Hagesentrene er i dag fulle av produkter som er av typen «quick fix», altså saker man ledes til å tro at man trenger for å lykkes. Herunder en sverm av jord- og gjødselprodukter av ymse kvalitet. Mye av dette gir lite mening for oss som har vært i faget lenge. Gjennom mange tiår har det eksempelvis vært solgt såkalt surjordsgjødsel. Dette er et produkt som er blitt så vanlig at selv litt enfoldige gartnere går rundt og tror  at det er noe man trenger. For å si det sånn: Det er ikke surjordsgjødsel Rhododendron-produsenter i Nederland og Tyskland bruker, og da snakker vi om folk som lager tusener og titusener av planter.

Her gjelder det å tenke logisk. Næringsopptak i planter er ikke noe hokus-pokus, men ren kjemi, og alle planter kan faktisk spise eksakt samme maten så lenge de bor på rett sted. Det handler altså ikke om å gi forskjellige typer plantenæring, men å tilpasse jord til en god, porøs struktur som favoriserer rotsystemet, og likedan noenlunde rett pH. Til magnolia (og Rhododendron samt surjordsvekster forøvrig) påvirker man voksested som beskrevet tidligere, ved å blande inn humus av forskjellig type.

Jeg anbefaler alle hageeiere å lære seg å bruke to forskjellige typer plantenæring; én til breisåing på plen og hekker m.m., og én til punktgjødsling. Til punktgjødsling er det bare plantenæring med langtidseffekt som gjelder: depotgjødsel, eng. slow release fertilizer; dvs. gjødsel av den type vi bruker i pottene i planteskolen. Ingen annen plantenæring i verden gir slik kontroll med trivsel og tilvekst.

Vi selger en proffversjon med mikronæring til en bra pris, i løs vekt, og med en super bruksanvisning. Slik gjødsel kan man også få kjøpt i noen hagesentre og nettbutikker, men dels versjoner uten mikronæring og dels i tablettform som er uforholdsmessig kostbart. En grunn til å handle dette hos oss er av vi sitter på unik kunnskap og erfaring etter mangfoldige års bruk i egen planteproduksjon.

Til breisåing er det ikke nødvendig å bruke annet enn vanlig NPK-gjødsel, det man alltid har kalt fullgjødsel. Den versjon som selges nå heter YaraMila 12-4-18 mikro; fåes bl.a. på Felleskjøpet til bra pris. Her er det lett å dosere; det vanlige er 30-50 gram pr. kvadratmeter, avhengig av hvor ofte man gjødsler. Slik gjødsling bør gjøres i forkant av real nedbør. Teknikk: Kast høyt. Foldet neve sprikes ut i en vifte i kastet; dette for å spre gjødselen fint istedenfor at det kommer klatter her og der. På den måten unngår man også å svi. – Hagesentrene selger så mange gjødselprodukter at det er svært forvirrende for forbruker uten nødvendig skepsis og kunnskap; styr unna og spar de pengene!

For alle som planter magnolia vil jeg anbefale punktgjødsling de første 4-5 år; dette bør helst gjøres i april-mai. På godt etablerte eksemplarer er det tilstrekkelig å tilføre næring i forbindelse med breisåing av NPK-gjødsel, og da i moderat mengde, for å sikre vitalitet samt god blad- og blomsterstørrelse.

Årets aller beste dager i planteskolen.
I planteskolen former vi magnolia som et smalt, pent juletre.

Litt om planteskolen
Et spørsmål jeg ikke kan la stå ubesvart er følgende: Hva får en mann på over 70 til å begynne med produksjon av magnolia, og i Norge?

Allerede på 80-tallet solgte vi mange magnolia i planteskolen i Asker, med fokus på gode sorter utenfor standardsortiment. Jeg hadde stor fascinasjon for denne planteslekten, men tenkte nok ydmykt at å gi seg i kast med spesialisering var en divisjon over det jeg drev med av andre planteslag. Med stor apetitt har jeg likevel lest meg opp for hver eneste bok som er publisert om emnet, og ellers holdt meg oppdatert om ting som har skjedd i det internasjonale magnolia-miljøet. Da jeg var på årsmøtet i Magnolia Society International i Pennsylvania i 1916 ble imidlertid kimen lagt til å gjøre noe. Jeg kan få kick av utfordinger, og har et konkurranseinstinkt som er nokså ekstremt. Da jeg i 2021 gjorde comeback med plantesalg og nettsted ble fristelsen for stor.

Med magnolia får jeg anledning til å bruke perfeksjonisten i meg. Jeg kjøper småplanter og halvfabrikat hos de aller beste produsenter på kontinentet; slike som ikke produserer for hagesentrene og spotmarkedet men for sortimentsbutikker og spesialister. Målet har vært å lage gode magnolia for Norsk klima, – velformede planter i et sortiment og en kvalitet som utklasser det som selges i hagesentrene. Og det har vist seg å være enklere enn jeg trodde. Trærne vokser godt nok til at jeg kan selge planter i bra størrelse til moderate priser, dva. billigere enn alle andre. Nå skal det sies at jeg gjør dette mest for kropp og sjel, og i mindre grad for pengene. Den tyngste delen av jobben er å kjøre alle magnolia inn på vinterlager; jeg er en sprek 75åring, men det leiter litt på kroppen å transportere mange tonn planter med sekketralle og tilhenger i løpet av snaue to uker. Inn på lager i november, – ut i april. Arbeidet på våren er lettest, for da begynner det å komme henvendelser fra ivrige kunder på mobilen.

Bonusen er å tilhøre det internasjonale magnoliamiljøet, å kjenne noen av verdens fremste eksperter, og ha korrespondanse med noen av disse. Og reise på turer, særlig på vårparten, og besøke arboreter og botaniske hager. Sånt som jeg hadde alt for lite tid til i travle år i Asker, med små barn og familieliv i tillegg til en krevende jobb. Forøvrig har jeg oppgradert en gammel hobby til å omfatte bildebehandling; å beherske foto på et noenlunde nivå er nesten en betingelse for å drive med dette når jeg skal selge produktene gjennom nett og telefon.

Magnolia i planteskolen.
I november kjøres alle magnolia inn på vinterlager.

Arter og hybrider
Det finnes som nevnt tidligere mer enn 300 forskjellige arter av magnolia, hvorav de med interesse for oss har opprinnelse i Nord-Amerika og Det fjerne østen.  Visse arter og hybrider har hatt særlig stor betydning for utvikling og bruk av magnolia i gatemiljøer, parker og hager i temperert klima på grunn av vinterherdighet og andre relevante egenskaper. Her er de viktigste:

Magnolia acuminata
Magnolia acuminata har i hovedsak sin naturlige utbredelse i det østlige USA, i terreng opp til 1400 m.o.h. Naturlig habitat strekker seg fra Lake Erie og lake Ontario i nord til Georgia i sør, med hovedtyngden ved sentrale deler av Appalachian Mountains. Arten finnes også spredt mange steder sørover til Alabama, og likedan vestover til Missouri, Arkansas og Louisiana. Det finnes nesten ingen tette bestander; treet vokser stort sett ganske spredt i blandingsskog. I nord med trær som Acer saccharum (sukkerlønn), Liriodendron tulipifera, Quercus arter (eik) og Juglans nigra (svartvalnøtt); på Allegheny-platået i sørlige New York og nordlige Pennsylvania også med treslag som Betula (bjørk), Juglans cinerea (smørvalnøtt), Prunus serotina (romhegg) og Tsuga canadensis (hemlock).

Magnolia acuminata ble introdusert på de britiske øyer i 1750-årene. Den legendariske amerikanske botaniker og plantesamler John Bartram sendte frø til en engelsk entusiast, Peter Collinson fra Peckham, London. Treet var imidlertid godt kjent både for indianere og tidlige europeiske settlere, lenge før dette. Cherokee-indianerne brukte den tette, fine, gulbrune veden til byggemateriale, kanoer og møbler. Både Cherokee- og Irokeserstammene fant nytte i barken til medisinsk bruk.

Det er dels et stort og majestetisk tre med stammetykkelse på inntil en meter. På gode lokaliteter vokser det trær med høyde på 20-30 meter, av og til enda større, men arten er svært variabel og det finnes også populasjoner med mangestammede busker og små trær. M. acuminata trives best i dyp, næringsrik og jevnt fuktig jord i løvskog, og vokser fortrinnsvis nokså spredt i øst- og nordvendte skråninger og ved elvebredder. Blomstene sitter dels skjult mellom bladverket; de er nokså små og lite attraktive, – opprette og koppformede. Fargen er en blanding av blågrønn og gul. Barken er brun, på eldre stammer gråbrun og furet; ulik andre magnolia i Nord-Amerika. Unge grener er tykke og rødbrune. Bladene varierer fra 10-25 cm i lengde og 4-15 cm i bredde. De kan være bredt elliptiske til eggrunde, av og til omvendt eggrunde til ovale; tilspissede. Avhengig av voksestedenes natur er høstfargen alt fra en kjedelig brun til vakkert gyllen. Artsnavnet acuminata har sammenheng med bladenes form (= tilspisset, eng. acuminate), med referanse til Carl von Linné sin botaniske beskrivelse fra 1759.

Arten inndeles i to underarter, M. acuminata ssp. acuminata og den mindre og mer kompaktvoksende M. acuminata var. subcordata. Den siste har litt mer attraktive gule blomster, men mangler noe av hovedtypens hardførhet og robusthet. Utbredelse er her mer begrenset, og strekker seg fra Nord- og Sør-Carolina, Georgia og Alabama til Florida. – Populærnavnet cucumber tree refererer til unge frukter. Disse er 2-7 cm lange og grønne, og endrer farge til rødt utover høsten; imidlertid er de hverken i størrelse eller mengde av en slik karakter at de bidrar nevneverdig til prydverdi. – Det finnes mange kloner utvalgt pga. hardførhet, vekstform, blomsterfarge og bladfarge.

  1. acuminata er et svært vinterherdig tre, og den mest robuste og hardføre magnolia-arten vi kjenner. Spesielt gjelder dette nordlige provinienser i statene New York og Ohio, og små forekomster over i Ontario. Dette er en av flere grunner til at arten har fått stor betydning i kryssingsarbeid. Alle gule magnolia stammer fra M. acuminata ssp. acuminata eller M. acuminata var. subcordata. Mer oppsiktsvekkende er det at også nyere sorter i rosa og rødlige nyanser har gener fra M.acuminata, f.eks. August Kehr’s ‘Daybreak’, og mange av de mest attraktive sortene til Dennis Ledvina. Her har man trolig bare sett starten på et utrolig eventyr innen foredling av magnolia.
Magnolia cylindrica (Holden).
Magnolia cylindrica (Holden). Frukter.

Magnolia cylindrica
Magnolia cylindrica er et 5-10 meter høyt tre med gråhvit til gyllenbrun, glatt bark. Unge grener og skudd er brunlige, med korkporer. Naturlig habitat finnes i de kinesiske provinsene Anhui, Fujian, Henan, Hubei, Jiangxi og Zhejiang. Her vokser den i skoger og skyggefulle daler på 700 til 1600 metes høyde. Arten ble oppdaget relativt sent, og nådde ikke vestlige hager før i 1936. Den fikk sitt navn av E.H. Wilson i 1927, og “cylindrica” refererer til de svært dekorative røde sylindriske fruktene som kommer utpå høsten. Unge blader med bronseaktig skjær. Fullt utviklede blader store, mørkegrønne, 8-13 cm lange; elliptiske til ovale og omvendt eggrunde, tilspissede, læraktige. På undersiden med silkeaktig behåring.

Blomstene minner om de man finner hos M. denudata, men de kommer noen dager senere og tåler vesentlig mer frost enn disse. De er først svært elegante, opprette og slanke som stearinlys, inntil 10 cm lange; etter hvert antar de en mellomting av kjegle- og pæreform. Variasjon innen arten gjør at det finnes rent hvite blomster med kun en svak rosa base, og blomster med en markert purpurrød stripe som springer ut fra basis av de seks tepalene. April.

Magnolia cylindrica har hittil vært lite dyrket, og også lite brukt i kryssing, selv om den har vist seg å være svært vinterherdig. Arten krysser f.eks. lett med M. denudata, og noe av det materiale som er distribuert har vist seg å være hybrider. Dette er tilfelle med den formen som lenge var kjent i England under navnet Hillier cylindrica. Den kjente engelske hagemann Roy Lancaster ga den navnet ‘Pegasus’. Kultivaren ‘Bjuv’ fremkom fra frø av M. cylindrica høstet i Kina for Arnold Arboretum, i hagen til den svenske magnolia-pionér Karl Evert Flinck. Begge disse sortene er blant “konfekten” i vårt sortiment; foreløbig sjeldne I handelen men med stort potensiale.

Magnolia denudata

Magnolia denudata
Magnolia denudata har sitt naturlige habitat i det sørøstlige og sentrale Kina, i provinsene Anhui, Zhejiang, Jianxi og Hunan. Her vokser arten i skog og åpne områder på 500-1000 meters høyde. Det er et inntil 10-12 meter høyt tre eller en stor busk. Arten hører til de eldgamle kulturplanter i Kina, og er plantet ved templer og keisernes hager i mer enn 1000 år. I dag blir det også plantet i gatemiljøer. Den er en av de vakreste kjente arter av magnolia, med opprette, 8-10 cm lange sitronduftende blomster med 9 tepaler. Lekkert elfenbenshvite, med en smule variasjon i nyanse. De er hyperelegante, slanke og begerformede før de etter hvert åpner seg til vase- og skålform. Blomstringen forgår på bar kvist og så tidlig at blomstene lett kan skades av nattefrost. De tidligste kilder som antyder artens betydning for buddhistene daterer seg til Tang-dynastiet (618-907), hvor blomsten var regnet som et symbol på åpenhet og renhet. I England og på kontinentet kan blomstringen i visse år starte allerede i februar-mars, hos oss i mars-april. Det finnes mange kjente seleksjoner av arten, også noen som blomstrer noen dager senere slik at de ikke er så utsatt for frost; blant disse er ‘Gere’ og ‘Wada’s Japanese Clone’. –  Magnolia denudata krysset med M. liliiflora har gitt opphav til hybriden M. x soulangeana.

Magnolia kobus

Magnolia kobus
Magnolia kobus (jap. Kobushi) har opprinnelse spredt i Japans skoger, på alle de større øyene, – og på øya Jeju-no ved sydspissen av den koreanske halvøy. I naturlig habitat opptrer arten som alt fra flerstammede busker av ulik størrelse til trær på 10-12 meter eller mer, i forskjellig type skog fra havnivå og opp til 1500 m.o.h. Forøvrig er arten mye plantet i Japan, særlig langs veier, da det ser ut til at den tåler forurensning godt.

Man har hevdet at M. kobus ble introdusert i Europa, nærmere bestemt på de britiske øyer, – ved frø fra plantesamleren Charles Maries i 1879. Nyere informasjon tyder på at arten har kommet til grev Wodzickis arboret i Niedzwiedz i Polen så tidlig som 1820.

Barken er sølvgrå til gråbrun, på grener og unge trær glatt; på gamle stammer ru og furet. Unge grener med korkporer; nye smågrener og skudd nokså spinkle, gyllent lysegrønne, – avmodnede grener rødbrune. Unge blader er bronseaktig grønne; fullt utviklede blader ovale til omvendt eggrunde, sjeldnere elliptiske, kort tilspisset, med svakt bølget rand. 5-15 cm lange og 4-9 cm brede; oversiden er læraktig mørk grønn med struktur, undersiden blek grønn. Blomstene er inntil 10-12 cm store, hvite og duftende, skålformede, vanligvis med 6 store blomsterblad, sjeldnere 5 eller 7. Blomstringen skjer på bar kvist i april. Vinterknoppene er sølvaktig pelskledde. Magnolia kobus er en art med stor variasjon. Den har bra hardførhet, og er nokså tolerant med med hensyn til pH, og er derfor mye brukt som grunnstamme ved poding. Både selve arten og utvalgte navnesorter kan oppnå nokså fin høstfarge i gylne nyanser.

Fremtidig nøyaktige undersøkelser i felt vil trolig bringe mer klarhet i variasjon og morfologi innen arten. Vitale, robuste trær fra østre del av Hokkaido og nord på Honshu har gjennom lang tid vært kalt Magnolia kobus var. borealis, og materiale med opphav herfra var lenge regnet som en særlig hardfør proveniens av M. kobus. Nyere kunnskap fra Japan viser at det ikke er hold i dette. Av fagmiljøet på Ås har den alltid vært anbefalt som en svært god magnolia for norske forhold, men dette stemmer dårlig med hva vi vet i dag. Litt tragisk er det at nesten alt som er solgt av denne magnolia er frøplanter som bruker fra 7 til 30 år før de kommer i blomst. I løpet av min tid I faget har jeg aldri solgt den I pålanteskolen. Til gjengjeld har jeg hørt mye fra skuffede hagefolk, og vet om mange eksempler på trær som kun blomstrer annethvert år, og noen som har blitt aldeles ødelagt av barksplitt.

Magnolia kobus er forholdsvis lite plantet i vesten, unntatt i parker og botaniske hager. Det er utvalgte kloner som har stor verdi i park og hage. Slike blomstrer svært rikt og årvisst, og kan gi blomster allerede som helt unge planter på under meteren. Det er disse vi presenterer i sortsbeskrivelsene, – navnede kultivarer med spesielt høy prydverdi. Men artens egenskaper mht. hardførhet og toleranse for ulike jordtyper og pH har gjort at den er attraktiv som forelder innen foredlingsarbeid, ikke minst i kryssing med M. stellata; hybriden heter M. x loebneri og sortene herunder er noen av de viktigste i sortimentet i planteskolen hos oss.

Hybrider mellom Magnolia kobus og Magnolia salicifolia har tidligere vært betegnet som M. x kewensis, herunder den mye omtalte kultivaren ‘Wada’s Memory’. Men siden navnet kewensis fra starten av ble brukt uten at korrekt prosedyre ifølge International Code of Botanical Nomenclature (ICBN) ble fulgt, er navnet slettet fra og med 2021. ‘Wada’s Memory’ skrives derfor nå som en kultivar uten hybridnavn, selv om opphavet åpenbart er de nevnte arter.

Magnolia kobus

Magnolia liliiflora
Magnolia liliiflora kom trolig til vesten fra Japan i 1790. Den har vært dyrket tempelhager i Kina, Japan og Korea i århundrer, men eksakt opprinnelse i naturen er uklar og omstridt. Naturlig habitat menes å være begrenset til varmtempererte områder i det østlige og sentrale Kina, i skogkanter og skråninger 300-1600 m.o.h. Dette er en stor og litt uregjerlig busk, vanligvis inntil 3,5 meter i høyde og om lag like bred; kan sette rotskudd. Blomstene har noe som kan beskrives som vaseform til litt vilter tulipanform, og fargen varierer fra dyp purppurrød til mørk rosa utvendig, og fra rødlig til hvit innvendig. Mai. Magnolia denudata krysset med M. liliiflora har gitt opphav til hybriden M. x soulangeana. Magnolia liliiflora har svært dårlig hardførhet sammenlignet med alle andre arter som er beskrevet her, dessuten ubetydelig duft. Den har imidlertid gitt et vesentlig bidrag til foredlingsarbeid med sine livlige farger. Formen på blomstene kan spores i sorter som f.eks. serien «Little Girls» med sine karakteristiske «flamingo-nebb». Mer oppsiktsvekkende er det at den finnes i genene til den hardføre sorten ‘Galaxy’.

Magnolia salicifolia
Magnolia salicifolia (jap. Nioikobushi eller Tamushiba) har også opprinnelse i de japanske skoger. Arten opptrer på øyene Honshu, Shikoku og Kyushu, i fjellområder mellom 500 og 1300 m.o.h. Her vokser den sammen med f.eks. Chamaecyparis obtusa, Pinus parviflora og Sciadopitys verticillata, – bartrær vi kjenner og bruker i hagene våre. M. salicifolia vokser som store busker og ofte trær med alt fra slank kjegleform til mer bredkronet vekst; høyden er inntil 10-12 meter i naturlig habitat. De duftende blomstene er hvite, 7,5-10 cm store, for det meste med 6 tepaler, – av og til 7-8. Bladene er lange og smale, 6-12 cm lange og 2-5 cm brede, elliptisk-eggrunde til lansettformede, tilspissede; dels med lett bølget rand. Unge blader påfallende bronseaktig grønne, fullt utviklet bladverk med blålig skjær. I likhet med skudd og tynne grener har bladene en duft som minner om anis og sitronverbena. Arten ble først introdusert i vesten på slutten av 1800-tallet av professor Charles Sargent, direktør i Arnold Arboretum, Boston, Massachusetts.

Magnolia 'Wada's Memory', Winterthur Garden, Delaware.

Magnolia sieboldii
En magnolia som gjennom flere tiår har vært spesielt anbefalt i Norge er Magnolia sieboldii. Det finnes flere provenienser med nokså lik karakter som har naturlig habitat i det fjerne østen, hvorav den som vokser i Korea og det sørlige Mandsjuria er den mest hardføre og således mest aktuell hos oss. Magnolia sieboldii ble introdusert i Europa på slutten av 1800-tallet. Her trodde man først at det var en magnolia med naturlig habitat i Japan; den var riktignok lenge dyrket i japanske hager, men først på senere tidspunkt forsto man at det var en plante med koreansk opphav.

Det er en stor, bred busk; i naturlig habitat vokser den i skog og ved elvebredder i terreng opp til 1500-2000 m.o.h. Der blir den inntil 8-10 meter høy, – hos oss normalt bare 3-4 meter; arten setter lettere rotskudd enn andre magnolia. De store blågrønne bladene er bredt ovale til til omvendt eggrunde, kort tilspisset; 9-12 cm lange og 5-9 cm brede. Blomstene er nikkende, 7-10 cm brede, med 9-12 tepaler. De er eiendommelig vakre, velduftende, først koppformede; fullt utviklet skålformede, rent hvite, med en attraktiv tett midte av dyp røde støvbærere. Juni-juli, med spredte blomster på sensommeren. Utpå høsten røde frukter med lengde 2-7 cm.

 

Mange vanlige hagefolk som har plantet M. sieboldii har blitt skuffet over at den mangler magien og den overdådige blomstringen man finner hos de tidlige sortene. Personlig tenker jeg at den har en noe stillferdig sjarm, og først og fremst er en magnolia for samlere og hagefolk som “har alt”. Krav til voksested er halvskygge og jord med noenlunde jevn fuktighet. Planting i selskap med Rhododendron og typiske woodland-vekster er det optimale, f.eks. på tomter med naturlig skog, hvor det er lett å finne plasser med spredt sol eller halvskygge. Mange ting tyder på at denne arten fungerer vesentlig bedre på Vestlandet enn her østpå. Det finnes mange kultivarer med spesielt høy prydverdi; disse er ikke vanlige i handelen men det er de vi helst vil selge. Et par av dem er omtalt i sortsbeskrivelsene.

Magnolia sprengeri
Denne arten vokser i provinsene Chongqing, Gansu, Guizhou, Henan, Hubei, Hunan, Jiangxi, Shaanxi, Sichuan og Yunnan, på lokaliteter 1000-1800 m.o.h. Arten oppviser så stor variasjon i naturen at man på tidligere tidspunkt har lurt på om det var snakk om to forskjellige species. Det forekommer alt fra hvite blomster med kun en anelse rødt ved basis, til rosa og rødlige former; de hvite formene er funnet i hovedsak nord for Yangtse-elven (Chang Jiang) og de rosa for det meste sør for denne. Grundige undersøkelser i naturlig habitat har først skjedd i årene 2008-2010. Resultatene herfra har ført til at Magnolia sprengeri nå inndeles i to underarter, hvorav M. sprengeri var. sprengeri er de hvite på nordsiden av Yangze-elven. Det tidligere brukte navn M. sprengeri var. elongata har ikke lenger gyldig epitet, og skal ikke lenger anvendes.

Den andre underarten kalles M. sprengeri var. diva. Denne har lenge vært kjent fra Caerhays Castle i Cornwall, og har nærmest vært en legende i det internasjonale magnolia-miljøet. Den ble innført fra provinsen Hubei i 1901 gjennom plantesamleren E.H. Wilson, og ble beskrevet fra 1927 som M. sprengeri var. diva. Flere typer av denne finnes i omløp, da det er spredd både frøplanter og vegtativt formerte planter fra morplanten i Caerhays Castle. Den opprinnelige klon bærer kultivarnavn på vanlig måte, ‘Diva’ med stor D. Den er dessverre ikke hardfør nok her hos oss, men både den og andre M. sprengeri er mye brukt i kryssingsarbeid. Den opprinnelige betydning av ordet diva er guddommelig, og forteller litt om plantefolks fascinasjon for denne praktfulle magnolia.

Magnolia 'Joli Pompon'; fornem kultivar fra Arboretum Wespelaar.

Magnolia stellata
Magnolia stellata (jap. Shidekobushi) er en endemisk art med sitt naturlige habitat på den japanske øya Honshu, i et begrenset område rundt Isebukta, med de vesentligste populasjoner i prefekturatet Gifu, ved byene Taijimi, Toki og Mizunami. Det er også forekomster nord i Mie og på halvøya Atsumi; disse er isolert fra hovedområdet i Gifu. Man finner arten på lokaliteter fra havnivå og opp til noe over 600 m.o.h. M. stellata har tett, fingrenet vekst, men det er ellers svært stor variasjon når det gjelder andre egenskaper. Den svenske magnoliaekspert Erland Ejder har foretatt undersøkelser i området for å kartlegge populasjoner og varasjon. I naturen virker den såkalte Shidekobushi å tåle mye fuktighet, og man ser særlig mange bestander ved relativt fuktige steder nær bekker, elver og tjern. Her vokser arten som tett forgrenede busker, – på tørrere steder og i høyden som større busker eller små og mellomstore trær. I høyereliggende områder øst for Mizunami er det tilstøtende populasjoner av M. salicifolia, og artene krysser seg slik at det finnes overgangsformer. Hybriden kalles M. x proctoriana.

Blomstene hos M. stellata i naturen er vanligvis 5-8 cm brede og har 12-18 tepaler eller mer; disse er båndformede til smalt omvendt lansettformede. Fargen varierer fra ren hvit til rosa nyanser; hvitt er mest vanlig. Blomstring på bar kvist i april. Bladene er smale, elliptiske til smalt ovale eller bredt omvendt lansettformede; 5-13 cm lange, mørk grønne.

  1. stellata ble innført til den vestlige verden på omlag samme tid som M. kobus. Mange gode kloner av M. stellata har oppstått i kultur gjennom det 20. århundre; de har alle en yndig, feminin sjarm, med de lette, elegante blomstene som kan ha så mange som 30-35 smale tepaler. I og med at vi snakker om busker eller små trær er det enkelt å finne en plass til en slik i hagen, f.eks. ved en terrasse eller et inngangsparti. – M. stellata har vært gjenstand for hyppig kryssing med M. kobus, noe som har gitt arvestoff til mange av de mest verdifulle kultivarene av magnolia som er i bruk i dag. Hybridnavnet er M. x loebneri.
Magnolia Stellata 'Royal Star'
Magnolia stellata 'Royal Star' hos Karl Lalid ved Suldalsvannet.

Veien fra naturlig habitat til park og hage
Hybrider mellom arter av magnolia har opp igjennom tiden oppstått både spontant og ved programmert kryssing. Svært mange botanikere, gartnere og planteskolefolk har arbeidet med foredling av magnolia, for det meste uten at det har vært programmerte kryssingsprosjekter men heller en naturlig eller kanskje også tilfeldig del av deres daglige virke. Mange av disse er nevnt i sortsbeskrivelsene, – her skal jeg kun gjøre rede for to svært viktige hybrider, foruten å berette litt om noen av de pionérer som har gjort store gjennombrudd, produsert mange gode kultivarer eller på annen måte satt spor etter seg i magnolia-miljøet.

Magnolia x loebneri 'Encore'

Magnolia x loebneri
Gruppen med kultivarer har fått sitt navn etter den tyske foredler Max Hermann Löbner (1869-1917), som foretok den første kjente kryssing mellom M. kobus og M. stellata. Navnesortene har med seg gode egenskaper fra foreldrene, – herunder blomsterrikdom, hardførhet og stor toleranse for ulik pH og forskjellige jordtyper. De har særlig fått stor betydning i Nord- og Mellom-Europa, Canada og de nordlige statene i USA. Magnolia x loebneri ‘Merrill’ ble vanlig å se i handelen fra en gang utpå 70-tallet, og var lenge den mest kjente av kultivarene. Etter hvert ble andre sorter som ‘Ballerina’ og ‘Leonard Messel’ distribuert i planteskolebransjen. ‘Leonard Messel’ er en svært blomstrerrik og pålitelig sort, og har etter hvert oppnådd enda høyere staus enn ‘Merrill’. I senere år er mange nye kultivarer introdusert. Noen av disse har oppsiktsvekkende kvaliteter, og er blant våre favoritter i planteskolen.

Magnolia x loebneri 'Merrill' hos Karl Lalid ved Suldalsvannet.

Magnolia x soulangeana
x soulangeana ble til ved den første kjente kryssing av Magnolia. Étienne Soulange-Bodin (1774-1846), fransk botaniker og kavallerioffiser under Napoleon, krysset de to øst-asiatiske artene Magnolia denudata og Magnolia liliiflora. Begge har stor kulturhistorisk betydning, men er forholdsvis lite plantet i vesten. Spleisingen av disse to artene foregikk ca. 1820, men det har trolig forkommet spontane tilsvarende hybrider i japanske hager eller planteskoler lenge før den tid.

De første plantene fra kryssingen blomstret i 1827. Hybridens blomster var varm rosa i knopp; utsprungne blomster hvite, utvendig sjattert rosa med en purpurrosa basis. I størrelse og farge var de alle andre magnolia fullstendig overlegne, og ellers alle andre blomstrende busker og trær som ble brukt i temperert klima på den tiden. Slike magnolia begynte man derfor å plante som representative solitærtrær i finere hager og parkanlegg. Etter hvert oppsto det typer av Magnolia x soulangeana med større blomster og andre og sterkere fargenyanser.

Gruppen blir gjerne kalt praktmagnolia eller tulipan-magnolia, men foruten de som har tulipanform finnes det også kultivarer med koppformede, begerformede og til og med nesten helt runde blomster. Blomstringen starter litt utpå våren, rett før trærne begynner å vegetere. Kultivarer av M. x soulangeana har begrenset dyrkingsverdi her i vårt klima. De er ikke spesielt hardføre, og har gjerne problemer med at vekstsesongen blir for kort; de krever med andre ord en høy varmesum for å avmodne og innvintre trygt. Slike Magnolia er spektakulære og uten unntak svært vakre, og det er mest disse folk legger merke til på reiser på kontinentet eller i USA i mars-april. Vi anbefaler kun planting på varmt, solrikt voksested i de beste kystnære områder; sone 1 og 2 og bare unntaksvis svært gunstige steder i sone 3.

Noen av de mest spektakulære navnesorter av soulangeana er: ‘Brozzoni’, ‘Lennei Alba’ ‘Picture’, Rustica Rubra’ og ‘Verbanica’. Nevnes må også serien til Amos Pickard, Magnolia Gardens, Canterbury UK. 15 navngitte seleksjoner introdusert i 1974 var trolig 2. generasjons avkom fra åpen pollinering av en M. x soulangeana ‘Picture’ på 60-tallet. Blant de vakreste er ‘Pickard’s Garnet’ og ‘Pickard’s Schmetterling’.

Magnolia x soulangeana 'Lennei Alba'
Magnolia 'Pickard's Garnet' i Arboretum Wespelaar.

Foredling gjennom de siste ca. 100 år
Todd Gresham (1909-1969), Santa Cruz, California, var med å grunnlegge American Magnolia Society, og iverksatte et kryssingsprogram som nok er det største noensinne av en enkeltperson.  Han krysset først M. x veitchii med M. liliiflora og M. x soulangeana ‘Alba’. Resultatet var en gruppe sorter som kalles Gresham-hybrider etter opphavsmannen. I perioden 1955-1970 gjorde han nesten 600 kryssinger med en imponerende serie arter og kultivarer som foreldre. Avkommet ble sendt til Gloster Arboretum i Missisippi og senere også til en planteskole i Semmes, Alabama, for utplanting og evaluering. Da dette dreide seg om mangfoldige tusen frøplanter deltok en rekke folk fra magnolia-miljøet i arbeidet med å selektere, velge ut og introdusere dyrkingsverdige sorter; de meste kjente er Joe C. McDaniel, Ken Durio, John Giordano og John Allen Smith.

Phil Savage (1917-2002), Bloomfield Hills, Michigan, en pensjonert pilot fra forsvaret, var også med fra starten i American Magnolia Society. Han var opptatt av å få frem kultivarer med bedre hardførhet enn noen av artene fra østen, og gjorde særlig mange kryssinger med typer av M. acuminata som den ene av foreldrene. Han skapte bl.a. sorter som ‘Big Dude’, ‘Butterflies’, ‘Gold Star’, ‘Maxine Merrill’ og ‘Yellow Lantern’.

Joseph C. McDaniel (1912-1982) var professor ved University of Illinois, Urbana IL. Han var en av grunnleggerne av American Magnolia Society, og leder i foreningen i perioden 1968-1982. McDaniel var en produktiv skribent og inspirator med stor kontaktflate og omfattende korrespondanse i inn-og utland; og arbeidet også med andre hagevekster som frukt, nøtter og div. prydbusker. Han var spesielt opptatt av magnolia med naturlig habitat i USA, og fremfor alt svært aktiv innen kryssing og evaluering av magnolia. Han introduserte bl.a. ‘Ballerina’, en betydningsfull loebneri-kultivar, og ‘Woodsman’, sorten med den mest spesielle farge i hele sortimentet (M. acuminata ‘Klaassen’ x M. liliiflora ‘O’Neill’).

Francis de Vos og William F. Kosar (1912-1985) drev på 50- og 60-tallet foredlingsarbeid i US National Arboretum, Washington DC. Først kom den kjente serien “Eight Little Girls”, svært riktblomstrende sorter med tett, kompakt vekst og karakteristiske blomster. Dette var et resultat av kryssing mellom typer av M. liliiflora og M. stellata. I 1963 kom den oppsiktsvekkende hardføre ‘Galaxy’ og søstersorten ‘Spectrum’; disse ble til ved å krysse M. liliiflora ‘Nigra’ med M. sprengeri ‘Diva’.

Evamaria Sperber (1927-2005) drev foredlingsarbeid ved Brooklyn Botanic Garden, New York. Sammen med Doris Stone og Lola Koerting krysset hun i 1954 M. acuminata med M. liliiflora. Avkommet fra kryssingen har fått navnet M. x brooklynensis; dette var den første kryssing mellom en amerikansk magnolia og en med asiatisk opphav. Den første navnesorten, oppkalt etter Evamaria Sperber, ble introdusert i 1968. I 1956 krysset Evamaria Sperber begge underartene av M. acuminata med M. denudata og sorter av M. x soulangeana. Herfra stammer sorten ‘Elizabeth’. Senere produserte Doris Stone sorten ’Yellow Bird’, ved tilbakekryssing av M. brooklynensis ‘Evamaria’ med M. acuminata. Slik oppsto de første gule kultivarer med stor prydverdi.

Magnolia x brooklynensis 'Evamaria' - en milepel innen foredling av magnolia.

New Zealand
I løpet av de siste drøye 50 år er det utviklet svært mange oppsiktsvekkende magnolia-kultivarer I New Zealand, – først ved far og sønn Felix og Mark Jury; senere ved Ian Baldick og ikke minst Vance Hooper. Noe av dette er sorter med kvikke farger som slår godt an hos nerder og samlere på jakt etter nye triumfer. Likeledes er slike magnolia gjengangere i impuls-salget i hagesentre verden over. I likhet med enkelte andre fagfolk er jeg skeptisk til det genetiske utgangsmateriale som er brukt under foredlingsarbeidet. Det er relativt få av sortene som har relevans for vårt klima. Farger som tenderer mot det svulstige eller lett vulgære er heller ikke noe jeg svermer for, og jeg anser at tilgangen på sorter fra andre kilder er adskillig mer interessant.

Magnolia 'Daybreak'
Magnolia × loebneri 'Powder Puff'

Kehr og Ledvina
De to største foredlerne i nyere tid er August Ernst Kehr (1914-2001), Hendersonville, North Carolina, og Dennis Ledvina (1939-2015), Green Bay, Wisconsin. Kehr hadde yrkesbakgrunn innen genetikk, og derfor de beste forutsetninger for å arbeide med å spleise gener da han som pensjonist begynte å krysse magnolia. Han navnga og registrerte 31 sorter, herav mesterverket ‘Daybreak’, gule kultivarer som ‘Sunsation’, og loebneri-kultivarer som ‘Encore’ og ‘Powder Puff’. Augie Kehr har fått et ettermæle som en gigant i magnoliaverdenen; hans magnoliasorter har også fått stor betydning som kryssingspartnere.

Dennis Ledvina brukte Kehr’s erfaringer og idéer i sitt arbeid, med ambisjoner om å få frem gode sorter for amerikansk sone 4 og 5. Arven etter Ledvina er en hel rekke kultivarer med  imponerende bra hardførhet. Mange av disse har fått stor oppmerksomhet i fagmiljøer, ikke minst noen sorter i attraktive rosa og rødlige nyanser. Noen av de beste er: ‘Cotton Candy’, Rose Marie’, ‘Red Baron’, ‘Royal Splendor’ og ‘Simple Pleasures’. Disse er enn så lenge “hard to find” på grunn av begrenset mormateriale. De finnes i beskjedent omfang i arboreter og større samlinger; i mindre grad i entusiastenes hager. Men disse kultivarene vil med tiden bli distrubuert i større målestokk, og mange av dem spås en stor fremtid. – Vi har mange av sortene til Kehr og Ledvina i produksjon i planteskolen. Dette er noe av konfekten vi kan friste med i årene fremover; noen sorter er allerede klar for salg.

Magnolia 'Simple Pleasures'

Magnoliaskogen og Karl Evert Flinck
På Alnarp, campus for det svenske landbruksuniversitet, finner man den såkalte Magnoliaskogen. Her har det siden 2007 foregått et stort anlagt prosjekt med kryssing og seleksjon av magnolia. Virksomheten har inntil nylig vært ledet av Erland Ejder; blant annet kjent for omfattende feltarbeid i Kina og verdifull oppklaring i morfologi og nomenklatur angående M. sprengeri. M. cylindrica, M. sprengeri og M. stellata er eksempel på arter som har vært brukt i foredlingsarbeidet på Alnarp.

Initiativtager til Magnoliaskogen var Karl Evert Flinck (1915-2015), ellers kjent som den første sjef og produktutvikler i Findus. Ved siden av å bygge opp virksomheten i Findus var han en entusiastisk dendrolog og plantesamler med stor kontaktflate internasjonalt. Og på sett og vis langt forut for sin tid. På sitt bosted i Selleberga i Bjuv, øst for Helsingborg, anla han en stor hage med mange ulike vekster. De første magnolia plantet han i 1952, og hans pionérarbeid har gitt svært nyttig erfaring for bruk av magnolia i Sverige, Danmark og Norge.

Sir Peter Smithers, «the spy with the green thumb».

En av de største magnolia-entusiaster var Sir Peter Smithers (1913-2006), mannen man mener var Ian Flemings modell for James Bond. Etterretningsoffiser, diplomat og politiker; fra 1964 til 1969 også generalsekretær i Europarådet. Peter Smithers var en svært lidenskapelig og dyktig plantesamler og gartner, og vil av ettertiden huskes som en av de store magnolia-pionérer.

Historien var slik: Peter Smithers var som politiker idealist med enormt overblikk og et stort hjerte for Europa. Harold Wilson, leder av Labor Party, støttet hans utnevnelse til House of Lords. Men Edward Heath, lederen av Sir Peter’s eget Conservative Party, la ned veto; han og Smithers var sterkt uenige i utenrikspolitiske saker. Istedenfor ble Peter Smithers adlet; dette var i 1970. På grunn av politisk skuffelse over intriger og maktkamp, og en fornemmelse av at ting utviklet seg i feil retning i Storbrittanna, sa han ja til et tilbud om sveitsisk statsborgerskap, og kjøpte en nedlagt vingård i de bratte skråningene i Vico Morcote ved Luganosjøen. Med dette tok han farvel med diplomati og politikk, og valgte å bli pensjonist bare 56 år gammel; han var riktignok på senere tidspunkt rådgiver for Margaret Thatcher, som visste å verdsette hans talenter.

Peter Smithers bosatte seg således med sin kone i Vico Morcote, og anla etter hvert en mangfoldig og sagnomsust hage. Hovedinteressen var nok magnolia, men han samlet også andre planteslag fra fjern og nær, bl.a. Wisteria, trepioner og hageazalea.  I tillegg var han en svært lidenskapelig fotograf; sagt med hans egne ord “a floral pornographer”. I “Adventures of a Gardener” forteller han om årene ved Luganosjøen. Boken er krydret med anekdoter, og viser til gagns Peter Smithers’ smittende glede og spesielle filosofi rundt hage og hagevekster.

Peter Smithers oppmuntret den lokale planteskolemann Otto Eisenhut gjennom mange år for at denne skulle oppformere og selge magnolia, noe han gjorde til gagns ved å etablere verdens dengang største sortimentsbutikk i Gambarogno, i den sveitsiske kantonen Ticino, i nordenden av Lago Maggiore. I dag driver sønnen Reto virksomheten, og plantesamlingen tilhørende planteskolen har gjennom tiden vokst til en slags botanisk hage. På et 20 dekar stort område finner man hundrevis av sorter Camellia, Magnolia, Rhododendron og mye annet. Dette er blitt en av Ticinos turistattraksjoner, både for entusiaster og helt vanlige hagefolk. Den nær eksotiske stemningen på stedet oppleves ekstra sterkt ved at man ser snødekte alper i bakgrunnen.

Magnolia hos Eisenhut i Gambarogno, med snødekte alper i bakgrunnen.

Jim Gardiner
James M. “Jim” Gardiner er en av autoritetene i dagens internasjonale magnolia-miljø. Han er nå pensjonist. I unge år arbeidet han i flere botaniske hager, hvoretter han i 28 år bodde og arbeidet som kurator og direktør ved RHS (Royal Horticultural Society, dvs. det britiske hageselskapet) i deres praktfulle anlegg Wisley Garden i Woking utenfor London. Som tungvekter i faget holder han god kontakt med miljøet, og er fortsatt av og til virksom som foredragsholder i MSI (Magnolia Society International) og IDS (International Dendrology Society).

Jim har skrevet flere svært gode bøker. Spesielt vil jeg nevne “Magnolias. A Gardener’s Guide”, hvor forordet er skrevet av Peter Smithers. En ekstra lekker bok er den store “Magnolias in Art & Cultivation”, laget i samarbeid med den amerikanske botaniker Stephen A. Songberg og kunstneren Barbara Oozeerally. Mer enn 150 fantastisk livfulle og svært detaljerte botaniske malerier av Barabara Oozeerally er av en umåtelig skjønnhet, og kommer virkelig til sin rett ved bokens store format. Jim Gardiner har på sin unike måte stått for informativ og overbevisende skildring av de viktgste artene innen slekten, dessuten ialt ca. 100 hybrider og kultivarer som er i bruk i dag. Stephen A. Spongberg har supplert med svært presise botaniske beskrivelser av de forskjellige artene.

Jim har alltid vært 100 % informert om alt som skjer i magnolia-verdenen. Mange sorter han har omtalt i sine bøker er først kommet i vanlig salg noen år etter utgivelse av bok, et eksempel på at det tar mange år å spre kunnskap om, oppformere og distribuere nye og attraktive planteslag i handelen.

Magnolia i Arboretum Wespelaar.
Magnolia i Arboretum Wespelaar.

Vicomte Philippe de Spoelberch og Arboretum Wespelaar
Blant pionérer i det internasjonale magnolia-miljøet kommer man ikke utenom en belgisk adelsmann: Philippe de Spoelberch (1941-) er en av Belgias rikeste menn, og har tilknytning til det blant kjennere anerkjente øl Stella Artois; hans slekt har vært blant eierne av bryggeriet Artois som stammer helt tilbake til 1400-tallet. Han er også en av verdens dyktigste dendrologer (dendrolog = ekspert på busker og trær; mest brukt om trær). Som ung, reisende forretningsmann i slutten av tyveårene fikk han gjennom sin far stor interesse for trær. Historien om Arboretum Wespelaar starter på 70-tallet, hvor Philippe laget en botanisk plantesamling på familens eiendom i Herkenrode, Haacht utenfor Brussel.

Philippe besøkte en mengde hager og arboreter rundt om i verden. Han begynte å kjøpe planter i lokale planteskoler og etter hvert i europeiske spesialplanteskoler. Spiren til hans store interesse for Magnolia ble lagt i 1983 da han fikk en telefon fra en bekjent i Boskoop (= planteskolenæringens Mekka, med århundrelange tradisjoner) om at firma F.J. Grootendorst skulle nedlegges. Denne planteskolen hadde pga. sin sterke relasjon til det amerikanske markedet en imponerende liste med Magnolia. Philippe syntes han gjorde et kupp da han sikret seg 25 forskjellige kultivarer. Plantesamlngen vokste med årene fra det som først var området rundt familiens hus (50 dekar) til det som etter hvert ble arboretet, et 200 dekar stort område. I starten hadde de kun hjelp av en enkelt gartner; i dag sysselsetter arboretet 5 gartnere på full tid. I 2001 skjenket de Spoelberch arboretet til en stiftelse, og i 2007 åpnet de den flotte parken for publikum.

I dag kan ca. 2300 forskjellige arter og kultivarer sees i Arboretum Wespelaar. Hovedfokus ligger på viltvoksende trær og busker, hvorav også mange truede arter som kan greie å finne ro i belgisk jord og klima. Slektene Acer, Magnolia og Rhododendron er spesielt godt representert. Magnolia er ivaretatt med det meste av arter pluss de fleste eksisterende kultivarer med stor prydverdi. Ialt 288 forskjellige species og flere hundre kultivarer; verdens i særklasse flotteste samling av Magnolia med nær 800 eksemplarer utover i landskapet. Jeg anbefaler sterkt et besøk i Arboretum Wespelaar for norske hagefolk som er på reise i området.

En mengde Magnolia-kultivarer er også utvalgt og navnsatt i arboretet, bl.a. ‘Bjuv’ og ‘Joli Pompon’. I tillegg har arboretet gjort seleksjon i gule sorter, fra frø sendt av August Kehr, bl.a. ‘Anilou’, ‘Daphne’ og ‘Honey Flower’. Philippe de Spoelberch er i dag 83 år gammel, men fortsatt svært aktiv og med samme lidenskap for faget. Han holder blant annet mange nettforedrag for medlemmer i International Dendrology Society. Koen Camelbeke er direktør i arboretet: også han en av verdens fremste dendrologer og en stor ressurs for det internasjonale magnolia-miljøet.

Magnolia 'Yellow Fever', Arboretum Wespelaar.

En fornem slektning: Magnolia grandiflora
En fornem slektning av de magnolia som kan brukes i vårt klima er Magnolia grandiflora (am. southern magnolia, bull bay). Den har sin opprinnelse i sørøstlige USA, fra North Carolina sørover til sentrale Florida, og vestover til østlige Texas. Tyngdepunktet i naturlig habitat ligger i Louisiana og Missisippi, og M. grandiflora er da også “state flower” i begge disse statene. Arten trives kun på lokaliteter nær kysten og i lavlandet opp til 150 m.o.h. Magnolia grandiflora ble introdusert i Europa tidlig på 1700-tallet, med sikkerhet før 1728, og har siden blitt et av de mest populære plantede vintergrønne trær i verden, i varmtempererte og subtropiske strøk. I naturlig habitat finnes trær med høyde på inntil 30 meter, men i kultur er det sjelden å se eksemplarer større enn 10-12 meter. De ovale bladene er vanligvis 13-20 cm lange og 6-10 cm brede. De er glinsende mørkegrønne, tykke og læraktige, med underside som varierer fra blek grønn til å være dekket av tett rødbrun og filtaktig indumentum. Store kremhvite blomster står så absolutt i stil med bladverket. De er sitronduftende og hele 15-30 cm brede. Utenom selve arten finnes en mengde utvalgte navnesorter, – det er etter sigende listet mer enn 100 forskjellige.

Det var fristende å vie noen ord til Magnolia grandiflora som et kuriosum. Dette fordi det er den udiskutable majestet i slekten Magnolia, og det mest staselige vintergrønne tre vi kjenner. Jeg vet at det finnes plantet M. grandiflora f.eks. i Stavanger, men jeg er prinsipielt imot å trosse naturen. Vi nordboere får nøye oss med å se treet når vi er på ferie, plantet som gatetre eller i parker i f.eks. Italia, Frankrike eller Spania. Jeg anbefaler da spesielt områdene rundt Lago di Como, Lago di Lugano og Lago Maggiore i Nord-Italia. Her finner man noen av verdens aller fineste hager og parker, begunstiget av et meget fruktbart middelhavsklima i le av Alpene. Hagevekster vi har et forhold til vokser side om side med palmer, oliven og sitrus. Og oleanderhekker smykker veier og gangstier.

– Ellers har jeg tips til et sted som kanskje er mer tilgjengelig for folk flest: Parque San Telmo i Triana, Las Palmas. Her er det ca. 30 store magnoliatrær, og man har mulighet til å nyte en øl eller en kopp kaffe under trekronene ved den blå modernista-kiosken. – Man ser også trær av Magnolia grandiflora i andre parker i området. Botanikere på Gran Canaria hevder at den også finnes naturalisert (forvillet) på øya.

Faguttrykk brukt i nettstedets omtale av magnolia og syriner

basale angiospermer

arkaiske dekkfrøete planter; de tidligste blomstrende planter i evolusjonshistorien.

botanisk nomenklatur

botaniske taksonomiske kategorier navngis ved hjelp av nomenklaturreglene i et internasjonalt regelverk, International Code of Nomenclature for algae, fungi and plants. Se ellers taksonomi.

 

botaniske navn praktisk forklart

Noen lesere vil kanskje irritere seg over at jeg konsekvent bruker vitenskapelige navn. Botanisk nomenklatur (navnsetting ifølge fagterminologi) er faktisk det eneste som gir mening på et visst nivå. Alle botaniske navn skrives i kursiv. Eksempel: Syringa vulgaris ‘Edward J. Gardner’. Syringa er slekt (lat. genus), vulgaris er art (lat. species) og ‘Edward J. Gardner’ er sort (kultivar, cv.). Hybrider, i botanisk sammenheng kryssinger mellom to arter, skrives f.eks. slik: Syringa x hyacinthiflora.

Det finnes norske navn på de fleste vanlig brukte hageplanter, men dette gjelder kun slekt og av og til art. Det finnes imidlertid ingen standard for norske navn som er i bruk. Mange norske navn er definitivt keitete og umusikalske. Botanikere i Artsdatabanken er så frekke at de setter nye navn på busker som har hatt greie norske navn i mange tiår; eks. Amelanchier kaller de blåhegg, til erstatning for det innarbeidede og gode navnet søtmispel. Pga. at det har vært nynorskfolk på Ås (det som før het Landbrukshøyskolen; i dag Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) finnes det også velkjente nynorske plantenavn som gartnere på Østlandet går rundt og bruker uten å forstå at de snakker nynorsk; eks. krossved dvs. korsved. Dette er et av mange eksempler på at det nok var overflødig og sært å oversette det botaniske navnet, Viburnum, som lyder bra og er lett å uttale.

Konklusjon: Ettersom det er mest kultivarer (navnesorter) vi faktisk bruker i park og hage, blir det upresist, påtatt og ofte på grensen til useriøst å bruke norske navn. Jeg synes det er helt greit å si edelsyrin (evt. duftsyrin) ‘Sensation’. Men kan styre meg for mer banale navn som f.eks. praktmagnolia. Da er det bedre å bruke det botaniske navnet, Magnolia x soulangeana pluss det aktuelle sortsnavnet.

corolla, fliker og tube

Syrinblomstens biologi: På syriner er kronbladene vokst sammen til et sylindrisk eller smalt traktformet rør (tube) som ender ut i en såkalt corolla bestående av fire (eller av og til flere) fliker; flikene danner det vi oppfatter som selve blomsten. Fylte syriner har to eller tre corollaer, altså to eller tre kranser eller sett med fliker. I omtale av blomster her på nettsiden snakker jeg mest om fliker når jeg beskriver, – av og til også corolla og tube.

dendrologi

læren om trær og busker; dendrolog = brukes primært om ekspert på trær.

depotgjødsel

controlled release fertilizer, slow release fertilizer. Plantenæring som har langtidseffekt; normalt 6 eller 8 måneder. Næringsstoffene er avhengig av en viss fukt, men frigivelsen skjer med jordtemperatur; akselerer om våren og bremser om høsten.

endemisk

endemisk species; uttrykk brukt om art som har sitt naturlige habitat i et begrenset geografisk område, og bare der.

epitet

artsepitet; epitet er det siste av de to leddene som tilsammen utgjør et vitenskapelig artsnavn, og den delen som identifiserer arten.

foredling; se planlagt pollinering.

generisk

noe som er spesifikt for en art eller tilhører en art.

habitat

hjemmeområde; (kun brukt om viltvoksende planter) stedet hvor vekster har sitt naturlige leveområde.

hybrid

kryssing mellom to arter. I botanisk nomenklatur markeres hybrider med x foran hybridnavn. I naturen kan arter krysse tilfeldig og naturlig; eks. Magnolia stellata og Magnolia salicifolia. Foredling er kontrollert kryssing med valgte foreldre.

kultivar

cv.; botanisk faguttrykk for sort, navnesort, klon. En kultivar eller klon må formeres vegetativt, dvs. ved stiklinger, poding eller vevskultur; kun slik vil morplantens egenskaper beholdes i avkommet.

lignose

treaktig plante, busk eller tre. Mer spesifikt forklart: plante som inneholder lignin = vedstoff.