Betraktninger rundt klima og voksested
Jeg kan spesielt anbefale å å plante magnolia på varme, solrike steder langs Oslofjorden og Drammensfjorden, – opp til ca. 250 m.o.h. Likeledes sydover til og med Agderfylkene, langs kysten og i lavlandet innenfor; på østsiden av Oslofjorden en stripe helt ned til svenskegrensen. Mer presist snakker vi om klimasoner 2, 3 og 4; marginalt har man langsetter skjærgården lune områder med lokalt mikroklima tlsvarende sone 1. Spesielt vinterherdige magnolia kan også forsøkes på gode vokseplasser i sone 5. Jeg tilrår å plante på steder hvor snøen forsvinner tidlig om våren, slik at sesongen blir så lang og varm at trærne får en naturlig avmodning.

Jeg vet at det nå plantes mye magnolia langs kysten av Vestlandet fra Jæren og nordover, i strøk hvor vinteren er mild men sommeren egentlig litt for kjølig. Vokseplass bør derfor velges med omhu. Best egnet er utvilsomt lite vindutsatte, solvarme steder innover i fjordene, mer presist områder langsetter det som kalles «Kristtorn-beltet»; i tillegg gode lokaliteter litt innenfor (øst for) dette, – steder som ligger i le for sterk vind. Sorter som avmodner bra og setter rikt med knopper kan plantes på gode steder til litt nord for Bergen. Dette er strøk som hører til klimasone 1 og 2; til en viss grad sone 3 og bare marginalt sone 4. Hageselskapets klimasonekart tar ikke høyde for vind og ruskevær ytterst i skjærgården, og soneinndeling ifølge kart bør trolig vurderes med en god porsjon skepsis. Nå arbeides det med nytt og mer presist kart, i samarbeid med Meteorologislk Institutt.

Magnolia kan også plantes i andre deler av Sør-Norge, men man bør trø varsomt i strøk med kjølige somre, vind og mye nedbør. Langs kysten fra Sognefjorden og videre nord til Trondheimsfjorden er det såpass begrensede erfaringer at jeg kvier meg for å tilrå andre magnolia-kultivarer enn de aller tryggeste, f.eks. navnesorter av M. kobus, og kjente referansesorter som ‘Galaxy’, ‘Leonard Messel’, ‘Merrill’ og ‘Wada’s Memory’ (se sortsbeskrivelsene). Sorter av M. x loebneri introdusert i senere år bør også prøves, likedan sorter av M. stellata.

I alle mine år ca. 50 år som planteskolemann har jeg stusset over at hagebransjen har solgt de samme plantene på Østlandet og Vestlandet, og at klimaforskjell aldri har vært en snakkis. På skole og universitet har det vært like sløvt, og er det fortsatt. Vekster som syriner og magnolia er faktisk sterkt begunstiget av klimaet på Østlandet. Pluss andre vekster som liker tørt klima med varme somre, eksempelvis Hamamelis, Kolkwitzia og Philadelphus. I tillegg kommer Acer (japanske lønn), Eonymus alatus, Fothergilla gardenii og andre busker som har sin største prydverdi i sprakende høstfarger. En varm sommer med etterfølgende kjølige netter utover høsten er avgjørende for avmodning og det å lokke frem høstfargene.

Golfstrøm-klimaet med høy relativ luftfuktighet og milde vintre gjør at planteslag som Hedera, Ilex, Prunus laurocerasus, Rhododendron, Skimmia og andre vintergrønne bladplanter trives spesielt godt på Vestlandet. De ikke bare trives, – de ser veldig godt ut. Likedan mange koniferer. Eksempelsvis finner man i «Kristtorn-beltet» noen av de fineste eksemplarer av Auraucaria araucana (apeskrekk) i verden, med unntak av de britiske øyer og det naturlige habitat i Chile.

Men det er ikke så enkelt som dette. Det kommer andre forhold inn som er relevant for dyrking av magnolia, parametre som ikke henger sammen men lever sitt eget liv. Vi vet at de beste strøk på Østlandet har gode somre og vesentlig høyere varmesum enn kysten i vest, og på mange måter er det ideelle område for magnolia i Norge. Men så er det slik at sone 1 og 2 på Vestlandet byr på noen milde vintre som gjør det mulig å overvintre magnoliasorter og andre vekster som det ikke er fnugg av sjanse til å lose trygt gjennom en kald vinter her østpå. Av dette ser vi at det ikke er noe samsvar mellom klimasone og varmesum.

For å forstå noe av sammenhengen kan det være interessant å merke seg:

Nesten alle Magnolia species som har interesse for oss har naturlig habitat i mer eller mindre tørt kontinentalt klima i østlige Nord-Amerika og i Det fjerne østen. Altså på steder med varme somre og relativt kalde vintre. Imidlertid finnes noen av de fineste etablerte beplantninger av magnolia i Europa f.eks. i Belgia og de svært milde sørlige deler av England og Wales, i typisk kystklima (oseanisk el. maritimt klima).

På begge sider av Den engelske kanal er våren mer lunefull enn her. Det frarådes gjerne planting av magnolia på varme steder nær vegg, fordi trærne kan lokkes i gang for tidlig på våren. Hvis det så kommer kaldt vær med minusgrader kan det oppstå skader.

Det er ikke så vanlig hos oss at hagevekster starter for tidlig og blir skadet av frost. Våren kommer senere og gjerne mer langsomt og skrittvis, slik at et slikt scenario ikke er så aktuelt. Det forekommer i visse år at magnoliablomster skades bittelitt av nattefrost eller snø, men det er sjelden snakk om mye, og det går gjerne mange år mellom hver gang det skjer. Vi får håpe at tidens klimaendringer ikke vil gå i vår disfavør når det gjelder vårens forløp.

Vi er såpass i yttergrensen av det idéelle dyrkingsområde for magnolia at vi må ta imot med åpne armer all den sol og varme vi kan få; magnolia i vårt klima trenger så lang og varm vekstsesong som mulig for å avmodne og innvintre trygt. Med andre ord: En varm og svært solrik plass er det aller beste. Særlig små typer av magnolia kan profitere på en plassering nær vegg, eksempelvis stellata-sorter og de minste sortene av M. x loebneri. I tillegg sorter av M. x soulangeana.

Jeg får relativt ofte spørsmål om det er greit å plante magnolia i potte/krukke. Da må jeg først si: det finnes grunner til at jeg hvert år i november kjører alle mine magnolia inn på vinterlager (kjøl). Magnolia tåler ikke rotfrost i det hele tatt, og for vanlige hageeiere kan det å plante i potte bli et dyrt eksperiment. Selv for folk som har et kjølelager eller annet lagelig kaldtlager med temperatur rett over frysepunktet vil jeg ikke anbefale å ha en magnolia i potte. Magnolia har røtter som ønsker å gå i overflaten og bredt utover i jorda på voksestedet, og det kan i mange tilfelle lønne seg å dekke bakken med løv om vinteren for å skjerme for frost. En potte er kun egnet som midlertidig bolig i produksjonsøyemed, for oss som lager planter.

I kapitlet Våre magnolia – sortene beskrevet i detalj står det litt om klimasoner og hardførhet. Magnolia er veldig i vinden for tiden, og jeg observerer at bransjen setter hardførhetstall i hytt og pine. Det finner jeg litt lettvint og endatil frekt, da jeg er den eneste i norsk hagebransje med stor og omfattende innsikt. Med adskillig forsiktighet og ydmykhet har jeg valgt å bruke hardførhetstall i sortsbeskrivelsene, og noen av disse vil i ettertid bli justert når man har mer erfaring. Jeg er med i en gruppe som arbeider med å registrere etablerte magnolia i Norge, og vi forventer å skaffe oss mye kunnskap gjennom dette arbeidet i løpet av de nærmeste årene.

Hagebransjen har dessverre blitt «bruk og kast» i senere år, og det selges mye magnolia på impulssalg. Det aller meste av dette lever aldri opp i hagene. Hagesentrene har ikke mer enn helt overfladisk kunnskap, og kjøper inn det de blir tilbudt, ofte med folkus på nyheter. Og sortimentet er ikke sammensatt med tanke på norsk klima, men basert på markedet på kontinentet og de britiske øyer. Dette fordi plantene i hovedsak kjøpes fra planteskoler i Nederland og Polen. Jeg har sluttet å bli sjokkert, både av frekkhet og uvitenhet blant folk som kaller seg gartnere.

Det er på sin plass å nevne en sort som er solgt her i landet (og i store mengder) helt siden 80-tallet, dvs. fra den tid hvor kjedene gjorde sin éntre i markedet. Jeg snakker da om ‘Susan’, en blek purpurrød, buskaktig kultivar fra serien «Little Girls». Det står masse slike rundt om i landet. Noen er stein døde, – noen er halvdøde i den grad at de egentlig er frostskadde og begredelige, men kommer seg litt etter en mild vinter. I klimasone 1 og 2 fungerer sorten stort sett bra; det finnes faktisk akseptable eksemplarer også i sone 3, hvis de har fått en svært varm og god vokseplass. Sorten er voksevillig og etablerer seg raskt på gode steder, men den yter svært ujevnt. Skal man se faglig strengt på det er den lite egnet i vårt klima. Stamtavlen forteller litt: I likhet med sine søsken i nevnte serie har den mest gener fra den lite hardføre arten Magnolia liliiflora. Og krever langt høyere varmesum enn vi kan tilby i Norge.

Konklusjon: Vi skal ikke være fornøyd med magnolia som så vidt overlever en norsk vinter. At en busk eller et tre fryser tilbake gang på gang forteller jo at sorten er lite egnet i klimaet. Dessverre har mange nerder og samlere, entusiaster som ofte blir lyttet til, – en annen mal for hva som er ok å plante. Men det lønner seg å kjøre safe. Det finnes nå plenty med kultivarer som avmodner godt, overvintrer perfekt, og leverer en spektakulær blomstring hver vår. Og som har mye større prydverdi enn nevnte sort og andre i samme kategori.