Våre syriner – sortene beskrevet i detalj
Tekst og bilder er som åndsverk beskyttet av opphavsrett, og forbudt å distribuere eller kopiere, helt eller delvis. Vi vil umiddelbart forfølge eventuelle brudd på opphavsretten.
All text is our property and forbidden to copy or distribute, in whole or in part. © Copyright: lilacland.no/A.J. Landsnes. Certain pictures are from photographers and sources mentioned under Credits. Almost all other pictures are our own. Infringement by copying website images is illegal, and immediate action will be taken against anybody who do not respect the copyright.
Litt om farger, og hvordan vi oppfatter og beskriver farger
Det hersker liten tvil om at blomsterfarger oppfattes svært forskjellig, og fargevalørene hos syriner har til alle tider vært gjenstand for misforståelser. For å sette det på spissen: jeg har hørt kunder i planteskolen omtale én og samme syrin som henholdsvis rød, lilla eller blå. Uansett blir det helt galt.
Det avgjørende er på hvilket stadium blomstene betraktes. De innerste knoppene dvs. de i den tykke delen av blomsterstanden springer først ut, – deretter de resterende i tur og orden. Under dette forløpet skjer det gradvis en påfallende forvandling i fargenyanse. I sortsbeskrivelsene har jeg derfor lagt litt flid i å beskrive utvikling i fargenyanser fra knopp til utsprungen blomst.
Farger og foto
Ytre forhold som jordkvalitet og pH har stor innvirkning på fargene. Og ikke minst temperatur og værlag forøvrig. Fargenyansene på syriner er så vanskelige å fange på bilder at vi kun legger ut foto der vi synes vi har noe som er bra nok. Hvordan farger blir gjengitt er i vesentlig grad styrt av om det er sollys eller overskyet; sollys er oftest helt ubrukelig til nærbilder. Her er det snakk om hvitbalanse og fargetemperatur, parametre som bare ihuga entusiaster har god greie på. Akkurat dette er svært kritisk for en betydelig del av fargevalørene hos syriner. Derfor finnes det faktisk nesten ikke gode bilder av syriner noe sted, hverken på internett eller i bøker om emnet.
Valg av sort
Syrinsortene som er beskrevet her er å betrakte som en slags “40 beste”- liste; dvs. det er nesten 50 kultivarer på listen nå. Vi har normalt tilgjengelig salgsplanter av omlag 25-30 av disse gjennom det meste av sesongen; hovedsorter har vi av og til i flere størrelser. Enkelte entusiastsorter har vi begrenset mormateriale av, og det kan ta tid før vi har mange planter å selge. På annet sted i menyen kan man finne info om plantene vi selger.
Å finne en enkelt busk er oftest et greit valg, – det kan de fleste gjøre basert på sortsbeskrivelse og litt råd fra oss. Men å kombinere sorter er en helt annen sak. Man kan selvsagt gjøre det på enklest mulig vis, og velge hvit pluss en eller annen nyanse lilla. Men straks man har ambisjoner om å bruker flere sorter blir det mer vrient, særlig når det står mellom å kombinere farger eller å prioritere forlenget blomstringstid ved bruk av S. x hyacinthiflora. Jeg anbefaler de som ønsker spesielt smakfulle kombinasjoner å stole på våre råd. Etter å ha arbeidet tett med syriner i flere tiår har vi sett hva som fungerer.
Mørke syriner har et godt rykte, særlig blant eldre mennesker som har et forhold til hage, men slike sorter bør såvidt mulig ikke benyttes alene eller som et hovedelement. De mangler den magiske duften som mange søker, og gir en mye finere effekt om de brukes i mindretall og pakket inn av mange busker i duse farger. Ellers er hvite og sart rosa sorter alltid nyttige; de står godt sammen med det meste og synes godt også i tusmørke. Et godt tips kan være å bruke dels enkle sorter hvis buskene i hovedsak skal betraktes på avstand. Men mange vil nok heller velge fylte sorter hvis man skal ha dem ved sitteplass, inngangsparti eller innkjørsel.
Annen nyttig informasjon
Les om duft og farge, anvendelse av syriner, jord, plantenæring, beskjæring og annet vedlikehold m.m. i det generelle kapitlet, «Det som er verdt å vite om edelsyriner (duftsyriner, storblomstrede syriner), og litt til … «. Der er også den fascinerende historien om hvordan syrinen kom fra naturlig habitat til hagene våre; en nyttig oversikt over faguttrykk, og mye myer mer.
Sortsbeskrivelser i Alfabetisk rekkefølge
Syringa vulgaris
Albert F. Holden.
Attraktiv, velformet bred busk med usedvanlig vakkert mørkegrønt bladverk. Enkle blomster i uvanlig farge. Knopper og halvt utsprungene blomster er purpurfiolette. Helt utsprungne blomster dyp blåfiolette med blek sølvaktig lavendel revers; karakteristisk hetteformede blomsterfliker. I senter av flikene er det en tynn, langsgående fure. Blomsterfargen blekner uten at blomstene taper seg i skjønnhet. Lange, noe løse og svært elegante, koniske blomsterstander; blomster over det meste av busken. En av svært mange vakre og særpregede sorter fra John L. Fiala (1924-1990), forfatter av entusiastenes store og betydningsfulle referanseverk, “Lilacs”. Oppkalt etter Albert Fairchild Holden (1866-1913), geolog og gruveingeniør. Han døde ung, men satte av penger til å etablere det som i dag er kjent som Holden Arboretum, Kirtland, Ohio.
Ami Schott.
Stor, bred busk, som blomstrer best på øvre halvdel av busken; anbefales derfor å holdes på moderat høyde. Prektige, tykke blomsterstander. Knopper og halvt utsprungne blomster purpur til dyp purpurrosa. Utsprungne blomster inntil 2,5 cm store og rosettaktig fylte, koboltblå med lyseblå og rosa sjatteringer. De store fliker i ytre corolla er bredt ovale med karakteristisk hetteform, og lysere farget revers. Indre corolla er uregelmessig, lysere farget og med dels foldede fliker. Etter hvert blekner blomsterfargen til lavendelblå med helt sart blålige senterfliker. – “Hard to find” sort fra 1933. Et av familien Lemoines mesterverk, – stadig mer etterspurt, nesten 100 år etter sin introduksjon.
Angel White.
Skinnende blankt og mørkegrønt bladverk. Knopper lys gulgrønne. Utsprungne blomster enkle, silkeaktig renhvite; på slutten med tilbakebøyde fliker. Flikene er ovale til omvendt eggformede, tilspissede, med lett opphøyd rand; det hender at enkelte blomster har fem fliker. Blomstrer senere enn mange andre i gruppen, og avgir en sterk, fin duft. Blomsterstander med forskjellig form og størrelse, ofte fra sideknopper i enden av grenene. Riktblomstrende og pålitelig. Lettdyrket, grei sort; god i en frittvoksende hekk.
Atheline Wilbur.
Relativt høy, kraftigvoksende sort med mørkegrønt bladverk. Knopper magenta til lavendelrosa, utsprungne blomster gråaktig rosa med nyanser av rosenrødt og lavendel. Fylte, svært vakre. Blekner til nokså sart rosa på slutten, men de livlige fargene er dominerende helt til det siste. Store, eksklusive, tykke blomsterstander; fargespillet er vidunderlig, spesielt midtveis i blomstringen når mange nyanser sees samtidig. Lokale forhold, vær og temperatur under blomstringen kan påvirke fargenyansene nokså mye. Sorten kan minne noe om ‘Krasavitsa Moskvy’, men er definitivt et nummer mer rosa. Blomstrer relativt sent i vulgaris-sesongen. – ‘Atheline Wilbur’ er en av John L. Fialas vakreste kultivarer, og sto ved introduksjonen for en slags ny standard innen foredling, ved sin kombinasjon av morfologi og farger som tidligere aldri var sett i edelsyriner. – Bladverket kan under rette forhold oppnå gyldne høstfarger med noe innslag av rødt.
Avalanche.
Staselig og særegen sort fra John L. Fiala. Busk med moderat høyde og fleksible, dels overbøyde og overhengende grener. Kremgule knopper. Meget store, enkle, skinnende hvite blomster i lange og svært elegante blomsterstander. Fin duft.
Cavour.
Lite kjent og påaktet Lemoine-kultivar fra 1910. Knopper dempet purpurlilla til dyp lillarosa. Utstprungne blomster med skjeformede fliker. Enkle, rødlilla med blek rødpurpur rand; lysner til en vakker dempet fiolett. Endel blomster har mer enn de vanlige fire fliker. Tette. middels store til store, koniske blomsterstander.
De Miribel.
Noe grovbygd semi-dverg; introdusert av Lemoine i 1903. Lys purpurfiolette knopper åpner seg til lekre enkle blomster i blåfiolette nyanser. Blomstens indre har lysere detaljer som minner om et malteserkors. Middels store, tette, smalt koniske blomsterstander. En sjelden og noe kravfull Lemoine-sort med svært attraktiv farge.
Dwight D. Eisenhower.
En av kultivarene signert Richard A. Fenicchia (1908-1997), ansvarlig for foredlingsprogrammet i Highland Park i Rochester, staten New York; i parken finnes en av verdens største og fineste syrinsamlinger, og årlig arrangeres syrinfestival. – Oppsiktsvekkende blomster på en stor, bred og staselig busk. Dyp lilla i knopp. Utsprungne blomster store, enkle, himmelblå; senere lekkert lyseblå med et silkehvitt skjær nær åpningen av tuben. Flikene er bredt omvendt eggformet til ovale, med hetteformet, tilspisset tupp. I senter av flikene 1-3 langsgående blå striper. Mektig store og tykke blomsterstander. Primula-aktige enkeltblomster er vanlig å se på denne sorten; disse har fem-seks fliker istedenfor de vanlige fire, – og av og til enda flere. Sorten er robust, men krever gode vekstforhold for å yte sitt aller beste. Svært vakker i kombinasjon med sorter i blåfiolette eller purpurfiolette nyanser.
Edith Cavell.
En av Lemoines beste hvite sorter, fra 1916. Stor, kraftig busk med mørkegrønt bladverk. Gulgrønne til elfenbenshvite knopper. Utsprungne blomster fylte, ren hvite. Svært lange, spisse, koniske blomsterstander. Av stor historisk betydning.
Edward J. Gardner.
Bladverk nokså mørk grønt med en anelse blålig skjær. Knoppene er purpurrosa. De utsprungne blomstene er usedvanlig vakre; halvfylte til fylte, stjerneformede, med en makeløs ensartet og dyp rosa valør. Fargen blekner langsomt til helt lys rosa. Blomsten har tre corollaer, men den innerste har få, vridde, ujevnt utviklede eller misdannede fliker. Den ytre corolla har fliker som er nokså flatt utsvinget, brede og avrundede, med skjerforemt tupp. Neste krans har fliker som sitter diagonalt over de under; de er smalere og ofte vridde. Fliker i begge disse kranser blir under utviklingen lett tilbakebøyde. Dette gir blomstene en helt eindommelig ynde. Lange koniske, løse blomsterstander; sterk og meget fornem duft. En av de vakreste av fylte rosa syriner, og definitivt annerledes enn alle andre. Sorten er kravfull, og ikke for alle. Bør plantes i god næringsrik jord og på varm vokseplass i beste lavlandsstrøk på Østlandet og Sørlandet; sone 2 og 3.
Émile Lemoine.
Duftende, yndige og fylte små rosettblomster i middelstore, tette blomsterstander. Knoppene er rosalilla med lavendel skjær, utsprungne blomster helt sart fiolette med lillarosa ytterside. Spesielt attraktiv når blomstene kan betraktes på kloss hold, f.eks. ved en gangsti eller sitteplass. Av stor historisk betydning; en av Victor Lemoine’s første fylte syriner (1889), og oppkalt etter sønnen Émile.
Flora 1953.
Legendarisk syrin laget i Nederland av Dirk Eveleens Maarse fra Aalsmeer; introdusert i 1953. Flott busk med mørkegrønt bladverk. Gulgrønne knopper. Meget store, enkle blomster i ren hvitt. De er overveiende korsstilte og symmetriske, med omvendt eggformede fliker. Flikene er hetteformede med tydelig hevet rand; på slutten er de ofte noe tilbakebøyde. Lange, koniske blomsterstander. En helt spesiell og fornem enkel hvit syrin, med kultstatus i entusiastmiljøet på grunn av de oppsiktsvekkende store blomstene.
Flower City.
Oppsiktsvekkende kultivar fra Highland Park og foredleren Richard Fenicchia. Navnet ‘Flower City’ refererer til byen Rochester. Rund, kompakt busk; en kraftig semi-dverg. I knopp mørk purpurfiolett med rosa og blålige toner: Utsprungne blomster enkle, blåfiolette med svakt sølvaktig revers; inntil 2,7 cm store. Flikene er omvendt eggformet og markant hetteformet, med nyanser av lys båfiolett og hvitt langs den opphøyde randen. Primula-aktige enkeltblomster med 5-8 fliker istedenfor de vanlige fire forekommer. Meget store, tykke blomsterstander. Næringskrevende sort som må ha gode vekstforhold for å yte sitt aller beste. «Hard to find», og vel så det.
Frederick Law Olmsted.
Enda en sort laget av Richard Fenicchia; oppkalt etter den verdenskjente landskapsarkitekten Frederick Law Olmsted, som var en foregangsmann for utviklingen av moderne byparker i siste halvdel av det nittende århundre. – Dette er en også en semi-dverg, – en svært kompakt, velvokst busk, med spinklere grener enn foregående sort. Den har nokså små, enkle, symmetriske hvite blomster, men sorten blomstrer utrolig rikt og årvisst. Blomster over hele busken, ifølge Fennichia selv “like a snowball”. Definitivt “hard to find”.
Krasavitsa Moskvy.
I engelsktalende land ‘Beauty of Moscow’’; figurerer i handelen under forskjellige og tildels tvilsomme navn, og ofte galt stavet. Sorten har fått nesten i overkant mye oppmerksomhet de siste 20-25 år, etter å ha blitt distribuert innen planteskolenæringen på nittitalet og omtalt i blader og bøker samt på utallige nettsteder. Den er frembragt i 1947 av den russiske foredler Leonid A. Kolesnikov (1893-1973) . Han har ellers laget en rekke andre glimrende sorter i mange storslåtte fargenyanser, men dette er den mest kjente. – Det er en kraftig, robust busk med bred, grov, opprett og dels noe langbent vekst. Store, meget tykke blomsterstander; inntil 25 cm lange og 12 cm brede. Silkeaktig lavendelrosa knopper åpner seg til tettfylte, skinnende kremhvite rosettblomster med anstrøk av rosa og sart lavendel. Blomstene er inntil 25 mm brede, med tre til fire coraollaer, og oppviser et eventyrlig fargespill under utviklingen. Svært fin duft. Blomstringen foregår på slutten av vulgaris-perioden. Sorten er oppsiktsvekkende vakker, riktblomstrende og pålitelig. I tillegg hardfør og robust. Den opprette, ryddige veksten gjør denne edelsyrin meget velegnet som hekkplante. Buskene setter imidlertid lite rotskudd hvis jordsmonnet er grunt og kompakt. Erfaring viser at sorten kun yter sitt aller beste i dyp, porøs og næringsrik blandingsjord. Da oppnås en enda mer tiltalende vekstform, større og mørkere grønt bladverk, og ikke minst større og flottere blomster med mer mettede farger.
Macrostachya.
Gammel og nokså ukjent sort; av historisk betydning. Kan ha hatt opprinnelse en gang mellom 1840 og 1860 i Frankrike, men fantes med sikkerhet i handelen fra 1874. Purpurrosa til lillarosa i knopp. Utsprungne blomster enkle, sart lillarosa; til slutt blekner de til nesten hvitt. Lange, lette, nokså koniske blomsterstander. Overdådig blomstring. Funnet i parken på Löfstad Slott i Sverige, og markedsføres i vårt naboland under navnet ‘Emilie Piper’, siden man ikke har hatt kunnskap eller gjort anstrengelser for å finne det korrekte navn.
Madame Charles Souchet.
Lemoine-kultivar fra 1949. Knoppene er blåfiolette med kobberrosa skjær; fargen går raskt over mot blått når blomstene åpner seg. Utsprungne blomster store, enkle, symmetriske, i en lekker mellomblå farge. Flikene er omvendt eggformede, først med hetteformet tupp, – senere mer flate, idet de blekner til en lysere blå nyanse. Lange, koniske blomsterstander. En flott sort som nesten bare finnes i arboreter, botaniske hager og private samlinger; betydningsfull forelder til mange nyere sorter.
Margaret Fenicchia.
Sort av Rochester strain oppkalt etter Richard Fennichia’s kone. Meget store enkle blomster. Purpurrøde i knopp; utsprungne blomster pastellaktig lys purpurfiolette, samlet i svært store blomsterstander. En mektig vakker syrin; “hard to find”.
Mechta.
Riktblomstrende sort fra Kolesnikov i spesiell farge og stil. Iøynefallende og meget karakteristiske, skinnende rødlige knopper. Utsprungne blomster inntil 3 cm brede, enkle, blålilla. Svært store og fyldige, bredt pyramidale blomsterstander; inntil 30 cm lange og 25 cm brede når sorten blir dyrket i godt opparbeidet, luftig jord. Fliker ovale, med lett opphøyet rand og hetteformet tupp. Sterk og behagelig duft. – Vel middels stor busk med dels overbøyde grener. Sorten er uvanlig i handelen, men er en robust, pålitelig edelsyrin med dels overdådig blomstring.
Michel Buchner. Knopper og halvt utsprungne blomster dyp rosalilla. Utsprungne blomster fylte med skjeformede fliker, de ytre sart fiolette, de indre lysere, – mer sølvaktig blålilla. Svært lange, smalt koniske blomsterstander. Gammel sort fra 1885, – en av Lemoines første fylte sorter. Av stor historisk betydning.
Monique Lemoine.
Lemoine-kultivar fra 1939. Bladverket er skinnende grønt. Kremhvite knopper. Imponerende, 3 cm store, lekkert fylte hvite blomster; inntil fire kranser med fliker. Tette, tykke blomsterstander; sorten er uimotståelig vakker midt i utviklingen når det fortsatt er endel knopper som ikke har åpnet seg. Sterk, fin duft. Navnet kan lett forveksles med ’Mme. Lemoine’, en sort som har vært nærmest enerådende innen hvite edelsyriner i Nord-Europa i mange tiår. ’Monique Lemoine’ overgår den fullstendig i prydverdi og er én av flere gode sorter som med fordel kan erstatte den i markedet. En sann juvél blant fylte hvite syriner.
Nadezhda.
Igjen en glimrende sort signert Leonid Kolesnikov, – en av hans beste. Vel middel stor, fremfor alt bred og velvokst busk med god forgrening. Purpurlilla knopper åpner seg til meget store, fylte, svært vakre blomster i lavendelblå nyanser. De er innvendig lillablå, utvendig fiolette til purpurlilla, – inntil 4 cm brede, med 3 til 4 corollaer. Flikene i den ytre corolla er omvendt eggformede med ujevn overflate og butt til avrundet tupp; på slutten er flikene gjerne noe tilbakebøyd. Den neste, lysere blå corolla har langstrakte fliker med spiss tupp og lett opphøyd rand; de er lett vridde. I senter av blomsten er flikene lys blå til hvite, smale, vridde og krusete, med silkeaktig spiss. Blomsterstandene er brede, tykke og tette. Vel middels sterk, fin duft. Blomstringen foregår midt i vulgaris-perioden. Den helt spesielle harmoni mellom fiolette, purpurlila og blåhvite nyanser i blomstene gjør sorten til en favoritt i det internasjonale entusiastmiljøet. – Robust, lettdyrket og meget hardfør hovedsort, og en svært trivelig busk å ha med å gjøre. Har vært en favoritt i planteskolen hos oss siden nittitallet. Fin å kombinere med ’Krasavitsa Moskvy’, spesielt i frittvoksende hekker og andre leplantinger.
Norrfjärden.
Meget hardfør syrin funnet i Piteåtraktene i Norbotten, Sverige. Purpurrosa i knopp. Utsprungne blomster fiolettblå med lys purpur bakside; blekner under utviklingen til til lys blå. Blomstene er oftest halvfylte, men det forekommer også enkle og helt fylte enkeltblomster. Tette, koniske blomsterstander. Selve busken er kompakt, godt forgrenet. Informasjon fra svenske kilder gjennom en del år tyder på at sorten burde prøves i sone 6 og gode steder i sone 7, i ytterkant av det området vi vanligvis tilrår å plante edelsyriner. Det er overveiende sannsynlig at dette er en gammel kultivar som er registrert under et annet navn, men det kan også være en mutasjon. Dette er noe vi forsøker å bringe klarhet i.
Président Grévy.
Gammel sort fra 1886; en av Lemoines første fylte sorter. Oppkalt etter Francois Paul Jules Grévy, som var president i Frankrike i årene 1879-87. Opprett, nokså høy busk som setter passelig med rotskudd, og er en av de vulgaris-sortene som kommer tettest opp mot selve arten i hardførhet og vitalitet. Lett kjennelig på det solide bladverket, karakteristisk bredt hjerteformet og mørk grønt. For det meste halvfylte blomster; to corollaer og noen knøttsmå krusete fliker i senter. Rødfiolette til lillarosa i knopp, senere lavendelblå med hvit eller mer lilla midte; utvendig blek purpur med rosa skjær. Blomstrer nokså tidlig i vulgaris-sesongen. Enkeltblomstene kan ikke måle seg i størrelse og skjønnhet med nyere sorter, men sorten har store pyramidale blomsterstander og god avstandseffekt. Den er riktblomstrende og svært velduftende, – i tillegg en flott busk som er robust og lettdyrket. Av stor historisk betydning.
Prairie Petite.
Eiendommelig dvergsort som bare blir vel en meter høy og minst like bred. Magenta til purpurrosa knopper. Utsprungne blomster lavendel-lilla, i små og yndige, opprette blomsterstander; på slutten blekere lilla. Rund fin busk; har tendens til å bli så bastende tett når den er etablert at den helst bør tynnes annenhver vinter for å gi nok lys til å danne blomsteranlegg. Kan gjerne plantes i et bed med bunndekkestauder. Også meget anvendelig i plantekasse.
Président Poincaré.
Lemoine-kultivar fra 1913. Lange, tykke, nokså koniske blomsterstander på lange stilker. Enkeltblomster dyp magenta i knopp og halvt utsprungne. Helt utsprungne blomster store, halvfylte til lett fylte; lavendel-lilla til lillarosa med skjeformede og dels litt vridde fliker. Senter av blomstene og de små krusete indre fliker har en lysere nyanse. De mørke knoppene gir fin kontrast til de mye blekere helt utfoldede blomster. Det kan trolig være denne gamle sorten som er funnet i parken i Selma Lagerlöfs Mårbacka i Vãrmland, og som blir markedsført i Sverige under navnet ‘Toddylunden’. Hvis ikke er det med sikkerhet en lignende sort fra samme tidsepoke.
Prince Wolkonsky.
Egenartet nyere sort i attraktiv, nokså sjelden fargenyanse. Knopper og halvt åpne blomster magenta til rosenrøde; utsprungne blomster fylte, i nyanser fra rosenrødt til lilla. Det unge bladverket har et fremtredende rødlig skjær. Krever varm, tidlig vokseplass og lang vekstsesong for å yte sitt beste; anbefales først og fremst for gode steder i sone 2 og 3.
Rochester.
Den første i serien av kultivarer som er blitt kalt «Rochester Strain» (les ellers i det generelle kapitlet om foredlingsarbeidet i Higland Park). I opprettstående, lange, tette blomsterstander sitter de voksaktige kritthvite blomstene. De er enkle, men en stor andel av blomstene har fem eller flere fliker istedenfor de tradisjonelle fire; helt opp til 17 fliker er vanlig. Flikene er omvendt eggformede med hetteformet tupp. Bladverket er læraktig og mørkegrønt. Selve busken er langsomtvoksende og svært vrien i kultur, og finnes nesten bare i arboreter, botaniske hager og private samlinger.
Sarah Sands.
En mørk sort fra 1943, signert den amerikanske foredler Theodore A. Havemeyer (1868-1936). Flott busk med kraftig, bredt opprett vekst. Purpurrød i knopp og halvt utsprungen. De fullt utviklede blomster purpurfiolette, enkle med hetteformede fliker og markert lysere revers; formen på blomstene er karakteristisk og svært vakker. Store, tette blomsterstander. En av de siste kultivarene som kommer i blomst i vulgaris-perioden.
Sensation.
Særegen tofarget syrin. Purpurrød i knopp, senere dyp purpurlilla med hvit rand. Enkle blomster i lange, elegante klaser. En kraftigvoksende, svært høy busk; kan gjerne kombineres med sorter som ‘Krasavitsa Moskvy’ eller ‘Znamya Lenina’.
Sesquicentennial.
En av sortene fra Highland Park. Store tykke klaser, ofte sittende mange sammen slik at grenene tynges ned. Velduftende, lys fiolette enkle blomster av imponerende størrelse; av og til med de mangeflikete blomstene som kjennertegner Rochester Strain.
Silver King.
Middels stor busk med opprette og overbøyde grener. Rosalilla i knopp. Utsprungne blomster sølvaktig sart lavendelblå med en eksklusiv perleskimrende effekt, fargen endres under utviklingen til sølvaktig hvit. Store enkle blomster i lange tette blomsterstander. Flikene er ovale, med lett hevet rand og skjeformet tupp. En kultivar med helt unik farge innen S. vulgaris, og definitivt “hard to find”. Finnes knapt andre steder enn i arboreter, botaniske hager og private syrinsamlinger. ‘Blanche Sweet’ fra hyacinthiflora-gruppen har en lignende fargenyanse, og er vårt betryggende alternativ til de som svermer for slike sarte fargetoner.
Sovetskaya Arktika.
Særpreget hvit kultivar fra Kolesnikov. Over middels stor, kompakt busk, med stort mørkegrønt bladverk. Kremhvite knopper. Utsprungne blomster ren hvite, halvfylte, nærmest stjerneformede, med 2 til 3 corollaer. Lange, luftige, elegante blomsterstander. Etter hvert som den enkelte blomst springer helt ut vrir de spisse blomsterflikene seg og bøyer seg bakover.
St. Joan.
Kremhvite knopper åpner seg til yndige, skinnende hvite blomster; nokså flate, rosettaktige. Lange, tette, koniske blomsterstander. Hører til den absolutte noblesse innen fylte hvite syriner; fra 1957, signert Mary E. Blacklock, Rowancroft Gardens, Meadowvale, Ontario.
St. Margaret.
Søstersort av foregående, og svært lik denne. En av de vakreste fylte hvite syriner.
Victor Lemoine.
Middelstor, opprett busk. Meget vakkert bladverk, mørkegrønt og nokså blankt. Lekkert fylte, rosettaktige blomster i lange, nokså smale pyramidale blomsterstander. Knopper og halvt utsprungne blomster rødlilla til purpurlilla. Utsprungne blomster er inntil 3 cm brede, oftest med tre corollaer; i nyanser av blek purpur, rosa og lavendelblått. Flikene er ovale, nokså flate; tilspissede. De ytre flikene er lys fiolette innvendig og lavendel-lilla utvendig; flikene i corollaen innenfor har nyanser av lavendel-lilla til sart lilla innvendig, og lys rosalilla til hvitt utvendig. Den innerste corolla blir oftest ikke ordentlig utfoldet. Fargene kan variere nokså mye med værlag og vekstforhold. Sterk, fin duft. Noen dager senere i blomst enn mange andre vulgaris-kultivarer. Sorten er fra 1911, og er oppkalt etter syrinfaderen selv av hans sønn Émile. Like effektiv enten man bruker den solitært, i grupper eller som innslag i en berceau eller en liten frittvoksende hekk. Forførende vakker. Har alt man kan forlange av en syrin, og enda litt til. Krever imidlertid meget gode vekstforhold for å yte sitt aller beste.
Wedgwood Blue.
Bred, kompakt oprett, svært attraktiv semi-dverg fra John L. Fiala; den har ‘Rochester’ i genene. Enkle blomster i wisteria-aktig luftige, elegante, dels overhengende blomsterstander. Masse blomster, størstedelen på den øvre halvdel av busken. De er lillarosa i knopp, men utsprungne blomster har en lekker, klar indigo- til himmelblå farge; senere blekner de til en lysere blå nyanse. Flikene er nokså flate, omvendt eggformede, med lett forhøyet rand og en skjeformet tupp; de er adskilt med store innsnitt som går nesten inn til åpningen av tuben. Flikene har lett overflatestruktur, og en markert langsgående blå stripe i senter. Godt over middels sterk, fin duft. Sorten blomstrer tidlig i vulgaris-perioden, slik at den også med fordel kan kombineres med hyacinthiflora-kultivarer. Enkeltblomster med 5-10 fliker forekommer, med en åpenbar referanse til opphavet.
Yankee Doodle.
Bred, tett semi-dverg. Tykke blomsterstander med meget store, enkle blomster, – mørk purpur i knopp, senere purpurfiolette; fargen synes å variere endel med værlag og temperatur. En av de mørkeste syriner som finnes, og blomstene er blant de aller største enkle vulgaris-lutlivarer, hele 3-4 cm brede. Har ‘Rochester’ som en av foreldrene, og blomster med mer enn fire fliker er derfor vanlig. Blant de mindre kjente sortene til John L. Fiala. Vi har hatt den lenge; forøvrig synes den å være sjelden på denne siden av Atlanteren.
Znamya Lenina.
Svært fornem russisk syrinsort fra Leonid A. Kolesnikov; opprinnelse en gang i årene før andre verdenskrig. Dyp purpurrød i knopp, senere lekkert dyp magenta med lekre overtoner av fiolett og kirsebærrødt. Blomsterflikenes bakside er blekere, mer purpurlilla. Enkle blomster, inntil 22 mm brede. Flikene er bredt ovale, med lett hevet rand og skjeformet tupp. Store, opprette, bredt koniske blomsterstander som kan bli hele 25 cm lange; svært vakre selv når fargen blekner og det går mot slutten av blomstringen. Kun middels sterk duft. Svært rik blomstring, på en tiltalende, godt forgrenet busk. – En av de siste vulgaris-sorter i blomst, og en av mest imponerende mørke syriner som finnes. Utklasser de mørke syrinene som er vanlig solgt i hagesenterkjedene. De nydelige fargenyansene gjør den spesielt effektfull i samplanting med sorter som ‘Atheline Wilbur’ og ‘Krasavitsa Moskvy’. Mørke farger blir gjerne misforstått. De kan virke pompøse, – i grått vær til og med dystre, når de brukes solitært. Men de kan være utrolig virkningsfulle som et moderat innslag. Alle syrinbeplantninger bør ha overvekt av sorter i pastellfarger; en rettesnor kan være å begrense mørke sorter til maks. 20 %. I det generelle kapitlet, “Alt du trenger å vite om edelsyriner, og litt til … “ står det litt om mørke syriner i avsnittet “Noen myter om syriner – duft og farge”.
Syringa x hyacinthiflora
Anabel. Holdbare, velduftende fylte blomster. Knopper og halvt utsprungne blomster er lyserøde med et hint av purpur; de sitter på en svært lang blålig tube. Utsprungne blomster fylte, med hetteformede fliker. Basale fliker skinnende rosa utvendig, innvendige fliker helt sart rosa; senere blekner hele blomsten til nær hvit. Når mindre enn halvparten av blomstene har åpnet seg sees mange fargenyanser samtidig, og de lange, luftige blomsterstandene er da svært vakre. Blomster jevnt fordelt over hele busken, helt ned til bakken. ‘Anabel’ er spesielt verdifull pga. tidlig og lang blomstring, – den første i blomst av våre hyacinthiflora-kultivarer. Mest attraktiv når blomstringen sees på få meters avstand. Stor, robust busk, med noe grov men samtidig meget elegant vekst med dels overbøyde og overhengdende grener. Det staselige mørk grønne bladverket kan oppnå fine høstfarger i gyllent, bronse og rødlige nyanser.
Asessippi. Signert Frank Leith Skinner (1882-1967), skotsk immigrant til Dropmore, Manitoba i Canada. Skinner har valgt navnet på syrinsorten etter den 2080 km2 store naturparken Asessippi i den vestre delen av provinsen Manitoba, på grensen til Saskatchewan. – Knopper og halvt utsprungne blomster er karmosinrøde. Fullt utviklede blomster lillarosa, enkle, med ovale, skjeformede og tilspissede fliker. På slutten blekner blomstene til en lysere rosa. Brede, luftige blomsterstander. Meget sterk og fin duft. Pålitelig og usedvanlig riktblomstrende sort; blomster i store mengder og fra topp til tå. Tettvokst, meget rund og velformet busk; hyacinthiflora på sitt aller beste. Unge blader med bronseaktig skjær. Fullt utviklet bladverk prektig mørkegrønt; kan under gunstige forhold få strålende høstfarger i vinrøde nyanser.
Blanche Sweet. En robust hyacinthiflora fra John L. Fiala. Oppkalt etter Sarah Blanche Sweet (1896-1986), amerikansk stumfilm-skuespillerinne som startet sin karrière i de tidligste dager av filmindustrien i Hollywood. – Kraftig, grov busk med vekstform som er litt annerledes enn andre hyacinthiflora. Nokså tykke skudd og grener, – opprette til utsperrede og overbøyde. Meget store enkle blomster med bredt ovale fliker, skjeformede og tilspissede; på slutten delvis tilbakerullet. Store, brede blomsterstander, – mer kompakte enn vanlig for hyacinthiflora-gruppen. Rosalilla i knopp; fargen går langsomt over til en delikat, silkeaktig sart blåaktig pastell-lilla. Eiendommelig og svært vakker sort med fin duft. Dertil robust og lettdyrket. En personlig favoritt med lekker farge!
Evangeline. Enda en sort fra Frank L. Skinner. Magenta i knopp. Utsprungne blomster fylte, i lavendelrosa nyanser. Langstrakte, luftige blomsterstander. Svært fin duft. I likhet med ‘Anabel’ svært tidlig i blomst.
Lavender Lady. Trivelig, bredvokst, rund busk med nokså kraftige grener. Bladverket er medium grønt med svakt blålig skjær. Blomster over hele busken. Dyp purpurrosa knopper utvikler seg til enkle lavendel-lilla blomster med ovale fliker. På slutten blir fargen skinnende blålig rosalilla med karakteristisk tilbakebøyde fliker; disse har en langsgående mørk blålig stripe midt i, og en hetteformet tilspisset tupp. Flere, mindre aksentuerte striper i flikene gir et inntrykk av en undulerende overflate. Blomstens svelg er hvitaktig. Fin duft. Riktblomstrende og pålitelig hyacinthiflora, utviklet i California tidlig på 50-tallet av Walter Edward Lammerts. Tåler varmt klima, men også våre kalde vintre. Bladverket kan få høstfarger på en optimal vokseplass etter en lang og varm sommer med god avmodning.
Maidens’s Blush. En av svært mange fine hyacinthiflora fra Frank Leith Skinner; introdusert i 1966. Store, brede blomsterstander; de er løse men svært staselige. Knoppene er rødmende med et hint av blått. Utsprungne blomster enkle, symmetriske; skinnende dyp pastellrosa, senere blekere rosa. Flikene er bredt ovale med hetteformet tupp; – enkelte blomster har fem fliker. Middels sterk duft. I kjølig vær blir fargen mer intens rosa med lavendel skjær. Blomstene er av en slik skjønnhet at sorten bærer sitt navn med like stor honnør som den mer berømte albarose. Har en forholdsvis lang vekstperiode, og krever veldrenert jord og en tidlig og solvarm vokseplass. Bladverket kan oppnå høstfarger i nyanser av bronse til vinrødt.
Mount Baker. Bred, staselig busk; denne også fra Frank L. Skinner. Meget vakkert, blankt og mørkegrønt bladverk som kan oppnå gul høstfarge. Knoppene er gulgrønne til grønnhvite, Utsprungne blomster enkle, med brede fliker som er nær skjeformet og tilspisset ytterst. Elegante, luftige blomsterstander. Bemerkelsesverdig fin duft, sterk og pikant. Svært riktblomstrende med blomster over hele planten, enkelte år i slike mengder at bladverket knapt er synlig; derfor en flott solitærbusk. Perfekt partner for andre hyacinthiflora-sorter, enten det er i buskas i en skråning eller som innslag i en frittvoksende hekk.
Pocahontas. Enkle blomster i luftige blomsterstander. Mørk purpur i knopp, senere dyp purpurfiolette. Sterk og meget fin duft. Tett, rund og usedvanlig velformet busk som ligner på søstersorten ‘Assessippi’. Stiller større krav til drenert vokseplass enn andre hyacinthiflora, – kan gjerne plasseres i en varm og solrik skråning. Unge blader bronseaktig grønne; fullt utviklede blader særdeleles mørk grønne. Bladverket kan under optimale vekstforhold oppnå praktfulle høstfarger i burgunderrøde nyanser.
Sister Justina. Enda et mesterverk fra Frank L. Skinner. En favoritt i syrinsamlingen i Arnold Arboretum. Opprett, tettvokst busk med dyp grønt bladverk. Velduftende, enkle, skinnende renhvite blomster. Elegant sort som er mer opprett, men som ellers i store trekk minner om ‘Mount Baker’, med alle dens kvaliteter. Et godt valg hvis man ønsker innslag av én eller flere hyacinthiflora i en syrinhekk.
Swarthmore. En av Skinners mindre kjente sorter. Purpurrosa i knopp. Utsprungne blomster fylte, dempet lilla. Fargen går nokså raskt over til lys blåfiolett; de basale flikene har en iøynefallende mørkere langsgående stripe. Resten av flikene er uregelmessige og viltre; de krusete senterflikene er hvite. Lange, tette blomsterstander; smalt koniske eller usymmetriske med bred base. Meget tidlig og rik, årlig blomstring på en kompakt, rund busk med mørkegrønt bladverk.